Sunday, December 14, 2008

Dag 20-21: Grensen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan

Som nevnt i forrige artikkel, gikk ikke grenseovergangen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan helt smertefritt. Se film, og les den spennende historien her!

Se flere bilder fra grenseovergangen her!



Vi hadde planlagt å kjøre Pamir Highway. Ordet «highway» i denne sammenhengen betyr ikke en firefelts asfaltvei med et bredt gressfelt i midtrabatten. Dette er verdens høyeste internasjonale vei, som går langs grensen til Afghanistan og Kina. På grunn av dårlig tid måtte vi forkorte ruten vår og kjøre en annen fjellvei istedet for. Den kalles for «Lille Pamir».

Både grenseovergangen og veien vi brukte var ikke internasjonale. Dette visste vi ikke, da vi bestemte oss for å endre reiseruten. Det skapte en veldig spennende historie, som gjorde at vi fort sluttet å angre over at vi måtte droppe den berømte Pamir Highway. Vi kommer aldri til å glemme den stengte grenseovergangen vi krysset! Det gjør ikke grensevaktene heller!

 

Tirsdag ettermiddag kom vi frem til grensen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan. Den ligger ved en landsby som heter «Karamyk». Grensen bestod av et trehus som var «tollkontor», og ca 200m lenger borte stod det en liten brakke. Terrenget rundt brakka ble patruljert av unge soldater med AK-47 geværer. Det var der hele sirkuset foregikk.

Vi stoppet ved siden av tollhuset og Marek gikk inn, som vanlig med et strålendes smil. Da fikk han høre at vi manglet et dokument, og selv om han har lagt masse forskjellige papirer på pulten, var det fortsatt noen ting han manglet.
- «Dette var alt vi fikk på grensen inn i Tadsjikistan, og offiseren sa at det var alt vi trengte. Vi betalte masse penger for det også!», sa Marek.
- «Hvor mye har dere betalt?», spurte offiseren, tydeligvis for å sjekke hvor «rike» vi var.
- «$30», svarte Marek.
Da sa offiseren at han kunne hjelpe oss med det, men først måte Marek snakke med grensesjefen, for å finne ut om han ville slippe oss videre. Marek forstod ikke hvorfor det kunne bli et problem...

Grensesjefen som kalles for «natsjelnik» (hovedleder) hadde kontoret sitt på grenseposten bak bommen. Marek gikk opp mot brakken for å treffe ham, men plutselig begynte en soldat å rope noe i sitt morsmål. Det var absolutt uforståelig for Marek, men han forstod at det tydeligvis ikke var lov å gå over bommen, så han ropte tilbake: «Slapp av, jeg må bare snakke med natsjelnik», og gikk videre. Soldaten var litt for ivrig. Han ropte igjen, enda høyere og tok geværet frem fra ryggen. I det Marek tok et skritt til, tok soldaten magasin med patroner opp fra lommen, satt det på geværet, og truet Marek.
Heldigvis hørte offiseren noe rare lyder og kom ut fra brakka. Da ropte han til soldaten at han må slippe Marek inn.

Grensesjefen sa at dette var en «to-nasjonsvei», dvs stengt for utlendinger. Grenseovergangen i «Korog» var ikke bare anbefalt, men også obligatorisk for oss. Marek forklarte situasjonen, at vi ikke hadde tid og at visumet ville gå ut om noen timer. I tillegg visste vi ingenting om at det var en to-nasjonsvei. Offiseren så på passene våre og sa:
- «Dette vil koste penger»
- «Hvor mye?», spurte Marek
- «Hvor mye ville du gi?»
- «Vi er studenter, vi kan tilby maks $100», sa Marek
- «$100 ... men per person!», svarte offiseren. «Det blir.. 1..2 ..3… $600, den siste skal få det gratis!»
- «Det er tull! Vi har ikke så mange penger!»
- «$600, ellers drar dere tilbake!», sa offiseren og slo hele bunken med passene våre på bordet.
Da ble han hissig og ville ikke snakke lenger om saken. Marek gikk tilbake til bilen, hvor resten av gjengen nøt de siste solstrålene og smilte som alltid.
- «Gikk det greit?», spurte Joachim
- «Nei, vi har faktisk et stort problem her», svarte Marek. «De snakker om at veien er sperret for utlendinger, og krever masse penger!»
- «Dette er bare tull, de får absolutt ikke noe av oss!», sa Thomas
- «Ja, det er klart at de ikke får penger, men da blir vi nektet fra grensen og har ingen alternativ.»

Marek prøvde å forklare at offiseren var ganske hissig og at situasjon hadde blitt alvorlig.
Peter tok satellitt-telefonen vår og ringte til ambassaden for å spørre om dette med to-nasjonsvei var sant eller tull. På ambassade sa de at det er bare var tull og de har ikke hørt noe om dette. Det som viste seg etterpå var at ambassaden også tok feil, men det var bare til fordel for oss. Vi fikk nemlig ikke dårlig samvittighet idet vi kranglet med offiserene om dette.

Mens vi holdt på å finne løsning, kom det en annen offiser, fra narkotikaavdelingen for å sjekke bilen vår. Han virket veldig proff, så Marek fortalte hele historien om at vi ble nektet og at de krevde vanvittig masse penger. Offiseren sa at han skulle fikse dette. Han skulle snakke med «natsjelnik», mens vi holdt på å fikse alle papirerene i tollen.

Offiseren sjekket grundig hele bilen i samarbeid med en hund. Denne grensen er kjent for narkotikasmugling. Det smugles mye kokain fra Afghanistan over til Russland og Kina hver dag, så narkotikasjekk i dette området er spesielt strengt.

Etter at bilen hadde blitt sjekket, stakk Marek tilbake til trehuset, mens narkotikaoffiseren snakket med grensesjefen. Manglede papirer for bilen kostet $30. Marek gikk sammen med Joachim til et rom for å fullføre «betalingen». Mannen som skulle få penger løftet teppet på sengen sin og sa:
- «Legg pengene her.»
Marek tok $20 og la den på plass.
- «Er det nok?», spurte Marek
- «Nei! Jeg sa $30!»
- «Er du sikker på at det ikke er greit?», spurte Marek igjen, fordi han visste at mannen var redd for at noen kunne se ham holde teppet med penger under.
- «Jaaa... det er greit, svarte han med et veldig ufornøyd ansikt.»
Tollpapirene ble fikset. Vi angret litt på de $20. Det hadde vel fungert med $10 også.

Da guttene kom ut fra huset satt grensesjefen, som ville ha $600, på trappa og røykte. Da han så at vi var ferdige og satte oss inn i bilen, gikk han foran oss og åpnet bommen, og fulgte med oss helt til grenseposten.

Forhandlingene startet på nytt, men offiseren var sterkt bestemt på at vi bare måtte snu. Han ville ikke lenger høre om penger heller! Det gjorde oss enda mer sikre på at dette måtte det være noe tull med. Hvorfor slapp han oss videre hvis vi ikke hadde lov å kjøre videre? Alle forslag om eventuelle alternativer gjorde ham bare hissig. Grensesjefen og en lavere offiser bestemte seg for å kaste oss ut fra grensen. Vi måtte sitte inne i bilen. Kun Marek fikk lov å stå ute og forhandle. Marek tok med seg Joachim og sa at han var sjefen og at de måtte holde kontakt sammen.

Forhandlinger ga like mye resultat som arbeid i offentlig sektor, så vi vurderte å ringe ambassaden igjen for å få hjelp. Peter tok satellitt-telefonen, men akkurat der hvor han stod var det ingen dekning! Trærne og brakka stod i veien for signalet, og Peter kunne heller ikke gå bort fra bilen pga soldatene, så det eneste han kunne gjøre var å gå ut av bilen og skuespille en telefonsamtale.

Etter at Peter hadde «snakket» med ambassaden, gikk Marek for å snakke med offiseren en gang til.
- «Vi ringte til ambassaden, og de har ikke hørt noe om to-nasjonersvei.»
- «Jo! Den er stengt for utlendinger», svarte den gjenstridige offiseren.
- «Da må du si hva er navnet ditt, slik at jeg kan si fra til ambassadøren hvem som sier at vi ikke kan krysse grensen!»
-
Offiseren ville ikke svare på dette spørsmålet.
- «Hvem er du?», Spurte Marek igjen
- «Jeg er en grenseoffiser», svarte han.
- «Har ikke grenseoffisere navn i Tadsjikistan?»

Han nektet å si navnet sitt. Det eneste han klarte å si, var at vi måtte snu og kjøre tilbake. Alle på grensen ble mer og mer hissig og situasjonen ble varmere.
Da sa Marek til offiseren:
- «Vi ringte utenriksdepartementet, og de har deres lokasjon og alle navn allerede. Vi sa at dere er korrupte og lager problemer, så saken gikk direkte til utenriksministeren! Dere får store problemer nå!»
- «…eeh... vent litt, innen en time kommer en offiser med høyere grad. Da kan du spørre ham om dere får lov eller ikke.», svarte han.
- «Det er ikke snakk om å få lov eller ei. Vi fikk det allerede fra ambassaden! Det er ikke noe spørsmål om å krysse eller ei! Vi kjører videre!», fortsatte Marek
- «Vent på min sjef da.»
Offiserene bestemte seg for å kaste oss tilbake bak bommen. Vi fikk beskjed om at vi måtte rygge bilen tilbake. Marek og Joachim lot seg ikke skremme. Vi bestemte oss for å ikke rygge bilen tilbake uansett hva offiseren sa. Forresten, Pajero hadde ikke revers-gir, så det passet oss bra!
- «Vi rygger ikke tilbake! Vi venter på sjefen din her! Vi er ferdig med alt tollkontroll, og det er ikke noe vits å kjøre tilbake ditt. Det var du som sa at vi skulle kjøre frem hit, så nå må du slappe av», sa Marek
Offiserene ble kjempehissige og ville at soldatene skulle kaste oss ut, men vi ignorerte dem og de måtte gi seg etter hvert.

Endelig kom «sjefen». Offiseren som ikke ville slippe oss videre, løp mot ham for å sladre på oss, men guttene var litt raskere. Marek gikk inn i brakka med sjefen og forklarte alt hva som hadde skjedd. Da spurte han om telefonsamtalen vår med utenriksdepartement:
- «Det er ingen dekning her. Hvordan ringte du?»
- «Vi har satellitt-telefon. »
- «Ooh, kan jeg få ringe jeg og?»
- «Selvfølgelig, du må bare gå ut på åpent område.»
Han ville bare sjekke om vi jukset, og om hele historien med utenriksdepartement stemmet. Han trodde på oss, og prøvde ikke om det fungerte å ringe. Han tenkte seg om, og etter en stund gav han beskjed til de andre offiserene at de måtte ordne alt for oss. De så veldig sure ut når de holdt på å stemple passene våre. Vi stod ved siden av og smilte ironisk. :)

Etter at vi hadde kommet ut av Tadsjikistan, tok Marek og Joachim en skikkelig glededans! Vi visste ikke at problemene ennå ikke hadde begynt...

 
 
 
 
 
 

Vi kjørte innover en smal fjellvei, med bratt ned på den ene siden, og bratt opp på den andre siden. Vi befant oss i ingenmannsland mellom Tadsjikistan og Kirgisistan! Etter omtrent fem kilometer, kom vi frem til en militærpost. Den bestod av en liten, enkel bunker gravd ned i bakken. Terreng foran bunkeren var patruljert av to unge soldater med AK-47. Inne i bunkeren satt en soldat med høyere grad. Selve grenseovergangen befants seg nede i dalen, enda to kilometer videre. Peter tok med seg papirer og pass og gikk inn for å fikse dokumentene. Vi forventet at alt skulle gå smertefritt. Dersom offiseren begynte å snakke om to-nasjonersvei osv, skulle Peter late som om han ikke forstod.

 

Dessverre hadde soldaten som hadde ansvar for bunkeren et veldig lavt IQ-nivå (for å si det mildt). Det eneste han klarte å si var at vi måtte snu og kjøre tilbake til Tadsjikistan, selv om Marek forklarte flere ganger hele situasjonen ved å bruke veldig enkle setninger. Han prøvde og skylde på de Tadsjikistanerne, som «tok feil», og forklarte at det ikke var mulig å kjøre tilbake. Soldaten kommuniserte med offiseren nede på grensen over radio. Grensesjefen blåste i det og svarte bare at soldatene måtte sende oss tilbake. Soldaten skalv for offiseren nede, og i tillegg forstod han ikke situasjonen vår i det hele tatt! Når soldaten endelig etter hvert begynte å forstå hva vi snakket om, kalte han opp offiseren nede igjen, men da var offiseren allerede blitt veldig sint og hissig. Soldaten fikk klart beskjed at han måtte kaste oss bort, og ikke begynne noe diskusjon!

Situasjonen ble alvorlig. Soldaten kunne ikke hjelpe uten tillatelse fra sjefen. Han ville ikke kontakte sjefen, fordi han allerede hadde fått kjeft for det. Vi kunne ikke kontakte sjefen direkte. De hadde ingen telefon – det var jo ikke dekning. Vi kunne ikke komme tilbake heller, for visumet til Tadsjikistan hadde allerede gått ut. Soldatene fikk klart beskjed om å kaste oss ut fra grensen. Vi ville kjempe til siste bloddråpe, så tok de geværene, ladet med patroner og truet Marek og Joachim slik at de måtte trekke seg tilbake til bilen. Marek fikk en av soldatene som pekte gevær mot ham til å ro seg ned, og han spurte:
- «Hva kan vi gjøre nå? Problemet blir ikke løst hvis vi bare stikker her ifra.»
- «Vi fikk klar beskjed å få dere bort her ifra og skal bruke våpen hvis det blir nødvendig, så bare stikk! Jeg forstår dere ganske bra og vil gjerne hjelpe, men jeg kan ikke gjøre noen ting her. Kjør to-tre kilometer tilbake og finn et sted for å overnatte. I morgen blir kanskje situasjonen litt annerledes», svarte han.

Soldaten hadde rett. Vi gjorde dem bare mer hissige, og skapte problemer. Vi gjorde slik som han anbefalte.

Peter ringte den Tajikistanske ambassaden og forklarte hele situasjon. Da fikk han høre for første gang at det var faktisk sant at det var en to-nasjonersvei. Men de sa at vi bare måtte fortsette å presse, og at det skulle gå bra likevel. Vi fikk beskjed om kjøre tilbake til grensen, og da ringe igjen, og gi telefonen til soldaten. Vi gjorde det, men når vi kom til grensen igjen, var soldaten veldig sint. Han ville bruke våpen med en gang, og det var vanskelig å overtale ham til å ta telefonen. Vi overtalte han, og han snakket med mannen fra ambassaden. Da samtalenn var ferdig, ba soldaten oss om å vente litt, og forsvant inn i bunkeren. Etter en kort stund kom han tilbake og sa, at dessverre loven om to-nasjonersveien er vedtatt av presidenten, som har høyere rang enn denne mannen i ambassaden, og at vi derfor ikke kan kjøre videre. Da ringte vi igjen til ambassaden og forklarte at det ikke fungerte. Da fikk vi et annet nummer å ringe. Marek skulle gjøre det samme igjen, men denne gangen nektet soldaten å ta imot telefonen. Sannsynligvis fikk han kjeft forrige gang fordi han ikke fikk lov å snakke med noen uten å spørre sjefen først. Marek forsøkte uansett å gi ham telefonen, men soldaten ble veldig sint og sa at han ville skyte dersom Marek ikke trakk seg tilbake til bilen. Soldaten ble veldig nervøs. Det var helt mørk og skummelt, og han stod alene på vakt, og vi ville ikke høre på ham.

Telefonen var hele tiden på, så vår eksterne kontakt hørte hva som skjedde. Han forsøkte samtidig å kontakte grenseovergangen lenger nede i dalen. Etter en stund klarte han å kontakte grensen, mens Marek hold på å krangle med soldaten. Da kom det en annen soldat ut fra bunkeren og sa at vi må vente litt, fordi sjefen hans snakker med noen om saken. Etter fem minutter kom soldaten tilbake med en gladnyhet: Vi fikk lov å fortsette! «Yes, yes!» sa han, og smilte bredt.

Vi jublet og ga soldaten et fast håndtrykk, og Marek spurte soldaten:
- «Er du min venn?»
- «Ja, selvfølgelig! Jeg er din venn!», svarte soldaten og smilte bredt.
- «Men, hvorfor vil du skyte din venn da?»
- «Øø uuhm, det var ikke meningen. Det var bare tull!», svarte soldaten, tydelig flau over det som hadde skjedd.

Dessverre var grenseovergangen allerede stengt, og vi måtte vente til neste dag. Vi fikk lov å slå opp teltet i nærheten og sove i ingenmannsland, 2400 meter over havet. Soldatene var snille, og delte maten sin med oss til og med. Gjennom hele natten hørte vi soldatene patruljere området rundt teltet, så vi visste at det var helt trygt. Vi hadde fått beskjed om å prøve å være stille, for de reagerer på alle lyder. Noen ganger hørte vi også hunder som snuset rundt teltet. Heldigvis hadde vi ikke noe narkotika på oss.

Neste morgen kom soldatene og ville ta et bilde med oss. Vi gav dem noen suvenirer fra norge, og kjørte ned til grenseovergangen. Sjefen som dagen før hadde bestemt seg for å kaste oss ut fra grensen, var veldig høflig denne gangen, og ville fikse det dårlige inntrykket han hadde laget. Alt gikk smertefritt. Marek hadde en trivelig samtale med offiseren mens han holdt på å fikse alle stempler i passene våre.

Vi var alle sammen veldig slitne og sultne. De fleste hadde allerede skjegg. Sola skinnte gjennom morgendisen, og vi så på den vakre utsikten rundt oss. Vi pustet dypt i den kalde friske luften, og var alle enige om at det var den beste morgenen i vårt liv.

 
 
 
 

2 comments:

Darja said...

beste artikel jeg har lest! :D sellom jeg har hørt det flere ganger, så er det fortsatt spennende å lese en gang til :P

Anonymous said...

skitt.. det var spennende lesning.. hadde jo vært litt kjipt om historien hadde endt med at dere ble boende i ingenmannsland liksom :)
Tommy

 
  • Sponsorer:
  • Risa Elektriske AS
  • iMap Norge AS
  • Kvalitet og Sikkerhet AS
  • Faktum Software GmbH
  • Raskelund ICT & MEDIA
  • BK Bygg AS
  • SKY Reklam