Vi har nå publisert den fullstendige posisjonsloggen fra turen!
Du kan nå zoome inn og se helt nøyaktig vår posisjon til enhver tid. Detaljgraden på loggingen er 50 meter, og man kan tydelig se små bevegelser, som f.eks når vi kjører feil og må snu osv.
Du kan se kartet ved å klikke på «Se stort kart!» i høyrespalten, eller klikke her: Posisjonslogg
lørdag 29. november 2008
søndag 9. november 2008
Dag 19-20: Tadsjikistan
Grensen til Tadsjikistan var en av de enkleste vi har sett noen gang. Det var rett og slett en liten brakke med et bord og en seng inni. Les mer om turen gjennom Tadsjikistan.
Vi snakket med en rar fyr, mens en soldat holdt på å sjekke passene våre. Etter en lang og trivelig samtale oppdaget vi at den elendige mannen i joggebukse og flip-flops, som vi snakket med, var sjefen for hele grenseovergangen.
Passkontrollen gikk greit, men problemene oppstod da de skulle sjekke bilen og bagasjen. Offiseren som skulle gjøre det, så tydeligvis sjansen til å tjene litt ekstra penger. Vi hadde dårlig tid, fordi vi måtte rekke Anzob-tunnellen tidlig neste morgen. Tunnellen er offisielt stengt på dagtid. Det kostet oss $40 for å fikse alle papirer for bilen. (Vi planla å selge bilen allerede i Dusjanbe, og deretter ta fly direkte til Bishkek).
Tollmannen ville ha $110 ekstra for at han ikke skulle gjennomgå all bagasjen vår. «Jeg skal se på hver eneste ting dere har. Hvis jeg gjør det, rekker dere ikke tunnellen», sa han. Vi hadde ikke noe å skjule, og kunne bare latt ham sjekke bagasjen. Han kunne ikke holde på lenger enn en time heller, men vi visste at hvis han ikke hadde fått penger, hadde han blitt sinna på oss, og hadde sikkert laget problemer med alt vi hadde i bilen for å tvinge oss til å betale.
Etter noen forhandlinger fikk han bare $70, men likevel var det den dyreste bestikkelsen vår på hele turen.
På veien til Anzob måtte vi registrere oss på en politipost. Det var to mann som satt ute på en seng. En av dem hadde russisk uniform med CCCP på. Da de oppdaget at to mann lå i bagasjerommet, spurte de om vinduet var sotet – for det var ikke lov i landet. Overfylte biler hadde de visst tydeligvis sett masse av. Da registrering var ferdig kjørte vi videre gjennom en liten, helt mørk landsby og videre mot fjellet.
Kinesiske arbeidere på vei opp til tunnellen.
Anzob-tunnellen.
Etter noen timer måtte vi fylle på diesel. Området var helt øde og det var midt på natten. Heldigvis traff vi folk, og spurte etter drivstoff. Vi brukte ikke ordet «bensinstasjon». Bensin solgtes som regel fra lastebiler, i plastikkflasker. En fyr vi traff på veien sa at vi måtte fortsette to kilometer til, og da skulle vi finne diesel. Fyren hadde rett. Vi fant en elendig brakke. Det var mørkt og stille rundt, men vi begynte å banke på et vindu. Da kom det en trøtt mann ut. Vi kjøpte fire bøtter med diesel. Jaa, omtrent 40 liter… Vi hadde ikke peiling på når neste anledning til å fylle på diesel skulle komme, men det burde holde hele natta. Til Dusjanbe var det enda noen timer å kjøre, og i tillegg begynte dieselmåleren å jukse litt, så vi visste ikke nøyaktig hvor mye vi hadde igjen på tanken.
Litt før soloppgang kom vi frem til Anzobpasset. Den nydelige veien, som gikk opp til 3500 meter over havet, ble for oss den første høyfjellsopplevelsen. Der kunne vi se snø på fjelltoppene etter bare 12 timers kjøring fra ørkenen i Usbekistan! Dette er det eneste stedet i hele verden hvor du kan kjøre fra ørken til evig snø på så kort tid! Det høyeste punktet på veien var den velkjente Anzobtunnellen, som fortsatt er «under construction». Det er en fem kilometer lang tunnell, som blir laget for at folk skal slippe å kjøre over det høyeste punktet på Anzobpasset. Vi vekket alle som sov i bilen, for dette var en unik opplevelse. Tunnellen var nesten helt mørk, og fylt opp med vann. Det så ut som en grotte. Vann sprutet opp foran bilen. Vi måtte kjøre forsiktig, for vi så ikke hva som var under vannet, men vi merket i hvert fall at bunnen var ganske hullete.
Fra en mørk tunnell, kjørte vi inn i et paradis. Det var en vakker utsikt, og solen skinte gjennom den tåkelagte dalen. Dette var et perfekt tidspunkt å ta en pause etter en hel natts kjøring. Vi tok oss god tid på det unike utsiktstoalettet, og spiste frokost: en melon selvfølgelig.
Utsiktstoalett
Vi traff to arbeidere fra Anzobtunnellen. En var fra Tadsjikistan, og den andre kom fra Iran. De likte bildene av oss, som Thomas hadde tatt med seg for å vise litt av vårt dagligliv. De fortalte også gjerne om seg selv. Til slutt tok vi et bilde sammen, og de fikk en liten gave av oss: Horze-caps.
Vi kjørte videre på en trang vei nedover. Veien var ikke offisielt stengt, som grensevaktene hadde sagt, men det var masse veiarbeid og trafikken gikk ganske treigt. Det var masse lastebiler og gravemaskin som jobbet midt i veien, så vi måtte bare vente på at de skulle bli ferdige. Overalt så vi kinesere jobbe. De sveiset konstruksjon for tunneller, kjørte lastebiler og store gravemaskiner. Anzob blir til en kjempefin vei om 2-3 år.
På veien ned traff vi en flokk med sauer. Det var rett og slett et stort sauehav. Vi prøvde å kjøre forsiktig gjennom, fordi de brukte hele veibredden. Vi snakket litt med gjeterne. De likte oss og fortalte at i flokken var det omtrent 500 sauer, og til sammen hadde de ca. 1000 sauer. De brukte esler til å bære alt utstyr og mat for gjeterne.
Etter en halvtime ble veien bedre og bedre. Snart fant vi også den første «vanlige» bensinstasjon siden Samarkand i Usbekistan. Vi skjønte at vi nærmet oss Dusjanbe. Ved en stor rundkjøring stod det en mann og kostet veien. Vi spurte om dette var riktig vei til Dusjanbe. Han svarte: «Jaja… Dusjanbe». Da forsto vi at han kanskje ikke forstod helt spørsmålet, og spurte en gang til: «Hvilken retning må vi kjøre for å komme til Dusjanbe?» Han pekte i alle mulige retninger og sa: «Dusjanbe, Dusjanbe, Dusjanbe...». Vi kjørte den retningen som så best ut, og det viste seg raskt at vi allerede var i Dusjanbe, og han fyren med kost hadde rett, vi stilte bare et litt upresist spørsmål. Det var ikke smart å spørre etter Dusjanbe, i Dusjanbe!
Vi hadde to store oppdrag i Dusjanbe: Finne et fly til Bishkek, og spise noe annet enn vann og «lepioshki». Vi besøkte ca ti forskjellige reisebyråer, og spurte etter flybilletter. I de fleste fikk vi høre at det flyet vi hadde funnet frem til, ikke eksisterte. Det neste flyet skulle gå om 3 dager, og billettene var allerede utsolgt. Til slutt oppdaget vi at alle reisebyråer er knyttet til det samme flyselskapet, og hvis det ikke finnes billetter i et, finnes det ikke i det hele tatt. En mann kunne skaffe ekstra billetter for en eller to personer, men ikke for flokken på syv stykk!
Vi tok et kort planleggingsmøte med kart, og vurderte å kjøre videre med bil. Vi hadde egentlig nok tid til å nå Bishkek, og siden vi hadde kommet så langt til tross alle våre problemer og forsinkelser, kunne vi jo godt ta en sjanse på å fortsette turen på samme måte.
Da var det neste punkt på agendaen: MAT! Vi fant en restaurant som hadde «Pizza» i navnet og bestilt selvfølgelig pizza med cola. Det vi fikk spise hadde ikke så mye til felles med pizza som vi kjenner den, men det var likevel et måltid vi aldri kommer til å glemme. Det forrige måltidet hadde vi i Ashkabad to dager før, og siden da hadde vi kun spist to meloner, en pose med kjeks og «lepioshki».
Mette og glade gjorde vi det vi kunne best: kjøre videre! Tadsjikistan er et vakkert fjelland. Veien gikk opp og ned i flere hundre km med en vakker utsikt på begge sider. Det var veldig spennende kjøring men vi ble alle kjempetrøtte og vurderte å finne et sted for overnatting. Dette var ikke så enkelt. Det var allerede mørkt, og vi kunne nesten ikke se noen bygninger.
For å finne hotell, måtte vi spørre folk. Vi besøkte et familiehus som besto kun av en stue uten møbler i, og til slutt besøkte vi et teppelager – et stort hus som det bodde masse arbeidere fra en fabrikk i nærheten. De spiste akkurat kveldsmat, og satt rundt på et teppe, med te og brød. En del arbeidere sov allerede i sine «senger» – rett på gulvet. En av arbeidere sa at vi bare måtte kjøre til byen. Da skulle vi finne et hotell. Vi gjorde som han foreslo, og fant en kjempeliten by. Det var ikke vanskelig å finne hotellet der.
Mannen på hotellet gav oss et skikkelig tilbud: en seng til hver, og tilgang til dusj med ikke bare kaldt vann. Vi hadde dessverre ingenting å spise. Butikken var allerede stengt, og det fantes selvfølgelig ingen restauranter. Mannen på hotellet hadde kun te. Vi gikk en tur ut i byen og fant to lastebiler som stod ved veien. Vi startet en samtale, og sa at vi var grisesultne. Det viste seg at de lastebilene var fylt opp med druer som skulle kjøres fra en vingård til Dusjanbe for salg. Vi fikk kjøpe druer og i tillegg fikk vi igjen «lepioshki». Druene var skikkelig gode, men neste morgen fikk vi alle diaré! For å vurdere hvem som hadde det verst, fant Thomas på «Strubreiters konsistens-skala» – en skala fra 0 til 10 hvor 10 var stein og 0 var vann. Vi hadde i området 1 til 4.
Vi tok en tur på et typisk Tadsjikistansk marked. Det var en veldig spesiell opplevelse. Kjøtt lå ute med masse fluer på. Masse forskjellige matvarer lå rett på bakken i sekker og bøtter, og det var masse lokale godteri og klær. Dessverre vekket vi alt for stor oppmerksomhet blant folket – som gjerne ville snakke med oss. Plutselig kom det en konstabel i sivile klær og sa veldig snilt at vi bare måtte gå tilbake til hotellet. Vi forklarte at våre hensikter kun var å oppleve litt av deres kultur, men han var litt redd for at det blir alt for mye uro. Det skjer ikke så ofte at de får besøk av utlendinger. Forresten fikk vi kjøpe litt Snickers og vann for den videre turen, og vi kjørte av gårde.
Veien fortsatte med flere timers kjøring gjennom fjellene. Vi fulgte en elv som gikk nede i dalen, som noen ganger så ut nesten som en innsjø. Av og til var det vanskelig å finne riktig vei. Det fantes ingen veiskilt. Kun gamle skilt med navn på byer, eller politiske tekster. Vi måtte også finne en omvei for en bru som hadde blitt ødelagt av elven.
Da det nærmet seg kvelden, nådde vi grensen til Kirgisistan, og da kom turens høydepunkt – en absolutt uforglemmelig opplevelse for alle, og spesielt for soldatene og offiserene på grensen :). Det får du lese om i den neste artikkelen!
Se flere bilder fra Tadsjikistan her!
Vi snakket med en rar fyr, mens en soldat holdt på å sjekke passene våre. Etter en lang og trivelig samtale oppdaget vi at den elendige mannen i joggebukse og flip-flops, som vi snakket med, var sjefen for hele grenseovergangen.
Passkontrollen gikk greit, men problemene oppstod da de skulle sjekke bilen og bagasjen. Offiseren som skulle gjøre det, så tydeligvis sjansen til å tjene litt ekstra penger. Vi hadde dårlig tid, fordi vi måtte rekke Anzob-tunnellen tidlig neste morgen. Tunnellen er offisielt stengt på dagtid. Det kostet oss $40 for å fikse alle papirer for bilen. (Vi planla å selge bilen allerede i Dusjanbe, og deretter ta fly direkte til Bishkek).
Tollmannen ville ha $110 ekstra for at han ikke skulle gjennomgå all bagasjen vår. «Jeg skal se på hver eneste ting dere har. Hvis jeg gjør det, rekker dere ikke tunnellen», sa han. Vi hadde ikke noe å skjule, og kunne bare latt ham sjekke bagasjen. Han kunne ikke holde på lenger enn en time heller, men vi visste at hvis han ikke hadde fått penger, hadde han blitt sinna på oss, og hadde sikkert laget problemer med alt vi hadde i bilen for å tvinge oss til å betale.
Etter noen forhandlinger fikk han bare $70, men likevel var det den dyreste bestikkelsen vår på hele turen.
På veien til Anzob måtte vi registrere oss på en politipost. Det var to mann som satt ute på en seng. En av dem hadde russisk uniform med CCCP på. Da de oppdaget at to mann lå i bagasjerommet, spurte de om vinduet var sotet – for det var ikke lov i landet. Overfylte biler hadde de visst tydeligvis sett masse av. Da registrering var ferdig kjørte vi videre gjennom en liten, helt mørk landsby og videre mot fjellet.
Kinesiske arbeidere på vei opp til tunnellen.
Anzob-tunnellen.
Etter noen timer måtte vi fylle på diesel. Området var helt øde og det var midt på natten. Heldigvis traff vi folk, og spurte etter drivstoff. Vi brukte ikke ordet «bensinstasjon». Bensin solgtes som regel fra lastebiler, i plastikkflasker. En fyr vi traff på veien sa at vi måtte fortsette to kilometer til, og da skulle vi finne diesel. Fyren hadde rett. Vi fant en elendig brakke. Det var mørkt og stille rundt, men vi begynte å banke på et vindu. Da kom det en trøtt mann ut. Vi kjøpte fire bøtter med diesel. Jaa, omtrent 40 liter… Vi hadde ikke peiling på når neste anledning til å fylle på diesel skulle komme, men det burde holde hele natta. Til Dusjanbe var det enda noen timer å kjøre, og i tillegg begynte dieselmåleren å jukse litt, så vi visste ikke nøyaktig hvor mye vi hadde igjen på tanken.
Litt før soloppgang kom vi frem til Anzobpasset. Den nydelige veien, som gikk opp til 3500 meter over havet, ble for oss den første høyfjellsopplevelsen. Der kunne vi se snø på fjelltoppene etter bare 12 timers kjøring fra ørkenen i Usbekistan! Dette er det eneste stedet i hele verden hvor du kan kjøre fra ørken til evig snø på så kort tid! Det høyeste punktet på veien var den velkjente Anzobtunnellen, som fortsatt er «under construction». Det er en fem kilometer lang tunnell, som blir laget for at folk skal slippe å kjøre over det høyeste punktet på Anzobpasset. Vi vekket alle som sov i bilen, for dette var en unik opplevelse. Tunnellen var nesten helt mørk, og fylt opp med vann. Det så ut som en grotte. Vann sprutet opp foran bilen. Vi måtte kjøre forsiktig, for vi så ikke hva som var under vannet, men vi merket i hvert fall at bunnen var ganske hullete.
Fra en mørk tunnell, kjørte vi inn i et paradis. Det var en vakker utsikt, og solen skinte gjennom den tåkelagte dalen. Dette var et perfekt tidspunkt å ta en pause etter en hel natts kjøring. Vi tok oss god tid på det unike utsiktstoalettet, og spiste frokost: en melon selvfølgelig.
Utsiktstoalett
Vi traff to arbeidere fra Anzobtunnellen. En var fra Tadsjikistan, og den andre kom fra Iran. De likte bildene av oss, som Thomas hadde tatt med seg for å vise litt av vårt dagligliv. De fortalte også gjerne om seg selv. Til slutt tok vi et bilde sammen, og de fikk en liten gave av oss: Horze-caps.
Vi kjørte videre på en trang vei nedover. Veien var ikke offisielt stengt, som grensevaktene hadde sagt, men det var masse veiarbeid og trafikken gikk ganske treigt. Det var masse lastebiler og gravemaskin som jobbet midt i veien, så vi måtte bare vente på at de skulle bli ferdige. Overalt så vi kinesere jobbe. De sveiset konstruksjon for tunneller, kjørte lastebiler og store gravemaskiner. Anzob blir til en kjempefin vei om 2-3 år.
På veien ned traff vi en flokk med sauer. Det var rett og slett et stort sauehav. Vi prøvde å kjøre forsiktig gjennom, fordi de brukte hele veibredden. Vi snakket litt med gjeterne. De likte oss og fortalte at i flokken var det omtrent 500 sauer, og til sammen hadde de ca. 1000 sauer. De brukte esler til å bære alt utstyr og mat for gjeterne.
Etter en halvtime ble veien bedre og bedre. Snart fant vi også den første «vanlige» bensinstasjon siden Samarkand i Usbekistan. Vi skjønte at vi nærmet oss Dusjanbe. Ved en stor rundkjøring stod det en mann og kostet veien. Vi spurte om dette var riktig vei til Dusjanbe. Han svarte: «Jaja… Dusjanbe». Da forsto vi at han kanskje ikke forstod helt spørsmålet, og spurte en gang til: «Hvilken retning må vi kjøre for å komme til Dusjanbe?» Han pekte i alle mulige retninger og sa: «Dusjanbe, Dusjanbe, Dusjanbe...». Vi kjørte den retningen som så best ut, og det viste seg raskt at vi allerede var i Dusjanbe, og han fyren med kost hadde rett, vi stilte bare et litt upresist spørsmål. Det var ikke smart å spørre etter Dusjanbe, i Dusjanbe!
Vi hadde to store oppdrag i Dusjanbe: Finne et fly til Bishkek, og spise noe annet enn vann og «lepioshki». Vi besøkte ca ti forskjellige reisebyråer, og spurte etter flybilletter. I de fleste fikk vi høre at det flyet vi hadde funnet frem til, ikke eksisterte. Det neste flyet skulle gå om 3 dager, og billettene var allerede utsolgt. Til slutt oppdaget vi at alle reisebyråer er knyttet til det samme flyselskapet, og hvis det ikke finnes billetter i et, finnes det ikke i det hele tatt. En mann kunne skaffe ekstra billetter for en eller to personer, men ikke for flokken på syv stykk!
Vi tok et kort planleggingsmøte med kart, og vurderte å kjøre videre med bil. Vi hadde egentlig nok tid til å nå Bishkek, og siden vi hadde kommet så langt til tross alle våre problemer og forsinkelser, kunne vi jo godt ta en sjanse på å fortsette turen på samme måte.
Da var det neste punkt på agendaen: MAT! Vi fant en restaurant som hadde «Pizza» i navnet og bestilt selvfølgelig pizza med cola. Det vi fikk spise hadde ikke så mye til felles med pizza som vi kjenner den, men det var likevel et måltid vi aldri kommer til å glemme. Det forrige måltidet hadde vi i Ashkabad to dager før, og siden da hadde vi kun spist to meloner, en pose med kjeks og «lepioshki».
Mette og glade gjorde vi det vi kunne best: kjøre videre! Tadsjikistan er et vakkert fjelland. Veien gikk opp og ned i flere hundre km med en vakker utsikt på begge sider. Det var veldig spennende kjøring men vi ble alle kjempetrøtte og vurderte å finne et sted for overnatting. Dette var ikke så enkelt. Det var allerede mørkt, og vi kunne nesten ikke se noen bygninger.
For å finne hotell, måtte vi spørre folk. Vi besøkte et familiehus som besto kun av en stue uten møbler i, og til slutt besøkte vi et teppelager – et stort hus som det bodde masse arbeidere fra en fabrikk i nærheten. De spiste akkurat kveldsmat, og satt rundt på et teppe, med te og brød. En del arbeidere sov allerede i sine «senger» – rett på gulvet. En av arbeidere sa at vi bare måtte kjøre til byen. Da skulle vi finne et hotell. Vi gjorde som han foreslo, og fant en kjempeliten by. Det var ikke vanskelig å finne hotellet der.
Mannen på hotellet gav oss et skikkelig tilbud: en seng til hver, og tilgang til dusj med ikke bare kaldt vann. Vi hadde dessverre ingenting å spise. Butikken var allerede stengt, og det fantes selvfølgelig ingen restauranter. Mannen på hotellet hadde kun te. Vi gikk en tur ut i byen og fant to lastebiler som stod ved veien. Vi startet en samtale, og sa at vi var grisesultne. Det viste seg at de lastebilene var fylt opp med druer som skulle kjøres fra en vingård til Dusjanbe for salg. Vi fikk kjøpe druer og i tillegg fikk vi igjen «lepioshki». Druene var skikkelig gode, men neste morgen fikk vi alle diaré! For å vurdere hvem som hadde det verst, fant Thomas på «Strubreiters konsistens-skala» – en skala fra 0 til 10 hvor 10 var stein og 0 var vann. Vi hadde i området 1 til 4.
Vi tok en tur på et typisk Tadsjikistansk marked. Det var en veldig spesiell opplevelse. Kjøtt lå ute med masse fluer på. Masse forskjellige matvarer lå rett på bakken i sekker og bøtter, og det var masse lokale godteri og klær. Dessverre vekket vi alt for stor oppmerksomhet blant folket – som gjerne ville snakke med oss. Plutselig kom det en konstabel i sivile klær og sa veldig snilt at vi bare måtte gå tilbake til hotellet. Vi forklarte at våre hensikter kun var å oppleve litt av deres kultur, men han var litt redd for at det blir alt for mye uro. Det skjer ikke så ofte at de får besøk av utlendinger. Forresten fikk vi kjøpe litt Snickers og vann for den videre turen, og vi kjørte av gårde.
Veien fortsatte med flere timers kjøring gjennom fjellene. Vi fulgte en elv som gikk nede i dalen, som noen ganger så ut nesten som en innsjø. Av og til var det vanskelig å finne riktig vei. Det fantes ingen veiskilt. Kun gamle skilt med navn på byer, eller politiske tekster. Vi måtte også finne en omvei for en bru som hadde blitt ødelagt av elven.
Da det nærmet seg kvelden, nådde vi grensen til Kirgisistan, og da kom turens høydepunkt – en absolutt uforglemmelig opplevelse for alle, og spesielt for soldatene og offiserene på grensen :). Det får du lese om i den neste artikkelen!
Se flere bilder fra Tadsjikistan her!