Wednesday, September 24, 2008

Dag 14-16: The Ferrytale, Part two!

Velkommen om bord. Middelhavscruise? Nei, dette er Det kaspiske hav, som grenser til Aserbajdsjan, Iran, Kasakhstan, Russland og Turkmenistan. Vårt reisemål var Turkmenbashi i Turkmenistan.

Se mange bilder fra dagene på ferga her!

Vi vil heller ikke kalle det for «cruise». 18 timers overfart med 42 timers ventetid til slutt, er en passe beskrivelse. Ventetiden var inkludert i prisen, og vi trengte ikke å bestille det før avgang. Vi ble heller ikke spurt om vi vil avbestille.

Båten ble bygget i Polen, og var flere år i bruk mellom Gdynia og Karlshavn i Sverige. Etterpå, ble båten kjøpt av et fergeselskap i Riga i Latvia. Da båten ble litt eldre, ble den solgt videre til bruk på Svartehavet, og deretter videre til det Kaspiske hav. Det Kaspiske hav har ikke forbindelse med andre hav, så for flyttingen måtte de bruke Wolga-elven og Wolga-kanalen. Alle tekster på båten var skrevet på Polsk, Svensk og Russisk. Hele historien om båten ble fortalt av en gammel man som hadde tjent på båten helt fra begynnelsen av, og som ble «solgt» sammen med båten.

Boarding for denne overfarten var nokså uvant for oss. Godt pakket med bagasje, steg vi opp en trang men derimot smal og bratt stige. Heldigvis var stigen dårlig festet, skeiv og vinglete. Rekkverket var veldig skummelt og rustent og kunne derfor ikke engang brukes til pynt. En matros ved enden av gangbrua ropte høylytt til oss på russisk. Vi skjønte med engang at han var bekymret over at brua ikke tåler mere en tre personer. Synd, for vi var allerede fem. Vi viste fram billettene våre, og måtte innlevere passene i samme slengen.



Vi ble anvist lugar og fikk en kort forklaring om bad, dusj og toalett. Førsteinntrykket var greit, bortsett fra at lukten i gangen var noe spesiell, og tok litt tid å vende seg til. Den forrige natten hadde vi som sagt tilbrakt på gata i fergeterminalen i Baku, og derfor var vi alle enige om at lugarene våre på båten var helt greie. Å ha en seng med madrass er jo helt topp egentlig. I tillegg leide vi sengetøy for $1 per sett. Vi tvilte på at tøyet ble vasket etter hvert bruk, med det var OK å bruke det mellom soveposen og den skitne madrassen. Joachim syntes at sengetøyet fungerte bedre som teppe i lugaren, slik at det ble mer behagelig å gå barbeint i rommet.

 

Toalettfasilitetene var neste som skulle inspiseres. Et lite, trangt rom, med tilgang til lugarene på begge sider. Altså ett toalett på to lugarer. Dusj var montert rett ved siden av toalettet, og uten noe form for dusjforheng. Etter en dusj var det kaos på badet, med oversvømmelse overalt. Tenk om vi hadde druknet PÅ båten?? Oversvømmelsene var nok grunnen til at veggene og inventaret var råttent og muggent. Vi oppdaget ganske fort at ikke alle dusjene hadde vann, og få hadde varmt vann. Baderommet var midlertidig stengt på hele overfarten på grunn av mangel på vann.

 

Turmedlemmene var fordelt på 4 lugar, og helt automatisk ble våre rom tildelt forskjellige formål. Eiriks rom i enden av korridoren ble brukt som lagringsplass for mat, vann og annet utstyr. Rommet tjente samtidlig som et slags kjøkken og spisestue. Selvfølgelig var også rommet fullt av all slags elektronisk utstyr. Datamaskiner, telefoner, MP3-spillere og kamera var satt til ladning. GPS-logger og satelitt-telefon var plassert i vinduet for optimal signalstyrke. Eirik hadde rigget til sin lille kommandosentral. På det neste rommet, til Arve og Peter, hadde vi vår samling av kart, bøker og dokumenter. Vi kan kalle rommet for «tenkestua», og her hadde vi rådslagning om hvordan vi kunne hente inn fire tapte dager i Aserbajdsjan.

Rommet til Daniel og Thomas ble brukt som gjennomgang. Badet her hadde heldigvis varmt vann, og ble derfor flittig brukt til omkledningsrom, ventekø for dusjen, eller tørkerom. Senere ble rommet også brukt som kino. Daniels håndkle foran vinduet skapte riktige omgivelser for kino på dagen. Det siste rommet, med Joachim og Marek, hadde egentlig mest orden. Dette var også stua vår, og felles oppholdsrom. Joachims ordenssans, og teppe på gulvet (sengetøy) gjorde sin del for trivselen.

Siden vi kom veldig sent om bord fikk vi bare dusje, og gikk rett til køys. Vi tenkte å sjekke ut restauranter, barer, Duty Free-butikker, spilleautomater og kasino neste morgen. Vi oppdaget raskt at slike fasiliteter ikke fantes i det hele tatt.

Marek og Peter skulle ned til bilen for å hente ting og tang. Selvfølgelig var det stengt, og tilgang til bilen skulle «betales for». En matros fikk en t-skjorte av oss. En gammel og utvasket, svart t-skjorte med «DKM Service» på, og den velkjente globen. Matrosen var fornøyd med gaven, og neste gang vi skulle ned til bilen, spurte vi «DKM Service»-mannen om å åpne.

Den første dagen på båten benyttet vi til å slappe av i sola. Vi rigget oss til med campingstolene våre og nøt solen, skyfri himmel og temperatur på omtrent 40 grader. Vi skulle jo snart i land og derfor ville vi bruke tiden godt. Etter omtrent 16 timer på båten, kunne vi se kysten av Turkmenistan. Noe senere kunne vi se de første praktbygninger i Turkmenbashi. Båten kjørte i sakte fart mot fergeterminalen.

 

 
Posisjonsoppdatering via satellitt-telefon

Forunderlig nok stoppet båten noen kilometer utenfor kysten. Matrosene begynte å sette ut ankeret. Vi var nå sikre på at vi skulle vente her ute litt lenger – kanskje i flere timer, siden ankeret ble lagt ut. Thomas sa at han hadde lest om at båten av og til ble holdt igjen utenfor Turkmenbashi av Tollvesenet. Turkmenistan er et av verdens mest lukkede land, og er et diktatur med en president i toppen. Grunnen at båten må vente før den kan legge til kai er ofte bare for å demonstrere makt.

«Det hendte en gang at båten ble nektet adgang i hele 24 timer», Thomas

 
Turkmenbashi

Dagen var snart omme, og vi så ingen antydning til at båten skulle legge til kai. Vi gikk tilbake til lugarene våre, spiste kveldsmat, og la oss til å sove, i håp om at båten skulle kjøre videre neste morgen. Det var ikke behov for å stå opp tidlig. Neste morgen stod båten fortsatt stille og rolig utenfor Turkmenbashi.

Dag nummer to brukte Arve, Daniel og Thomas til å se på film. Rett etter vi stod opp satte vi i gang med hjemmekino. Etter tre filmer på rad tok vi en liten luftetur ut på soldekket. Båten stod fortsatt stille. Flott, da kan vi fortsette med kino i lugar nr. 14. Marek og Joachim fikk god kontakt med noen gutter på rundt 15 år. Det ble etter hvert masse lek og moro på soldekk. Kommunikasjonen gikk stort sett på russisk, noe Marek var flinkere til en vi andre. En gutt fra Ashgabat kunne faktisk snakke litt engelsk. Han gikk på en bedre skole i hovedstaden.

 

 

 

Håpet om at båten skulle legge til kai var ennå tilstede. Bare tidspunktet var uklart. Det begynte å bli en vane – vi la oss til å sove for tredje natt. Kanskje, ja, kanskje skal vi til Turkmenistan i morgen.

 

Endelig! Vi ble vekket av bråk fra skipet. Matrosene jobbet med å få ankeret opp av vannet. Litt senere satte vi kurs mot Ferjeterminalen. Båten la til kai, og igjen måtte vi vente noen timer før vi kunne gå av ferga. Etter 18 timers overfart fra Baku, ventet vi i 42 timer. Totalt 60 timer! Det var flere familier med barn på båten. Noen av dem hadde til og med ikke lugar. De måtte bruke fellesarealene til å sove. Vi hadde heldigvis masse mat og rikelig med vann i bilen. For andre familier var det nokså trist. Ingen kunne jo forvente to døgns ventetid i tillegg til vanlig overfart, selv om noen av dem faktisk så godt forberedt ut. Daniel fikk medynk med noen av barna og delte ut snacks og mat – til stor glede for dem.

 
Pasta i solnedgang

 
Venting på tillatelse til å gå i land

Før vi fikk forlate båten, kom det en tollmann og tok alle passene i en plastpose og stakk inn på kontoret sitt. Etter 3 dager på den stygge båten, var vi veldig glade for å stå på fast grunn.Vi gadd ikke stresse, og stilte oss sist i køen ved inngangen til tollen. Selvfølgelig måtte alle 150 passasjerene sjekkes nøye. Dette tok flere timer, og vi satt på en tom plass ute, i stekende solskinn. Vi snakket flere ganger med en soldat om at vi trengte vann, men det fantes selvfølgelig ikke noe butikk på denne siden av grensen. Da spurte vi noen russiske gutter. En av dem hadde allerede kommet igjennom til den andre siden, og kunne hente vann og kaste over gjerdet.

Vi fikk kjøpe to flasker med iskaldt vann. Ja, såpass iskaldt at vi måtte sette flaskene i solen for å vente på at de skulle smelte. Det var rett og slett to isblokker pakket i flasker, og det tar tid å smelte slik – selv om det er over 40 grader i lufta. Plutselig kikket en dame ut av et vindu rett over der vi satt. Hun hadde sett noen gutter med et rart utseende, og tenkte å spørre oss om vi trengte noe. Vi spurte om vann, og gav henne en halvtom flaske. Hun fylte den opp for oss, med vann fra kran. Det stinket litt, men vi skulle jo drikke det, ikke lukte, så det gikk helt greit. Takk til vaksinesenteret i Tønsberg!

Da alle de andre hadde gått gjennom passkontrollen, kom vi strålendes inn. Det var noe helt nytt og uforståelig for de turkmenske, at vi fortsatt var glade og smilte, selv om vi måtte vente helt til slutt i den brennende varmen. «Et byråkratisk mareritt», hadde vi lest i flere reiseskildringer. Sant nok. Å passere grensen inn til Turkmenistan er et byråkrati i sin høyeste ærbødighet. Hver person må fylle ut utallige skjemaer. Det er obligatorisk å bli hentet av en statsautorisert guide ved grensen. Vi traff nå vår guide for første gang. Han hjalp oss med den siste finpussen på papirene.

Å kjøre privat bil i Turkmenistan skulle heller ikke være enkelt. Vi måtte angi reiseruten på forhånd. Grenseovergangen var allerede bestemt for flere uker siden, og privat bil kunne ikke kjøres uten følgebil fra en guide. På grunn av dårlig tid, prøvde vi å endre grenseovergang til en som var lenger øst, men det var umulig. Vi måtte da regne med å kjøre rett nord gjennom landet. En ganske stor omvei når man har dårlig tid. Nå stod det igjen å betale forsikring, avgifter for å utligne prisforskjellen for bensin og diverse skatter og miljøavgifter.

Til slutt gjenstod det bare å betale avgifter for hver enkelt person. $70 kostet det, inkludert en ukes visum. En stakkars ansatt bak en glassvegg måtte fylle ut masse papirer. 60-70 stempler og masse underskrifter skulle plasseres riktig på forskjellige steder, og navnene våre ble notert i noen svære bøker. På tross av at han jobbet effektivt, tok hele prosedyren 30 min per person. Kun for å skrive papirer!

En lastebilsjåfør og en yngre dame i miniskjørt klarte å lure offiserene, og fikk lov å snike seg inn i køen. Dette betydde over en times ekstra ventetid for oss. Med neste lastbilsjåfør som prøvde å snike, var Joachim beinhard. Han «tok karen i nakken» og plasserte ham bakerst i køen. Mannen klaget til en offiser på stedet, men var tydeligvis ikke så godt kjent, betalte for lite, eller manglet miniskjørt. Han kom tilbake og måtte vente.

Det viste seg at grenseovergangen fungerte for begge retninger. Inn og ut av landet, men kun én retning om gangen. Da vi til slutt kom igjennom, satt det over hundre personer på den andre siden og ventet på at lokalet skulle bli tomt, slik at de kunne snu retning.

Jubel og lovsang! Vi var nå i Turkmenistan. Vi løp ut på parkeringsplassen foran tollhuset. Peter kjørte med Pajeroen gjennom bommen uten flere kontroller. Etter grensen ble vi godt mottatt av våre to guider med varmt te. Faktisk riktig godt på en varm dag med 40 grader i skyggen – tro det eller ei!

 

 

Se mange bilder fra dagene på ferga her!

1 comment:

dan g said...

After a 60 hours waiting on the ferry I shall never ever again run out of patience:)

 
  • Sponsorer:
  • Risa Elektriske AS
  • iMap Norge AS
  • Kvalitet og Sikkerhet AS
  • Faktum Software GmbH
  • Raskelund ICT & MEDIA
  • BK Bygg AS
  • SKY Reklam