Monday, June 8, 2009

Kirgisistan, Kasakhstan og London!


Kirgisistan var et av de vakreste land på ruten vår. Som nevnt i forrige artikkel, var grensen vi nettopp hadde krysset praktisk talt stengt. Vi kjørte derfor gjennom områder som sjelden er besøkt av turister. Vi fikk se hvordan kirgisere faktisk lever, bor og jobber. Les den spennende avslutningen på turen her!

Se bilder fra kjøring gjennom Kirgisistan!
Se bilder fra Bishkek i Kirgisistan her!
Se bilder fra Almaty og London her!


NB! Klikk på YouTube-logoen for å se filmen i bedre kvalitet på YouTube.

Det var nesten ingen biltrafikk, så veiene ble brukt som underlag for å tørke høy. Husene deres så ut som om de var bygget av jord. Det mest populære transportmiddelet så ut til å være esel og hest. Litt lengre opp i fjellet mange, bodde mange kirgisere i «Jurt» – et rundt telt bygget med trekonstruksjon og dekket med skinn. De lever ofte helt uten strøm, og henter vann fra nærmeste kilde. De beiter sauer og hester. Alt dette skapte en atmosfære som minnet oss om at vi befant oss på et veldig fjernt sted.










Da vi hadde kjørt noen kilometer, traff vi et ektepar fra Belgia som syklet i motgående retning. Vi utvekslet litt praktisk informasjon, og ønsket dem lykke til med å krysse den ukrysselige grensen inn til Tadsjikistan.

Neste stopp var et liten tettsted med en enkel bensinstasjon. Noen flinke gutter fylte på diesel ved å bruke bøtter. Vi kjøpte også litt mat og suvenirer – kirgisisk vodka og kirgisiske nasjonalluer.




Noen kilometer senere ble vi stoppet ved en militærpost. Soldatene ville virke seriøse og viktige, men for oss virket de nysgjerrige og helt fortapte. De sa at vi måtte melde oss for registrering på en militærstasjon i Osh, ellers ville vi bli etterlyst. Etter hvert ble de mer interessert i mobiltelefonene og telefonnumrene våre. Se film her:



På veien til Osh ble vi stoppet av politi. Vi hadde kjørt for fort. Da bestemte vi oss for en eksperimentere litt med «vi forstår ingenting». Vi skulle ikke skjønne et ord av russisken de snakket. Da gjorde konstabelen en enorm jobb for å vise oss hva som var problemet. Han pekte på fartsmåleren, viftet med hendene og vi måtte trekke godt i smilebåndet.
- «Du kjørte sånn: bzzzzzzzzz», sa han og beveget hånden raskt forbi sjåføren.
- «...og det er kun tillat å kjøre sånn: b z z z z z z», sa han og viste en langsom bevegelse med hånden.
Vi bare ristet på hodet og smilte. Konstabel hadde ingen andre valg enn å gjøre det samme.

Da vi endelig kom til Osh, fant vi først «militærstasjonen» for å sjekke om det med registrering var seriøst. En ung vaktsoldat ringte til sjefen sin, og etter en stund snakket vi med en meget høflig og humoristisk offiser. Han så på passene våre, sa at alt var i orden, smilte, hilste på oss og ønsket lykke til videre.




Neste prosjekt i Osh var Leninstatuen og mat. En 6 meter høy onkel-Lenin var veldig lett å finne, i motsetning til mat. Vi fant en restaurant anbefalt av «Lonely Planet» men det viste seg å være en missforståelse. Restauranten var ekkel, og menyen absolutt ukjent selv for den ensomme servitøren. Vi kjørte frem og tilbake på de 3 hovedgatene byen bestod av for til slutt å ende opp med en grillrestaurant. Vi fikk pommes frites med okse- og sauekjøtt rett fra en stor grill som stod på gata like utenfor restauranten. For å sikre at maten trivdes i magen, tok vi en runde eller to med vodka.

Foran restauranten sto det en Mitsubishi Pajero med rattet på høyre side – helt lik som bilen vår. Vi fant ut hvem som eide den, og fikk snakket litt om bilen, verdi og evtentuelle muligheter for å selge den i Bishkek. Samtalen var veldig trivelig og håpefull, for vi fikk høre at bilen var verdt 6-8 tusen dollar.

Vi måtte atter en gang kjøre hele natten for å komme oss til Bishkek. Ca. Kl. 6 om morgenen nærmet vi oss byen og ble naturligvis stoppet av politi igjen. Det var brei og fin vei, men 40-sone, og vi kjørte ca. 90km/t. Konstabelen kom til oss og sa:
- «Har du sett 40-skiltet?»
- «Nei, det har jeg ikke sett, beklager.»
- «Hmm... Hjemme i land ditt, kjører dere så fort der også?»
- «Ja»
- «Ok.», svarte konstabelen, og lot oss kjøre videre.



I Bishkek hadde vi et stort oppdrag: Å selge bilen. Vi fant et billig og råttent hotell. Etter å ha sjekket inn, begynte vi å rydde opp i bilen. Vi kastet masse ting og skrapet av alle klistermerkene. Vi fant en bilvask i nærheten hvor 3 flinke gutter vasket og polerte bilen vår.
Etterpå kjørte vi hele dagen rundt i byen for å finne en kjøper.

Vi besøkte masse bilforhandlere og privatpersoner, men fikk bestandig det samme problemet: De var veldig interessert i bilen, men hadde ikke penger. Ingen hadde penger! Selv om det var en sjef for en stor bilforretning, og det sto masse fine biler på plassen, hadde han ikke mer enn 500 dollar. Over alt hørte vi «Jeg vil kjøpe den, men vent to, tre dager, jeg skal jeg klare å skaffe penger». Det var kun én dag igjen til flyet fra Kasakhstan til London gikk, så vi måtte bli kvitt med bilen i løpet av morgendagen, samt ordne alle tolldokumenter – vi kunne jo ikke risikiere å bli stoppet på grensa igjen. Se artikkelen fra Aserbajdsjan for å lese hvordan det gikk da vi prøvde på det. Situasjon hadde blitt svært alvorlig da kvelden kom, og bilforhandlerne begynte å stenge sine markedsplasser.

Vi stoppet ved den store markedsplassen i Bishkek for å kjøpe litt mat, og tenke litt over situasjonen vår. Vi spurte hele tiden folk om de kjente noen som kanskje kunne være interessert i bilen vår. En mann sa at det var en bilforhandler fra India som hadde forretning i nærheten. Det hørtes litt rart ut, men nettopp derfor tok vi den siste sjansen – med stort håp.

Vi kjørte bort dit og fikk snakke med ham. Indiagutten sa akkurat det samme – at han ikke hadde penger og at det egentlig ikke var aktuelt for ham. Men, vi så en liten gnist i øyene hans mens han så på bilen. Han likte den uten tvil, men det var dessverre sant: han hadde ikke penger.

Vi visste at dette var vår siste sjanse. Vi måtte ordne alle dokumenter, og selge bilen, for så å kjøre 400 kilometer – uten bil. Ja, nettopp. Vi måtte også ordne transport til den siste delen av turen. Vi gikk bort til hinduen igjen, og sa at det var hans store sjanse. Vi måtte bli kvitt bilen, og han kunne benytte anledningen til å få den på veldig bra pris. Etter noen forhandlinger fikk vi avtale med hinduen og skulle fikse alle papirer neste dag.

Midt på dagen hadde vi en matpause. Etter pausen gikk vi ut på gata. Der stod det en politimann midt i et veikryss, og dirigerte trafikken. Trafikken stod helt stille i en retning, og de tømte gaten for biler. Eirik tok noen bilder av politimannen. Plutselig stoppet det en gammel og sliten Passat rett ved oss. I bilen satt det en stor og kraftig mann, sammen med en liten jente. Mannen gikk ut og svinset litt. Straks Eirik tok opp kameraet for å ta noen nye bilder, kom mannen bort og sa med alvorlig stemme: «No pictures». Tydeligvis en sivil politimann, som ingen av oss ville vurdert å slåss med. Litt kjedelig egentlig, for like etter kjørte en eskorte med 4-5 svarte biler med sotete ruter forbi – presidenten.





På kvelden gikk vi en tur i byen, og fant en pizza restaurant. Vi spiste masse og hadde en skikkelig avslappende kveld. Tilbake på hotellet var det ikke noe varmt vann i dusjen – det var vel egentlig ikke noe dusj heller. Vi måtte fylle opp brusflasker med vann fra vasken og helle over seg. Deilig. Veggene og taket så veldig løst ut, men vi tok sjansen med å sove uten hjelm på.

Neste dag skulle vi besøke noen venner i Bishkek. To av oss brukte tiden for å fikse papirene for bilen, og fullføre transaksjon. Det viste seg at ting ikke gikk så lett som planlagt og vi brukte nesten hele dagen for å få alt på plass. Vi måtte få tak i konsul fra den britiske ambasaden for å få godkjent alle dokumenter, og måtte ordne flere ting før vi kunne snakke om penger. Da vi endelig hadde alt i orden, viste det seg at hinduen heller ikke hadde penger, og han måtte skrape her og der. Vi kjørte rundt med ham til forskjellige steder og besøkte folk som skyldte ham penger, eller som hadde litt å låne bort. Til slutt fikk han skrapt $2200, og sa at det var maksimum. Det var ikke den beste prisen, men vi fikk i hvert fall alle sakene i orden, og kunne stikke videre til Kasakhstan. Forresten tjente vi inn pengene for begge bilene ved å selge den ene bilen i Kirgisistan.

Vi hadde i løpet av dagen bestemt oss for å avslutte turen med litt luksus. Vi bestilte derfor limousin fra Bishkek til Almaty (400km) – en seks meter lang Lincoln. Vi hadde avtalt avreise kl. 10 på morgenen, men på grunn av forsinkelse med bilsalg, måtte sjåføren vente til kl. 11 på kvelden. Etter 5 minutters latter og glede, sovnet vi momentant.Soldatene på grensen mellom Kirgisistan og Kasakhstan ble litt overrasket over oss, men hele overgangen gikk raskt og uten problemer. Det skal nevnes at grensevaktene hadde sagt at de skulle sjekke all bagasjen, men det tok litt tid, så sjåføren av limousinen bestemte seg for at vi skulle stikke videre uten å bråke for mye. Vi ankom flyplassen i Almaty 6 timer før avreise. Vi var da for oppspilte til å klare å sovne, så vi satt lenge på internetcafé, spiste såkalte «cheeseburgere» (som minnet oss om at vi fortsatt var i Asia), og kjøpte suvenirer (kasakhstansk vodka).



Flyturen fra Kasakhstan var veldig spesiell – det eneste sikre tegn i løpet av de tre siste ukene, på at vi var på vei hjem. Det var veldig deilig å sove litt, ta en liten Whisky, og drikke kaffe for første gang siden Istanbul.

Senere samme kveld, nøt vi livet på en pub i London sentrum. Etter fem timers søvn, var vi på vei mot Stansted Airport. Etter å ha sendt av gårde flyet til Østerrike, spiste resten av oss «Full English breakfast» på et koselig lite hotell i en landsby.

Mission complete!

1 comment:

Alvbovo said...

Bare skummet gjennom artikkelen, kommer tilbake senere for å lese gjennom denne spennende episoden mer nøye en dag jeg har god tid.

 
  • Sponsorer:
  • Risa Elektriske AS
  • iMap Norge AS
  • Kvalitet og Sikkerhet AS
  • Faktum Software GmbH
  • Raskelund ICT & MEDIA
  • BK Bygg AS
  • SKY Reklam