Dag 14-16: The Ferrytale, Part two!

Velkommen om bord. Middelhavscruise? Nei, dette er Det kaspiske hav, som grenser til Aserbajdsjan, Iran, Kasakhstan, Russland og Turkmenistan. Vårt reisemål var Turkmenbashi i Turkmenistan.

Vi vil heller ikke kalle det for «cruise». 18 timers overfart med 42 timers ventetid til slutt, er en passe beskrivelse. Ventetiden var inkludert i prisen, og vi trengte ikke å bestille det før avgang. Vi ble heller ikke spurt om vi vil avbestille.

Båten ble bygget i Polen, og var flere år i bruk mellom Gdynia og Karlshavn i Sverige. Etterpå, ble båten kjøpt av et fergeselskap i Riga i Latvia. Da båten ble litt eldre, ble den solgt videre til bruk på Svartehavet, og deretter videre til det Kaspiske hav. Det Kaspiske hav har ikke forbindelse med andre hav, så for flyttingen måtte de bruke Wolga-elven og Wolga-kanalen. Alle tekster på båten var skrevet på Polsk, Svensk og Russisk. Hele historien om båten ble fortalt av en gammel man som hadde tjent på båten helt fra begynnelsen av, og som ble «solgt» sammen med båten.

Boarding for denne overfarten var nokså uvant for oss. Godt pakket med bagasje, steg vi opp en trang men derimot smal og bratt stige. Heldigvis var stigen dårlig festet, skeiv og vinglete. Rekkverket var veldig skummelt og rustent og kunne derfor ikke engang brukes til pynt. En matros ved enden av gangbrua ropte høylytt til oss på russisk. Vi skjønte med engang at han var bekymret over at brua ikke tåler mere en tre personer. Synd, for vi var allerede fem. Vi viste fram billettene våre, og måtte innlevere passene i samme slengen.



Vi ble anvist lugar og fikk en kort forklaring om bad, dusj og toalett. Førsteinntrykket var greit, bortsett fra at lukten i gangen var noe spesiell, og tok litt tid å vende seg til. Den forrige natten hadde vi som sagt tilbrakt på gata i fergeterminalen i Baku, og derfor var vi alle enige om at lugarene våre på båten var helt greie. Å ha en seng med madrass er jo helt topp egentlig. I tillegg leide vi sengetøy for $1 per sett. Vi tvilte på at tøyet ble vasket etter hvert bruk, med det var OK å bruke det mellom soveposen og den skitne madrassen. Joachim syntes at sengetøyet fungerte bedre som teppe i lugaren, slik at det ble mer behagelig å gå barbeint i rommet.

 

Toalettfasilitetene var neste som skulle inspiseres. Et lite, trangt rom, med tilgang til lugarene på begge sider. Altså ett toalett på to lugarer. Dusj var montert rett ved siden av toalettet, og uten noe form for dusjforheng. Etter en dusj var det kaos på badet, med oversvømmelse overalt. Tenk om vi hadde druknet PÅ båten?? Oversvømmelsene var nok grunnen til at veggene og inventaret var råttent og muggent. Vi oppdaget ganske fort at ikke alle dusjene hadde vann, og få hadde varmt vann. Baderommet var midlertidig stengt på hele overfarten på grunn av mangel på vann.

 

Turmedlemmene var fordelt på 4 lugar, og helt automatisk ble våre rom tildelt forskjellige formål. Eiriks rom i enden av korridoren ble brukt som lagringsplass for mat, vann og annet utstyr. Rommet tjente samtidlig som et slags kjøkken og spisestue. Selvfølgelig var også rommet fullt av all slags elektronisk utstyr. Datamaskiner, telefoner, MP3-spillere og kamera var satt til ladning. GPS-logger og satelitt-telefon var plassert i vinduet for optimal signalstyrke. Eirik hadde rigget til sin lille kommandosentral. På det neste rommet, til Arve og Peter, hadde vi vår samling av kart, bøker og dokumenter. Vi kan kalle rommet for «tenkestua», og her hadde vi rådslagning om hvordan vi kunne hente inn fire tapte dager i Aserbajdsjan.

Rommet til Daniel og Thomas ble brukt som gjennomgang. Badet her hadde heldigvis varmt vann, og ble derfor flittig brukt til omkledningsrom, ventekø for dusjen, eller tørkerom. Senere ble rommet også brukt som kino. Daniels håndkle foran vinduet skapte riktige omgivelser for kino på dagen. Det siste rommet, med Joachim og Marek, hadde egentlig mest orden. Dette var også stua vår, og felles oppholdsrom. Joachims ordenssans, og teppe på gulvet (sengetøy) gjorde sin del for trivselen.

Siden vi kom veldig sent om bord fikk vi bare dusje, og gikk rett til køys. Vi tenkte å sjekke ut restauranter, barer, Duty Free-butikker, spilleautomater og kasino neste morgen. Vi oppdaget raskt at slike fasiliteter ikke fantes i det hele tatt.

Marek og Peter skulle ned til bilen for å hente ting og tang. Selvfølgelig var det stengt, og tilgang til bilen skulle «betales for». En matros fikk en t-skjorte av oss. En gammel og utvasket, svart t-skjorte med «DKM Service» på, og den velkjente globen. Matrosen var fornøyd med gaven, og neste gang vi skulle ned til bilen, spurte vi «DKM Service»-mannen om å åpne.

Den første dagen på båten benyttet vi til å slappe av i sola. Vi rigget oss til med campingstolene våre og nøt solen, skyfri himmel og temperatur på omtrent 40 grader. Vi skulle jo snart i land og derfor ville vi bruke tiden godt. Etter omtrent 16 timer på båten, kunne vi se kysten av Turkmenistan. Noe senere kunne vi se de første praktbygninger i Turkmenbashi. Båten kjørte i sakte fart mot fergeterminalen.

 

 
Posisjonsoppdatering via satellitt-telefon

Forunderlig nok stoppet båten noen kilometer utenfor kysten. Matrosene begynte å sette ut ankeret. Vi var nå sikre på at vi skulle vente her ute litt lenger – kanskje i flere timer, siden ankeret ble lagt ut. Thomas sa at han hadde lest om at båten av og til ble holdt igjen utenfor Turkmenbashi av Tollvesenet. Turkmenistan er et av verdens mest lukkede land, og er et diktatur med en president i toppen. Grunnen at båten må vente før den kan legge til kai er ofte bare for å demonstrere makt.

«Det hendte en gang at båten ble nektet adgang i hele 24 timer», Thomas

 
Turkmenbashi

Dagen var snart omme, og vi så ingen antydning til at båten skulle legge til kai. Vi gikk tilbake til lugarene våre, spiste kveldsmat, og la oss til å sove, i håp om at båten skulle kjøre videre neste morgen. Det var ikke behov for å stå opp tidlig. Neste morgen stod båten fortsatt stille og rolig utenfor Turkmenbashi.

Dag nummer to brukte Arve, Daniel og Thomas til å se på film. Rett etter vi stod opp satte vi i gang med hjemmekino. Etter tre filmer på rad tok vi en liten luftetur ut på soldekket. Båten stod fortsatt stille. Flott, da kan vi fortsette med kino i lugar nr. 14. Marek og Joachim fikk god kontakt med noen gutter på rundt 15 år. Det ble etter hvert masse lek og moro på soldekk. Kommunikasjonen gikk stort sett på russisk, noe Marek var flinkere til en vi andre. En gutt fra Ashgabat kunne faktisk snakke litt engelsk. Han gikk på en bedre skole i hovedstaden.

 

 

 

Håpet om at båten skulle legge til kai var ennå tilstede. Bare tidspunktet var uklart. Det begynte å bli en vane – vi la oss til å sove for tredje natt. Kanskje, ja, kanskje skal vi til Turkmenistan i morgen.

 

Endelig! Vi ble vekket av bråk fra skipet. Matrosene jobbet med å få ankeret opp av vannet. Litt senere satte vi kurs mot Ferjeterminalen. Båten la til kai, og igjen måtte vi vente noen timer før vi kunne gå av ferga. Etter 18 timers overfart fra Baku, ventet vi i 42 timer. Totalt 60 timer! Det var flere familier med barn på båten. Noen av dem hadde til og med ikke lugar. De måtte bruke fellesarealene til å sove. Vi hadde heldigvis masse mat og rikelig med vann i bilen. For andre familier var det nokså trist. Ingen kunne jo forvente to døgns ventetid i tillegg til vanlig overfart, selv om noen av dem faktisk så godt forberedt ut. Daniel fikk medynk med noen av barna og delte ut snacks og mat – til stor glede for dem.

 
Pasta i solnedgang

 
Venting på tillatelse til å gå i land

Før vi fikk forlate båten, kom det en tollmann og tok alle passene i en plastpose og stakk inn på kontoret sitt. Etter 3 dager på den stygge båten, var vi veldig glade for å stå på fast grunn.Vi gadd ikke stresse, og stilte oss sist i køen ved inngangen til tollen. Selvfølgelig måtte alle 150 passasjerene sjekkes nøye. Dette tok flere timer, og vi satt på en tom plass ute, i stekende solskinn. Vi snakket flere ganger med en soldat om at vi trengte vann, men det fantes selvfølgelig ikke noe butikk på denne siden av grensen. Da spurte vi noen russiske gutter. En av dem hadde allerede kommet igjennom til den andre siden, og kunne hente vann og kaste over gjerdet.

Vi fikk kjøpe to flasker med iskaldt vann. Ja, såpass iskaldt at vi måtte sette flaskene i solen for å vente på at de skulle smelte. Det var rett og slett to isblokker pakket i flasker, og det tar tid å smelte slik – selv om det er over 40 grader i lufta. Plutselig kikket en dame ut av et vindu rett over der vi satt. Hun hadde sett noen gutter med et rart utseende, og tenkte å spørre oss om vi trengte noe. Vi spurte om vann, og gav henne en halvtom flaske. Hun fylte den opp for oss, med vann fra kran. Det stinket litt, men vi skulle jo drikke det, ikke lukte, så det gikk helt greit. Takk til vaksinesenteret i Tønsberg!

Da alle de andre hadde gått gjennom passkontrollen, kom vi strålendes inn. Det var noe helt nytt og uforståelig for de turkmenske, at vi fortsatt var glade og smilte, selv om vi måtte vente helt til slutt i den brennende varmen. «Et byråkratisk mareritt», hadde vi lest i flere reiseskildringer. Sant nok. Å passere grensen inn til Turkmenistan er et byråkrati i sin høyeste ærbødighet. Hver person må fylle ut utallige skjemaer. Det er obligatorisk å bli hentet av en statsautorisert guide ved grensen. Vi traff nå vår guide for første gang. Han hjalp oss med den siste finpussen på papirene.

Å kjøre privat bil i Turkmenistan skulle heller ikke være enkelt. Vi måtte angi reiseruten på forhånd. Grenseovergangen var allerede bestemt for flere uker siden, og privat bil kunne ikke kjøres uten følgebil fra en guide. På grunn av dårlig tid, prøvde vi å endre grenseovergang til en som var lenger øst, men det var umulig. Vi måtte da regne med å kjøre rett nord gjennom landet. En ganske stor omvei når man har dårlig tid. Nå stod det igjen å betale forsikring, avgifter for å utligne prisforskjellen for bensin og diverse skatter og miljøavgifter.

Til slutt gjenstod det bare å betale avgifter for hver enkelt person. $70 kostet det, inkludert en ukes visum. En stakkars ansatt bak en glassvegg måtte fylle ut masse papirer. 60-70 stempler og masse underskrifter skulle plasseres riktig på forskjellige steder, og navnene våre ble notert i noen svære bøker. På tross av at han jobbet effektivt, tok hele prosedyren 30 min per person. Kun for å skrive papirer!

En lastebilsjåfør og en yngre dame i miniskjørt klarte å lure offiserene, og fikk lov å snike seg inn i køen. Dette betydde over en times ekstra ventetid for oss. Med neste lastbilsjåfør som prøvde å snike, var Joachim beinhard. Han «tok karen i nakken» og plasserte ham bakerst i køen. Mannen klaget til en offiser på stedet, men var tydeligvis ikke så godt kjent, betalte for lite, eller manglet miniskjørt. Han kom tilbake og måtte vente.

Det viste seg at grenseovergangen fungerte for begge retninger. Inn og ut av landet, men kun én retning om gangen. Da vi til slutt kom igjennom, satt det over hundre personer på den andre siden og ventet på at lokalet skulle bli tomt, slik at de kunne snu retning.

Jubel og lovsang! Vi var nå i Turkmenistan. Vi løp ut på parkeringsplassen foran tollhuset. Peter kjørte med Pajeroen gjennom bommen uten flere kontroller. Etter grensen ble vi godt mottatt av våre to guider med varmt te. Faktisk riktig godt på en varm dag med 40 grader i skyggen – tro det eller ei!

 

 

Read More! >>

Dag 11-13: The Ferrytale in Baku

Kan du ikke se at vi er barn?

Planen for Baku var å kjøre gjennom byen, og finne fergeterminalen og båten til Turkmenistan. Ingen hadde tenkt at det skulle bli en fire dagers «ferie» i den orientalske byen.

Etter at vi hadde solgt bilen, kjørte vi så fort vi kunne til havnen, med det håp at vi skulle rekke båten samme dag. Dessverre viste seg at båten hadde dratt tidligere på dagen, og ingen visste når den neste skulle komme. Vi gikk rundt og spurte masse folk, grensevakter, billettselgere, tilfeldige folk vi traff på veien, og masse løsbikkjer. Alle sa det samme: «Båten kommer om 2-3 dager og skal gå ut igjen så snart den blir lastet». Da kjørte vi videre med taxi for å finne et hotell. Vi hadde fått en adresse i «Old City» (gamlebyen), men taxisjåføren kunne ikke forstå hva det betydde. «Old City er en gammel del av byen!», prøvde Marek å forklare på russisk, men sjåføren var altfor dum til å kunne forstå det.

 
Baku by night

Gamlebyen i Baku er et veldig kjent og merkelig sted, med mange orientalske bygninger og trange gater mellom. Rundt hele Gamlebyen går det en svær mur, og inngangen er bevoktet av politi, slik at de har kontroll på hvem som slipper igjennom. Sjåføren fikk noen tips av andre taxisjåfører, og til slutt fant han «Old City», men å finne riktig gate var alt for mye for ham. Han stoppet ved siden av en tilfeldig adresse og sa med glede «det er her», fordi det på veggen stod «Old City». Det samme stod det på 100 andre bygninger i nærheten. Vi ville heller sove på hotell enn i taxi, så vi hoppet ut og ville betale ham $10. I forhold til hans kjennskap om byen var det for mye, selv om han brukte nesten en og en halv time på oss. Reaksjonen til sjåføren minnet litt om små barn som ikke får nok sjokolade. Rett før han begynte å gråte, fikk han forhøyd prisen til $15 og stakk fornøyd.

 
Muren rundt gamlebyen

 

Den første vi traff utenfor taxien, var en gutt på ca 20 år som jobbet i en teppebutikk. Han snakket tysk, og foreslo et bra hotell i nærheten med en spesiell pris for oss. Vi fikk to rom med Aircondition, kjøleskap, vanlig europeisk dusj, og toalett. Etter to dager i Tyrkia, to dager i Georgia og tre dager i Aserbajdsjan, kunne vi tildele dette hotellet minst 10 stjerner, selv om det var dårligere enn vanlig europeisk standard. Vi booket for to dager med en gang. Dersom båten skulle gå neste dag, ville vi slette reservasjonen for den andre natten. Ja, vi hadde ennå håp at det skulle bli så enkelt!

 
Eirik gjør et tappert forsøk på å vaske klær med shampoo i en vask.

 
Tid hadde vi nok av

Neste dag forstod vi at vi hadde tatt feil. Etter første besøk i havna: «Ingen vet noen ting!». Damen i billettsalg så skikkelig «lei av livet» ut, spiste solsikkefrø, sa «ingen båt», og snudde ryggen mot oss. Ved neste besøk traff vi en mann i marineuniform som sa det samme. Etter noe mas, sa han: «Kom tilbake kl. 8. Da jeg skal vite noe mer», men kl 8 visste han fortsatt ingenting, og ba oss komme igjen neste dag.



Neste dag, tidlig om morgenen, var alle klare for avreise. Men, nede ved havna skjedde det fortsatt ingenting. Vi måtte komme ned til havna flere ganger hver dag. Ingen rutetabeller, ingen informasjon. Den eneste ting å gjøre var å gå rundt og spørre folk. «Båten skal gå når det kommer last, og den har ikke kommet ennå». Denne setningen hørte vi flere ganger i løpet av 3 dager. Det viste seg etterpå at toget som skulle bli lastet på båten, ble forsinket pga krigen i Georgia da russerne sprengte en bru, og måtte kjøre en omvei. Vi tenkte å sende faktura til Putin. Først krig i Georgia og 30 timers omvei – som ødela den ene bilen, så forsinket tog! Det er uten tvil hans skyld!

 

Den eneste fordelen med dette var at vi kunne veien perfekt fra sentrum til havna, og lærte opp taxisjåfører. Like bra kjente vi til alle folk i havna. Til og med alle grenseoffiserene.

En gang på veien traff vi en rar fyr. Etter en kort samtale viste det seg at han jobbet på en av båtene. Han lovet å ringe oss når det kom last, og han inviterte oss på en fest med jenter. Vi sa at vi ikke hadde tid, for å si «nei takk» på en høflig måtte. Han sa at han kjente jenter som «ikke krever tid. Maks en halvtime». Ja, det var veldig vanskelig å si «nei takk» uten at han ble fornærmet, men vi klarte det på veldig «diplomatisk» måte. Dagen etterpå ringte han og ropte i telefonen at toget akkurat har kommet, og at båten snart skulle gå! Vi tok med en gang taxi til havna for å sjekke dette, men det var falsk alarm. Sannsynligvis hadde ikke jentene kommet, og festen var nok ikke over da han ringte oss.

 

En stor utfordring var å komme ut fra Aserbajdsjan uten å ha problemer med den bilen vi allerede hadde solgt. Vi hadde masse ideer, og trodde at Thomas bare kunne gå gjennom passkontrollen uten at noen merket det, men løsningen kom veldig fort. På grunn av bil-visum, måtte vi parkere bilen i tollsone mens vi ventet på båten. Vi måtte gjøre ferdig alle tollpapirene, og stemple bilen ut av landet. Da spurte en offiser:
- «Men hvor er den andre bilen?»
- «Hva slags bil?». Vi ville late som om vi aldri hadde hatt noen annen bil.
- «Isuzu, som er registrert på Thomas Strubreiter!»
Da visste vi allerede at den geniale planen var over. Vi fortalte hele historien i en «stakkars gutter» versjon:
- «Bilen ble ødelagt. Vi har ikke penger og heller ikke tid til å fikse den. Vi måtte sette den igjen på et verksted». Vi måtte prøve å se dumme ut, slik at de trodde på det at vi bare «lot den stå der». Det var det vanskeligste.
- «Dere må komme med bilen hit, ellers får ikke Thomas kjøre ut av landet. Bilen må stå her, og vi må se på den!», fikk vi som et bestemt svar.

Vi ville betale for «å finne en løsning» men offiserene ville ikke godta det. En stor bil med klistermerker på, er veldig synlig i byen, og offiserene ville ikke miste jobb pga noen hundre dollar.

Vi hadde ingen valg. Vi fant igjen de vi har solgt bilen til, gav dem penger tilbake, og tok bilen. De fikk lov å ta noen smådeler som ekstralamper og radio. Da hjalp de oss med å finne en lastebil som kunne kjøre oss ned igjen til havna.

Mens vi ventet på lastebilen, begynte en annen mekaniker å mekke på en stor bil. Den stod i veien for bilen vår, og vi hadde jo mistet nøkkelen, så vi kunne ikke snu rattet. Vi så bare at han holdt på å ta av hjulene. Da sa vi at han måtte flytte bilen fordi vi hadde dårlig tid og at det snart kom en lastebil som skulle hente bilen vår. «Jeg er snart ferdig. Det blir ikke noe problem», sa han og fortsatte å jobbe. Da lastebilen vår kom, hadde mekanikeren bilen oppe på en jekk, og hjulene var borte. Da fikk han kjeft av oss:
- «Hva jeg sa? At du må flytte bilen før lastebilen vår kommer!»
- «Jeg bare jobber her jeg»
- «Forstår du ikke? Du er en idiot!»
- «Jeg må bare jobbe her jeg»
- «Feil! Først må du tenke, så jobbe!»
Da fikk vi hjelp av alle på verkstedet til å trekke bilen ut og videre opp på lastebilen. Mekanikeren var den mest aktive!

Situasjonen for oss var klar: Bilen var helt ødelagt. Å fikse den ville ha kostet mer enn verdien på bilen. Vi kunne ikke ta den med videre, og heller ikke sende den hjem for å selge den. For å få lov å kjøre inn i Aserbajdsjan, måtte vi signere et dokument som sa at vi måtte ta bilen ut av landet på samme måte vi hadde kommet med den. Da snakket Marek med en offiser igjen.
- «Det er veldig trist situasjon, og en stor smerte for oss, men vi må la bilen stå her»
- «Hva skal skje med bilen da når dere stikker?»
- «Du kan ta den, og gjøre hva du vil»

 
Det siste bildet som ble tatt av Isuzu

Offiseren sjekket om døra var låst. «Ciiii» sa han med fingeren på munn. Etterpå gikk alt smertefritt. Offiseren slettet alt informasjon om bilen fra databasen, og fikset alle papirene. Vi hadde kjøpt bilen for 3500 NOK. Da vi satte den igjen, hadde den ødelagt vannpumpe, radiator og topp-pakning på motoren. I tillegg, hadde vi mistet nøkkelen. Vi gråt ikke – problemet var løst! Da var det bare et problem igjen: Båten som skulle vente på last i en evighet.

Den tredje dagen hadde vi ennå håp om at båten kanskje skulle gå senere på kvelden. Da trengte vi ikke å overnatte igjen i Baku. Hver gang vi spurte noen om båten, fikk vi svar: «Kom igjen om 2-3 timer og spør». Da måtte vi bare besøke havna veldig ofte. Etter hvert ble det veldig slitsomt. Vi kunne ikke booke inn på et Hotell, og hadde ikke bil. Den sto allerede på fergeterminalen. Da satte vi oss i parken i nærheten av havna for å ha litt kontroll. Vi fikk ikke lov av politiet til å sove i parken :). Da kjøpte vi litt mat og drikke, og laget litt moro for oss selv. «Man har det ikke mer moro enn man lager selv!»

 

 
Joe blir vekket av politi i parken. Warrawarrawarra.

 
Fergeterminalen

Det viser seg at vi ikke er de eneste som har problemer med å finne båtavganger. Lars Aga er for tiden i Vladivostok i Russland, og venter på båt til Japan. Den går en gang i uka!

Da kvelden kom, viste det seg at båten ikke skulle gå den dagen. «Kanskje i morgen». Dette hadde vi allerede hørt mange ganger. Vi trodde båten kunne gå tidlig om morgenen, så vi bestemte oss for å vente i havna. Fire av oss sov i bilene, og resten sov på campingstolene. Sittende, ute, midt i et havneområde. Dette var nok en ekstrem overnatting.

 

 
Nesten som på et hotell...

Den fjerde dagen ble stemningen litt mer håpefull. Det kom flere folk med bagasje, og vi fikk den første informasjon om at toget nærmet seg! Vi fikk endelig kjøpe billetter. Dagen ble ellers igjen brukt til venting.

Vi måtte ta ut alt fra bilen for kontroll. Sannsynligvis bare fordi tollerne var nysgjerrige på hva vi hadde med i bagasjen. Som sagt, folk er dumme. Den ene tolleren klarte å sette røntgenmaskinen i revers, slik at en åpen eske med mat datt i gulvet. Et glass med syltetøy knuste, og griste til gulvet. En grensevakt slikket det opp. Neida, det gjorde Joe, med god hjelp av Knut – vår eminente klut.

Båten hadde kun innkjøring fra den ene siden, så vi måtte vente på at toget kjørte om bord. Ellers måtte vi ha ventet etterpå for å kjøre ut igjen i Turkmenistan. Vi kom om bord senere på kveld. Båten var råtten og kjempegammel, men vi var skikkelig glade! Ingen ferge i hele Norge kunne ha gjort oss så glad!

 

 
Toget kjører ombord i ferga. Kjempelangt tog.

 
Eirik feiret ved å ta en dans...

 
...og Joe takker høyere makter.

Tiden i Baku var ikke bare en tung opplevelse. Vi fikk spise litt i den siste McDonalds på ruten vår. Der inne var det bestandig 3-4 vektere. Alt så litt annerledes ut. Spesielt alle navn på menyene, som ble oversatt fonetisk. Vi fikk dessverre ikke lov å ta bilder. Den ene gangen var Arve veldig sliten, og sovnet ved bordet. Vi satte en kopp på hodet hans. Da kom en av vaktene som hadde nektet oss å ta bilder (i bakgrunnen på bildet under), og tok bilde av Arve med mobilkameraet sitt – ironisk nok. Til kvelds spiste vi en ekte italiensk pizza med aserbajdsjansk øl til.

 

 
Herlig menykart. «File-o-Fis»

 
På pizzarestaurant

Mens en del av gjengen holdt på å skaffe informasjon i havna, fant de andre en internettkafé, og oppdaterte bloggen. Vi ladet batteriene til det elektroniske utstyret vårt ute. Det er nok å finne en is- og brus-selger på gata, og koble seg til deres kjøleskap. Vi fikk leke litt i barneparken. Den var egentlig bare for barn, så vi måtte overbevise en mann at vi var barn. Bare litt større...

 
Gratis internett på McDonalds...

 
...og gratis strøm i parken!

Forresten ble vi ganske kjent i byen. I supermarkedet var ofte butikkdelen knyttet sammen med søppeldelen, og det stinket litt. Det finnes ikke fulle folk om kvelden. Muslimer har veldig strengt forhold til alkohol. Det samme gjelder klær. I korte bukser var vi ganske synlige. T-skjorte er absolutt obligatorisk!

 
Bilkjøring begynner i tidlig alder her

 

Baku er generelt en pen by. Også når det gjelder folk. Arve var litt uenig, men det går greit.

 

Read More! >>

Dag 8-10: Aserbajdsjan

Fra Georgia, kom vi til grensen ca. kl. 12 og kjørte forbi The Red Bridge. Det er den gamle grenseovergangen mellom Georgia og Aserbajdsjan, og det er ikke lov å ta bildet av brua (se bildet).



Utreise av Georgia fungerte raskt og smertefritt. Innreisen til Aserbajdsjan skulle vise seg å være en historie for seg selv. Vi kjørte forbi en byggeplass med brakker i veldig dårlig stand, ned en grusvei til en port. Veien var smal og bratt, og vi tvilte litt på om det virkelig var grenseovergangen. Nede ved porten stod det 3 veldig unge soldater uten skjeggvekst, i grønn uniform. Soldatene sjekket passene våre. Rett ved siden av porten stod en dame som ville selge oss bananer. Både bananene og damen så overmodne ut.

Etter den første porten måtte vi parkere bilene foran noen brakker. Vi måtte parkere helt inntil brakkene for å kunne slippe forbi andre biler. Det lovte ikke godt for oss. En offiser tar seg god tid til oss i en brakke med aircondition. Han sier at det ikke er lov å kjøre med bil med høyre ratt i Aserbajdsjan. Thomas få sjokk, og frykter at hele turen skulle stanses allerede ved grensen til Aserbajdsjan. Å kjøre tilbake gjennom Georgia hadde vi lite lyst til. Det var forresten Thomas’ idé å kjøpe billige biler fra England. Dette var første gangen vi var virkelig takknemlig for Mareks russisk-kunnskaper. Han forklarte at vi er på en Ekspedisjon på vei til Sentral-Asia. Klistremerke på bilene hjalp veldig. Vi ble spurt flere ganger om vi er deltagere i den kjente årlige Mongolian Rally (London – Mongolia med biler med motor på under 1000 cm3). Offiseren som sjekket oss ringte til sin sjef og forklarte situasjonen høylytt, med veivende bevegelser. Etter noen minutters telefonsamtale fikk vi beskjed om at vi fikk lov. Vi måtte betale et gebyr på $30 per bil. Pengene forsvant rett i offiserens nederste kontorskuff.

Deretter gikk vi tilbake til den første brakken for å betale forsikring og veiavgift. Kontoret for forsikring er godt bemannet, med hele fire voksne mannfolk, og aircondition på maks. Mannen vi skulle snakke med lå på pulten sin og sov. Da vi kom, våknet han, og noterte ned de to bilene i boken sin. Vi diskuterte med en annen mann som hadde ansvar for kassen, om vi kunne betale i USD. I mellomtiden benyttet mannen som sov da vi kom, tiden til å – ja, riktig – til å sove. Da prisen og betalingsmetoden var avtalt vekket vi kameraten og fikk notert navn og diverse på skjema. Mannen sov nok ennå litt, for navnet STRUBREITER ble engang til SIUZER og andre gangen til STEBNER. Alle opplysninger ble flittig tastet inn på data. MITSUBISHI ble MISUY og ISUZU ble til SUZUKI. Dette var nok for Marek og Peter, som snudde seg mot veggen og brøt ut i latter. Dette var pinlig for Thomas som ikke kunne se dataskjermen.

Rundt bilene samlet seg minst 10 personer i forskjellige uniformer, som bare så på. De ville gjerne inn i bilene og finne ut hva som var der. Vi hadde hele tiden en person i hver bil som holdte dørene stengt og holdt vakt. Joachim ble bedt inn i et annet kontor hvor de forklarte at de trengte et 9V batteri til metalldetektoren. De oppdaget også våre gode luftmadrasser og spurte om vi virkelig trengte alle. En gammel offiser ville se på absolutt alt vi hadde i bilen, og spurte hele tiden om han kunne få lommelykt, vodka, batterilader og andre ting vi hadde. «Suvenir? Suvenir? Suvenir?». Vanligvis pleier det å være motsatt.

Plutselig fant en offiser kartsamlingen vår. Disse tok han bare og forsvant med flere andre i et kontor. Joachim sprang etter fordi kartene var absolutt nødvendige for oss. Da han kom inn der stod hele gjengen bøyd over Kaukasus-kartet. Gori, Gori ropte de! De visste ingenting om Georgia og Kaukasus selv om det bare lå noen få kilometer unna. Joachim forklarte så godt han kunne hvor den aktuelle konflikten i Georgia fant sted. Etter at de hadde fått informasjon var de vel fornøyde, og gav kartene tilbake. Etter 2,5 timer med diverse action på grensen, var vi inne i Aserbajdsjan.

 
 


Førsteinntrykket av Aserbajdsjan: Masse kuer og esler, og veldig uttørket jord. Vi reiste ca. 1 time inn i landet, og fant tilslutt et sted i skyggen for en pause. Vi spiste brødet fra Tbilisi, og melon. Verden rundt oss var ganske annerledes en vi var vant til hjemme. Vi så hyrder som passet på sauer, folk red på hester, og kuer gikk langs veiene.

 
 

20 min etter pausen fikk vi igjen store problemer med Izusuen. Bilen fikk veer og vannet gikk (ut av radiatoren). I den nærmeste landsbyen fant vi et bilverksted der en bilmekaniker prøvde å fikse radiatoren med kit. Dette måtte tørke i 2 timer. Alt dette foregikk i en tropisk storm med lyn og torden. Skyene fikk veer, og vannet gikk der og.

 
 

Optimistiske som vi var kjørte vi videre etter 2 timers pause (kl. 11 om natten). Vi skulle absolutt rekke Baku så fort som mulig. Etter 1 km kjøring viste det seg at problemet ikke var løst. Vi forsøkte å slepe bilen med en stang. Dette var i grunn et lite gjennomtenkt og dristig forsøk på å få bilen 390 km til Baku på ekstrem dårlige veier om natten.

Selvfølgelig møtte vi en politikontroll litt senere på veien. En politikonstabel sjekket første bilen. Da den var sjekket fikk den beskjed om å kjøre videre, noe vi også gjorde. Den andre bilen, som politimannen var på vei til å sjekke, fulgte med 1,5 meters avstand etter første bilen – slepestang. Politimannen begynnte å rope «stopp» og blåste i fløyten. Vi kunne jo ikke annet enn å kjøre videre.

«Hvis de stopper oss senere så sier vi bare at det er en helt vanlig hilsen å blåse etter biler i England», Thomas

Rett etter kontrollen delte veien seg i to, og vi trodde at vi hadde kjørt feil. Etter at vi hadde studert kartet nøye, fant vi ut at Aserbajdsjan nest største by var rett for oss. Vi bestemte oss for ikke å slepe bilen helt til Baku, men å stoppe der.

I byen, Genze, stoppet vi ved første anledning. «Tilfeldigvis» viste det seg å være en parkeringsplass med flere bilverksted rundt. Vi betalte $5 for parkeringsavgift, og ble lovet at det er trygt å sove der. Vi la oss tilrette i bilen, og på bilens tak med luftmadrass. Nesten morgen skulle vi møte den flinkeste bilmekanikeren, som alle kalte for «master».

 

På morgenen kom «master» selvfølgelig sist, da det allerede var masse nysgjerrige folk rundt oss. Masteren het Asim, og siden han var den mest flinke i området ble han kalt for «Baba» (Bestefar). «Asim Baba» var faktisk veldig flink bilmekaniker, det merket vi med engang. Han oppdaget veldig fort at vannet ikke bare lekket fra den ødelagte radiatoren, men også fra vannpumpen. Det fantes ikke reservepumpe i hele Aserbajdsjan men «Asim Baba» gav seg ikke så lett. Han jobbet nesten hele dagen for å lage alle manglede pakninger selv, og fikk loddet radiatoren.

 
 
 
 
Asim «Baba»

Til kvelden, da alt var ferdig skulle vi prøve om alt gikk greit. Dessverre oppdaget vi at radiatoren «kastet opp» vann, og at pakningen på selve motoren hadde blitt gjennombrent, og at vann gikk inn i sylinderen. Også trykk fra sylinderen gikk til kjølesystemet. Det betydde egentlig «død» for Isuzu, men vi mistet ikke håpet. Vi fant ut at det finnes Isuzuverksted i Baku. Det var allerede sent på kvelden da Asim fikk betalt for hele dagens jobb. Han hadde et trist ansikt, fordi han var skuffet over at vi ikke fikk reparert bilen. Han hjalp oss å finne en lastebil som kunne kjøre oss sammen med den ødelagte bilen til Baku. Hele dagen hadde Asim en flink hjelper. Hans sønn på ca 8-10 år. Han hadde sine egne arbeidsklær og jobbet fullt skift. Hadde kontroll over alt sammen med pappa. Uten tvil blir han en gang ny «Baba» i området.

 

«Baba Junior»

Hele dagen hos Asim var en fargerik dag. Vi fikk snakke med forskjellige folk. Rett ved siden av verkstedet var det bilvaskeri. Eieren var en grei man, og fortalte om den dårlige økonomiske situasjonen i Aserbajdsjan, om krigen mot Armenia og at alt dette er Russland sin skyld. Etter hvert fikk vi gratis bilvask. Neste mann var en sy-mann, han hadde ikke så masse å gjøre i sitt lille verksted. Han ville fikse setene våre, men siden vi hadde største utfordringer med bilen, brukte han tiden til å snakke med oss, se på bilder vi hadde med oss, og fortelle litt om seg selv.

Det var flere som kom til verkstedet bare for å fikse tuter. Ja, riktig. Tuter og bilalarm er definitivt blant de viktigste tingene i hele bilen, selv om selve bilen er en gammel og stygg Lada.

Mot slutten av dagen ble vi invitert på Aser-te, i et verksted hvor 4 gutter laget plastvinduer for eksport. På denne måten fikk vi kontakt med ekte Aserfolk, og det var litt av en opplevelse. «Baku er ikke Aserbajdsjan» sa en av dem. «Aserbajdsjan det er oss - folk som lever her i denne håpløse virkeligheten». Overalt traff vi veldig gjestfrie og åpne mennesker. Mange av dem fikk noen smågaver av oss (caps, lighter osv), men det var alltid de som gav oss hjelpende hender først!

 

Lastebilen som skulle hjelpe oss, kom rett fra Baku, og sjåføren måtte sove litt. Etter noe forhandlinger lovet han å komme tilbake kl 8 neste morgen. Vi måtte derfor betale $5 til, og overnatte på verkstedet en natt til. Vi slo opp teltet midt på plassen, og luftmadrass på taket. Parkeringsvakten lovet å ikke slippe bikkjene ut, slik at vi fikk sove i ro.

Neste morgen kom lastebilen. Vi fikk lastet Isuzuen på den kjørte mot Baku. Det var dessverre bare to plasser i lastebilen og 5 i Pajeroen, så en av oss måtte sitte i Isuzu, på lasteplanet. Av hensyn til Politi, skulle han ligge, og vinduene skulle være lukket. Veien til Baku ble en 5 timers badstue, med ekstra 4D-effekter, når bilen hoppet på den dårlige veien.

 

Halvveis, skulle vi fylle på bensin og diesel. Da viste det seg at vi hadde mistet nøkkelen til Isuzu. Den hadde vi mistet på bakken da vi stresset hos Asim for å kjøre så fort som mulig til Baku for å nå verkstedet før det stengte. Situasjon ble da enda mer komplisert, men vi bestemte oss for å kjøre videre. «Hvis de klarer å fikse motoren, skulle ikke tenningen bli noe problem».


 
 
 

Vi kom til Baku sent på ettermiddagen, og heldigvis fant vi Isuzu-verkstedet. Da fikk vi tilbudet: «Vent en uke». Det var ikke aktuelt for oss i det hele tatt pga visum og tiden for resten av turen, men det var ikke noe annet mulighet. «Vi må hente reservedeler fra Kina eller Japan, og det tar minst en uke».

Etter en kort dialog, bestemte vi oss å selge bilen. I Turkmenistan skulle vi ha guide med bil, og videre kunne vi ta taxi. Bilen var helt ødelagt, og de på verkstedet skjønte situasjonen vår. Etter noen forhandlinger fikk vi tilbud om $700. Dette var egentlig en bra pris i forhold til det vi har betalt for den i England. For å fullføre transaksjonen måtte vi få en signatur av myndighetene på kontrakten. Vi kjørte med taxi til 3 forskjellige steder i byen, men ingen ville signere dette. Biler med rattet på høyre side er forbudt i Aserbajdsjan, og det var et stort unntak at vi i det hele tatt fikk lov å kjøre den inn i landet. Allikevel solgte vi bilen, som delebil. Vi skrev med hånd en erklæring på russisk om at bilen overlates til disse folk. Mens to mann holdt på å selge bilen, jobbet resten med å pakke om Pajeroen, slik at all vår bagasje kunne få plass i en bil. Fra nå av ble turen litt mer utfordrende, men det skaper jo bare spenning.

 
 
 
 

Se mange bilder fra dagene her!

Read More! >>