torsdag 9. oktober 2008

Dag 18: Usbekistan

På grunn av tidspress, ble oppholdet i Usbekistan svært kort. Les om turen gjennom Usbekistan her.



Mellom den Turkmenistanske og den Usbekistanske grensen var ca. 1 km ingenmannsland. Der kunne vi ikke gå, vi måtte kjøre! En soldat ble sinna på oss og sa at hvis vi gikk, skulle snikskyttere som satt på tårnene rundt, skyte oss. Vi visste at det bare var tull, og at alt handlet om pengene til den «godkjente» taxisjåføren, som kjørte folk mellom de to grensene. Vi kjørte to ganger med Pajeroen, og nektet å bruke taxi. Marek og Joachim som skulle vente på den andre runden, hadde et lite «krangle-party» med soldatene. Det viste seg siden at dette var en viktig øvelse for de to. Det får du lese mer om i de neste artiklene.

Grensen til Usbekistan gikk også smertefritt. Det var den siste dagen vi hadde visum til Usbekistan, men vi fortalte at vi bare ville kjøre så fort som mulig gjennom landet, og være i Tadsjikistan før midnatt. Klokka var da 12 på dagen. Det er nesten umulig å kjøre gjennom hele Usbekistan på en dag (800 km – som vanlig på dårlig vei), men vi hadde unnskyldningen klar: «Hvis vi ikke rekker det, så forlenger vi visumet i Tashkent» sa Marek. Da fikk alle stempel i passene, og sa «спасибо».

Rett etter grensen stod det masse taxier. Vi ville finne ut om det lønte seg å ta taxi til Samarkand, for å slippe å kjøre med 7 personer i en bil. Det ble med en gang helt kaos. Alle ville kjøre oss, men ikke dit hvor vi ville, og ikke for den pris vi ville betale. Det viste seg at det ikke hadde vært et bra valg å ta taxi. Det ville ha kostet masse penger, og ville ha vært veldig slitsomt – vi hadde dårlig tid og måtte presse tempoet.

 
En haug med taxisjåfører

I den første rundkjøringen i Usbekistan, klarte vi å ta feil avkjørsel, og rett etterpå ble vi stoppet av politiet – som egentlig kontrollerte den motgående kjøreretningen. Etter kontrollen ønsket vi ikke å snu, for så å måtte kjøre gjennom kontrollen en gang til, og bestemte oss bare for å finne en parallellvei. Vi passet på å kjøre i riktig retning – sydøst. Vi visste at vi måtte krysse en elv for å finne hovedveien som gikk gjennom landet, og lette det vi kunne etter noe som kunne ligne på vann. Etter noen titals minutters leting fant vi en elv og en bru over elva.

 

Dette er den rareste brua noen av oss har kjørt over noen gang. Det utkonkurrerer alle hengebruer i Indiana Jones. Brua var satt sammen av flere flytebrygger som var lenket sammen. Hele brua var dekket av metallplater, som noen steder var rimelig medtatt av vær og vind og eventuelt andre ting som har kommet på opp gjennom årene. Vann-nivået i elva varierte tydeligvis ganske mye, for deler av brua stod på fast grunn (sand). Måten de da utjevnet nivået mellom flytebryggene, var å legge sand i overgangen, slik at man kunne kjøre opp/ned uten for mye problemer. Dette gjaldt tydeligvis bare når nivåforskjellen var over ca. 30cm. Greit nok for oss som hadde en bil med store dekk, men her kjørte busser, lastebiler, store og ikke minst små biler!

 


Politikontroll i Usbekistan var det bare å venne seg til. De stod oppstilt på faste steder, hvor alle bilene måtte kjøre gjennom kontrollen. På den første stoppen ble vi litt redde for at politimannen skulle oppdage de som satt bak i bilen, så vi dekket over dem med gensere. Det viste seg etterpå at dette ikke var nødvendig. I disse landene er det helt vanlig at folk kjører med 15 personer i en minibuss som er beregnet for 8. Mitsubishien vår var registrert for 7 personer (vi hadde tatt ut to seter), så hadde vi ikke noe å være bekymret for. Vi fant raskt ut at de bare stopper oss fordi de er nysgjerrige. Noen ganger trengte vi ikke å stoppe. Vi kunne bare kjøre gjennom kontrollen, og hilse pent på en smilende politimann.

 
Politikontroll

Vi kjørte så raskt vi kunne nedover landet. Av og til minnet landskapet litt om ørkenlandskapet i Turkmenistan, og av og til minnet det litt om østeuropeisk landskap. Vi hadde bare en kort stopp for å kjøpe mat. Da traff vi noen veldig nysgjerrige, men vennlige folk. De er ikke vandt med turister, så de vil gjerne vite hvem du er og hvor du kommer fra. Det er veldig lett å komme i kontakt med folk, selv om de er helt fremmede mennesker. Vi fikk også prøve den verste dassen på hele turen. Det lignet et sprengt krater i et betong-gulv. Vi prøvde å ta noen bilder av den, men på alle bildene kan man kun se fluer.

 
 
 

På kvelden kom vi til Samarkand. Det er en vakker by med masse orientalske kunstverk som f. eks «Registan» - et gammelt Persisk universitet. Det er et palass helt dekket av fargerik mosaikk. Vi hadde ennå ca. 40km igjen til grensen, og bare en halvtime igjen på visumet, så vi brukte bare noen få minutter for å se på byen. En mann foreslo å komme opp på en av Registans tårn og se på hele byen ovenifra.
«Beklager, vi har ikke tid til det. Hvis det kommer politi kan vi få problemer pga visum»
«Jeg er politimann... kan du ikke se?»
«Oj! Unnskyld! Det var mørkt»
«Det er greit... kom opp på tårnet da!»

 
Registan

Vi nektet likevel, og kjørte videre til den Tadsjikistanske grensen. Hver gang vi skulle spørre om veien, kom det plutselig masse folk rundt oss. Alle var veldig nysgjerrige, og ekstremt vennlig innstilt.

Det var «ramazan» (ramadan) for muslimene, og da har de ikke lov å spise om dagen. Da spiser de heller på kvelden og om natten. Det skapte en unik stemning. Grill-lukten svevde i lufta. De spiste grillkjøtt med sterk krydder, og drakk masse te fra «samovar» - en stor, pyntet kanne som de kokte te i. Det fantes også ulemper med denne vakre stemningen. På dagen var vi sultne. På butikken fantes det bare «lepioshki» – et lite, rundt og flatt brød, egentlig uten noe smak.

«Vi er langt mer trofaste mot Ramadan enn det muslimene er», Eirik

Vi kom til grensen ca. kl. ett på natta, og forventet problemer med visum siden vi var en time for sene. Men, vi hadde flaks! Alle grensevaktene var helt fulle og så ikke noen problemer med noen ting. En av dem prøvde å skremme oss ved å fortelle masse rare historier om den farlige veien vi skulle kjøre i Tadsjikistan. Blant annet var det noen som hadde kjørt av veien og blitt drept der i det siste, og terrorister venter på oss. «Bin Laden selv er blant dem». Vi lot oss ikke skremme. Han luktet spirit, og hadde altfor rare ideer. Etterpå innrømte han at det bare var tull, men sa til Marek at han ikke måtte oversette det til norsk. «La dem frykte, hahaha». Resten var bare en standardprosedyre: Fylle ut et lite skjema og få et stempel i hvert pass. Da kunne vi si «до свидания» til Usbekistan.

torsdag 2. oktober 2008

Dag 16-18: Turkmenistan

Etter 60 timer på båt og 8 timer på grensa, var vi endelig inne i Turkmenistan. Dette var det aller første «stan»-landet vi besøkte, og vi hadde våre mistanker om at det kom til å bli langt mindre «badeferie» enn det det hadde vært frem til nå.



Vi hadde to guider, og de kjørte egen bil. Det passet oss perfekt, da vi kun hadde én bil å kjøre med. Vi hoppet inn i vår Mitsubishi, og i guiden sin Land Rover, og kjørte inn i det tørre landet. Snart fikk vi se den første kamel, som ble til like stor glede for oss, som snø for de fra Jamaica. Etter hvert ble vi ganske lei av kameler som gikk over alt, uten noen kjennskap til trafikkloven.

 
Forbikjøring på høyre side

Vi hadde vurdert å kjøre direkte gjennom hele landet, men det viste seg at det ikke var lov for utlendinger å kjøre på natten gjennom landet. Vi måtte derfor overnatte da det ble mørkt. Vi nådde byen Balkanabad. Hotellet var valgt av vår kjære guide, og gikk langt over våre forventninger. For de fleste av oss var det beste hotellet vi hadde sovet på en gang i livet, og guiden syntes at det var et av de beste i hele Turkmenistan – også det dyreste. Det kostet $100 per natt per person. Ironisk nok, vi fikk den beste overnattingen på turen i et av de fattigste og verdens mest lukkede land.

Kveldsmaten var like bra og velsignet. I salongen stod det et flygel, og Eirik spilte bordverset. Vi spiste pizza med russisk øl, Baltika, og store bagetter – sandwich med kjøtt, ost og salat – som i menyen stod som «cheeseburger». Vi håper at McDonalds lærer seg å lage cheeseburger som Turkmenere. Til slutt fikk vi dessert: is for de is-begeistrede, og øl til «resten». Noen tok begge deler.

 
 

Etter middagen, satte vi oss i foajeen, og slappet av. Siden vi bodde helt alene på hotellet, passet det seg å gå i joggebukse, og på sokkelesten. Vi sjekket også hva som gikk på TV. Det var 5 TV-kanaler:
  1. Presidenten
  2. Presidenten
  3. Presidenten
  4. Presidenten
  5. «Vi er tilbake i morgen...»
Vi gikk for å sove, og var virkelig redde for at presidentens fjes skulle plage oss i våre drømmer.

Neste dag var vi igjen klare for en lang reise. Dette skulle bli den lengste kjøreturen i ett strekk – så lang at den strekker seg over 3 hele artikler! Etter noen timer kom vi frem til den velkjente byen Ashkabad. Vi tok et måltid på en restaurant: Kyllingrullade med Cola. Servitøren kom med store flasker Cola, og passet godt på at alle hadde rikelig med påfylt hele tiden. Da ble var mette, dro vi videre til sentrum. Vi brukte en halvtime for å se på de kjente bygningene som f. eks. gullstatue av presidenten som snur seg etter solen, presidentens palass, nasjonalteateret osv. Noen av dem, som f. eks. presidentens palass, var det strengt forbudt å ta bilder av. (Se bildet under).

 
 
 
 

På veien ut av byen kjøpte vi Turkmensk «matpakke», som bestod av to svære meloner, før vi dro videre til Kara-Kum ørkenen. Det var ikke meningen å stoppe i ørkenen for å nyte utsikten, leke med kameler osv, men... alt dette fikk vi tid til å gjøre uansett. Plutselig røyk viftereima på guiden sin bil. Vi stod midt i ørkenen og kunne ikke kjøre videre. Situasjon var litt «ukomfortabel» både for oss som måtte være i Usbekistan neste dag, og for guiden som skulle følge oss helt til grensen. Det var selvfølgelig ingen mobildekning i ørkenen, men heldigvis hadde vi satellitt-telefon, og guiden kunne ringe sin kollega. Han skulle komme med bilen sin og kjøre oss videre. Dessverre misforsto han posisjonen vår og prøvde å finne oss i en ørkenlandsby 10km unna oss. Han kunne ikke ringe tilbake til oss fordi han hadde kun vanlig mobiltelefon. Vi måtte vente ca 3-4 timer før han fant oss, og vi brukte tiden til å leke litt i sanden og spise en melon eller to.

Vi kunne også se litt nærmere på kamelenes privatliv. De fleste kameler er halvville. De går flere måneder ute i ørkenen, opp til 60 km fra menneskers bolig for å finne mat: En liten busk med smale skarpe blader på, nesten som nåler – верблъуже калъучки (Verbluzhe Kaluchki) Buskene har også andre evner: den kan brukes til å lage te. Den er veldig sund for halsen og smaker veldig godt. Etter hvert kommer kamelene tilbake for å få vann, og da fanger eieren dem for å få litt melk. Kamelens melk er det beste for varmt vær, langt bedre enn vann og nesten så bra som øl. Smaken kan diskuteres.

 
 
 
 
 

Etter solnedgangen gikk temperaturen fort ned. Det ble fort helt mørk, slik at vi nesten ikke kunne se magene våre (unntatt Eirik, for han har veldig bra øyne). Da satt vi ute på sanden som ennå var skikkelig varm, og så på himmelen. Vi var langt unna byen, så stjernehimmelen var veldig klar og skarp. Man kunne se melkeveien som et stort lysende belte over hele himmelen. Det var helt stille rundt oss. En helt uforglemmelig og digg opplevelse – som det nok er umulig for oss å formidle med tekst og bilder!

 
 

Omsider kom den andre guiden vår, og vi pakket om bilene og dro videre. Han hadde med seg en kollega og skulle kjøre ham hjem. Han bodde i en liten ørkenlandsby midt i ørkenen. Vi kjørte litt ut av veien til et område med veldig enkle hytter bygget rett på sanden. Inne i hyttene var det bare en stue med teppe på og ingen dør – kun gardiner. Ved siden av hytta var et lite gjerde med 2 kameler inne. «Slik bor folk – folk i Kara-Kum», sa guiden før vi kjørte videre. En liten tilleggsopplysning kan vel være at det på vinteren er 30 minusgrader der, mot 40 plussgrader på sommeren.

Langs reiseruta vår, lå gasskrateret som vi har skrevet om tidligere. Vi så allerede et rødt lys i horisonten over ørkenen, men for å komme nærmere var det nok en utfordring. Vi kjørte rundt med langlys på, for å prøve å finne «veien» – et spor med litt hardere sand. Vi kjørte ca 10 km «offroad», som minnet litt om «Paris – Dakar», og kom til et vakkert sted. Et 60 meter stort hull i bakken, fullt av ild. «Et lite helvete» tenkte vi i det første øyeblikket.



 
 
 

Det var en gassgruve, fra den tiden da Turkmenistan ennå var en del av Russland – for nesten 60 år siden. Det gikk greit helt til den første røykepausen. Da eksploderte hele bakken, og det har brent der siden! Vi så rester av gruveanlegget liggende i bunnen. Det har vært flere forsøk på å slukke brannen bl.a. med en liten atombombe som skulle bruke opp all oksygenet over. Det var dessverre alt for mange små sprekker og huller hvor det samlet seg gass og oksygen samtidig, og en kort tid etter eksplosjon, kom brannen tilbake igjen. Sånne steder er det flere av i Turkmenistan. Guiden fortalte om den største, som ligger nordvest i landet, og brenner selv om gruven er fylt opp med vann. «Den ser ut som en geysir» sa han.

På morgenen var vi allerede ved grensen til Usbekistan. Fra nå av skulle vi kjøre videre i én bil, så vi gav bort alt gassgrillutstyr og en del mat til guiden. Luftmadrasser og pumper gav vi til en liten familie som bodde i nærheten. Barna fikk en bedre seng da. Det meste av bagasjen fikk plass på taket, slik at vi akkurat klarte å lage en ekstra plass i bagasjerommet. Bilen var egentlig registrert for 7 personer, men vi hadde fjernet de to setene bakerst for å få mer plass til bagasje, så vi hadde til og med bilbelte bak. Det så ikke ut som vanlig seter bak der, men var ganske greie til f. eks å sove.

 
Siste avskjed med guidene

 
To mann måtte ligge bak

Grensen «ut fra Turkmenistan» var helt konge. Sjefen snaket litt engelsk og var veldig vennlig innstilt. I tillegg hadde han ganske bra humor, og etter en kort stund var vi på vei til Usbekistan, det andre av «stan»-landene våre.