 |
| Kan du ikke se at vi er barn? |
Etter at vi hadde solgt bilen, kjørte vi så fort vi kunne til havnen, med det håp at vi skulle rekke båten samme dag. Dessverre viste seg at båten hadde dratt tidligere på dagen, og ingen visste når den neste skulle komme. Vi gikk rundt og spurte masse folk, grensevakter, billettselgere, tilfeldige folk vi traff på veien, og masse løsbikkjer. Alle sa det samme: «Båten kommer om 2-3 dager og skal gå ut igjen så snart den blir lastet». Da kjørte vi videre med taxi for å finne et hotell. Vi hadde fått en adresse i «Old City» (gamlebyen), men taxisjåføren kunne ikke forstå hva det betydde. «Old City er en gammel del av byen!», prøvde Marek å forklare på russisk, men sjåføren var altfor dum til å kunne forstå det.
Baku by night
Gamlebyen i Baku er et veldig kjent og merkelig sted, med mange orientalske bygninger og trange gater mellom. Rundt hele Gamlebyen går det en svær mur, og inngangen er bevoktet av politi, slik at de har kontroll på hvem som slipper igjennom. Sjåføren fikk noen tips av andre taxisjåfører, og til slutt fant han «Old City», men å finne riktig gate var alt for mye for ham. Han stoppet ved siden av en tilfeldig adresse og sa med glede «det er her», fordi det på veggen stod «Old City». Det samme stod det på 100 andre bygninger i nærheten. Vi ville heller sove på hotell enn i taxi, så vi hoppet ut og ville betale ham $10. I forhold til hans kjennskap om byen var det for mye, selv om han brukte nesten en og en halv time på oss. Reaksjonen til sjåføren minnet litt om små barn som ikke får nok sjokolade. Rett før han begynte å gråte, fikk han forhøyd prisen til $15 og stakk fornøyd.
Muren rundt gamlebyen
Den første vi traff utenfor taxien, var en gutt på ca 20 år som jobbet i en teppebutikk. Han snakket tysk, og foreslo et bra hotell i nærheten med en spesiell pris for oss. Vi fikk to rom med Aircondition, kjøleskap, vanlig europeisk dusj, og toalett. Etter to dager i Tyrkia, to dager i Georgia og tre dager i Aserbajdsjan, kunne vi tildele dette hotellet minst 10 stjerner, selv om det var dårligere enn vanlig europeisk standard. Vi booket for to dager med en gang. Dersom båten skulle gå neste dag, ville vi slette reservasjonen for den andre natten. Ja, vi hadde ennå håp at det skulle bli så enkelt!
Eirik gjør et tappert forsøk på å vaske klær med shampoo i en vask.
Tid hadde vi nok av
Neste dag forstod vi at vi hadde tatt feil. Etter første besøk i havna: «Ingen vet noen ting!». Damen i billettsalg så skikkelig «lei av livet» ut, spiste solsikkefrø, sa «ingen båt», og snudde ryggen mot oss. Ved neste besøk traff vi en mann i marineuniform som sa det samme. Etter noe mas, sa han: «Kom tilbake kl. 8. Da jeg skal vite noe mer», men kl 8 visste han fortsatt ingenting, og ba oss komme igjen neste dag.
Neste dag, tidlig om morgenen, var alle klare for avreise. Men, nede ved havna skjedde det fortsatt ingenting. Vi måtte komme ned til havna flere ganger hver dag. Ingen rutetabeller, ingen informasjon. Den eneste ting å gjøre var å gå rundt og spørre folk. «Båten skal gå når det kommer last, og den har ikke kommet ennå». Denne setningen hørte vi flere ganger i løpet av 3 dager. Det viste seg etterpå at toget som skulle bli lastet på båten, ble forsinket pga krigen i Georgia da russerne sprengte en bru, og måtte kjøre en omvei. Vi tenkte å sende faktura til Putin. Først krig i Georgia og 30 timers omvei – som ødela den ene bilen, så forsinket tog! Det er uten tvil hans skyld!
Den eneste fordelen med dette var at vi kunne veien perfekt fra sentrum til havna, og lærte opp taxisjåfører. Like bra kjente vi til alle folk i havna. Til og med alle grenseoffiserene.
En gang på veien traff vi en rar fyr. Etter en kort samtale viste det seg at han jobbet på en av båtene. Han lovet å ringe oss når det kom last, og han inviterte oss på en fest med jenter. Vi sa at vi ikke hadde tid, for å si «nei takk» på en høflig måtte. Han sa at han kjente jenter som «ikke krever tid. Maks en halvtime». Ja, det var veldig vanskelig å si «nei takk» uten at han ble fornærmet, men vi klarte det på veldig «diplomatisk» måte. Dagen etterpå ringte han og ropte i telefonen at toget akkurat har kommet, og at båten snart skulle gå! Vi tok med en gang taxi til havna for å sjekke dette, men det var falsk alarm. Sannsynligvis hadde ikke jentene kommet, og festen var nok ikke over da han ringte oss.
En stor utfordring var å komme ut fra Aserbajdsjan uten å ha problemer med den bilen vi allerede hadde solgt. Vi hadde masse ideer, og trodde at Thomas bare kunne gå gjennom passkontrollen uten at noen merket det, men løsningen kom veldig fort. På grunn av bil-visum, måtte vi parkere bilen i tollsone mens vi ventet på båten. Vi måtte gjøre ferdig alle tollpapirene, og stemple bilen ut av landet. Da spurte en offiser:
- «Men hvor er den andre bilen?»
- «Hva slags bil?». Vi ville late som om vi aldri hadde hatt noen annen bil.
- «Isuzu, som er registrert på Thomas Strubreiter!»
Da visste vi allerede at den geniale planen var over. Vi fortalte hele historien i en «stakkars gutter» versjon:
- «Bilen ble ødelagt. Vi har ikke penger og heller ikke tid til å fikse den. Vi måtte sette den igjen på et verksted». Vi måtte prøve å se dumme ut, slik at de trodde på det at vi bare «lot den stå der». Det var det vanskeligste.
- «Dere må komme med bilen hit, ellers får ikke Thomas kjøre ut av landet. Bilen må stå her, og vi må se på den!», fikk vi som et bestemt svar.
Vi ville betale for «å finne en løsning» men offiserene ville ikke godta det. En stor bil med klistermerker på, er veldig synlig i byen, og offiserene ville ikke miste jobb pga noen hundre dollar.
Vi hadde ingen valg. Vi fant igjen de vi har solgt bilen til, gav dem penger tilbake, og tok bilen. De fikk lov å ta noen smådeler som ekstralamper og radio. Da hjalp de oss med å finne en lastebil som kunne kjøre oss ned igjen til havna.
Mens vi ventet på lastebilen, begynte en annen mekaniker å mekke på en stor bil. Den stod i veien for bilen vår, og vi hadde jo mistet nøkkelen, så vi kunne ikke snu rattet. Vi så bare at han holdt på å ta av hjulene. Da sa vi at han måtte flytte bilen fordi vi hadde dårlig tid og at det snart kom en lastebil som skulle hente bilen vår. «Jeg er snart ferdig. Det blir ikke noe problem», sa han og fortsatte å jobbe. Da lastebilen vår kom, hadde mekanikeren bilen oppe på en jekk, og hjulene var borte. Da fikk han kjeft av oss:
- «Hva jeg sa? At du må flytte bilen før lastebilen vår kommer!»
- «Jeg bare jobber her jeg»
- «Forstår du ikke? Du er en idiot!»
- «Jeg må bare jobbe her jeg»
- «Feil! Først må du tenke, så jobbe!»
Da fikk vi hjelp av alle på verkstedet til å trekke bilen ut og videre opp på lastebilen. Mekanikeren var den mest aktive!
Situasjonen for oss var klar: Bilen var helt ødelagt. Å fikse den ville ha kostet mer enn verdien på bilen. Vi kunne ikke ta den med videre, og heller ikke sende den hjem for å selge den. For å få lov å kjøre inn i Aserbajdsjan, måtte vi signere et dokument som sa at vi måtte ta bilen ut av landet på samme måte vi hadde kommet med den. Da snakket Marek med en offiser igjen.
- «Det er veldig trist situasjon, og en stor smerte for oss, men vi må la bilen stå her»
- «Hva skal skje med bilen da når dere stikker?»
- «Du kan ta den, og gjøre hva du vil»
Det siste bildet som ble tatt av Isuzu
Offiseren sjekket om døra var låst. «Ciiii» sa han med fingeren på munn. Etterpå gikk alt smertefritt. Offiseren slettet alt informasjon om bilen fra databasen, og fikset alle papirene. Vi hadde kjøpt bilen for 3500 NOK. Da vi satte den igjen, hadde den ødelagt vannpumpe, radiator og topp-pakning på motoren. I tillegg, hadde vi mistet nøkkelen. Vi gråt ikke – problemet var løst! Da var det bare et problem igjen: Båten som skulle vente på last i en evighet.
Den tredje dagen hadde vi ennå håp om at båten kanskje skulle gå senere på kvelden. Da trengte vi ikke å overnatte igjen i Baku. Hver gang vi spurte noen om båten, fikk vi svar: «Kom igjen om 2-3 timer og spør». Da måtte vi bare besøke havna veldig ofte. Etter hvert ble det veldig slitsomt. Vi kunne ikke booke inn på et Hotell, og hadde ikke bil. Den sto allerede på fergeterminalen. Da satte vi oss i parken i nærheten av havna for å ha litt kontroll. Vi fikk ikke lov av politiet til å sove i parken :). Da kjøpte vi litt mat og drikke, og laget litt moro for oss selv. «Man har det ikke mer moro enn man lager selv!»
Joe blir vekket av politi i parken. Warrawarrawarra.
Fergeterminalen
Det viser seg at vi ikke er de eneste som har problemer med å finne båtavganger. Lars Aga er for tiden i Vladivostok i Russland, og venter på båt til Japan. Den går en gang i uka!
Da kvelden kom, viste det seg at båten ikke skulle gå den dagen. «Kanskje i morgen». Dette hadde vi allerede hørt mange ganger. Vi trodde båten kunne gå tidlig om morgenen, så vi bestemte oss for å vente i havna. Fire av oss sov i bilene, og resten sov på campingstolene. Sittende, ute, midt i et havneområde. Dette var nok en ekstrem overnatting.
Nesten som på et hotell...
Den fjerde dagen ble stemningen litt mer håpefull. Det kom flere folk med bagasje, og vi fikk den første informasjon om at toget nærmet seg! Vi fikk endelig kjøpe billetter. Dagen ble ellers igjen brukt til venting.
Vi måtte ta ut alt fra bilen for kontroll. Sannsynligvis bare fordi tollerne var nysgjerrige på hva vi hadde med i bagasjen. Som sagt, folk er dumme. Den ene tolleren klarte å sette røntgenmaskinen i revers, slik at en åpen eske med mat datt i gulvet. Et glass med syltetøy knuste, og griste til gulvet. En grensevakt slikket det opp. Neida, det gjorde Joe, med god hjelp av Knut – vår eminente klut.
Båten hadde kun innkjøring fra den ene siden, så vi måtte vente på at toget kjørte om bord. Ellers måtte vi ha ventet etterpå for å kjøre ut igjen i Turkmenistan. Vi kom om bord senere på kveld. Båten var råtten og kjempegammel, men vi var skikkelig glade! Ingen ferge i hele Norge kunne ha gjort oss så glad!
Toget kjører ombord i ferga. Kjempelangt tog.
Eirik feiret ved å ta en dans...
...og Joe takker høyere makter.
Tiden i Baku var ikke bare en tung opplevelse. Vi fikk spise litt i den siste McDonalds på ruten vår. Der inne var det bestandig 3-4 vektere. Alt så litt annerledes ut. Spesielt alle navn på menyene, som ble oversatt fonetisk. Vi fikk dessverre ikke lov å ta bilder. Den ene gangen var Arve veldig sliten, og sovnet ved bordet. Vi satte en kopp på hodet hans. Da kom en av vaktene som hadde nektet oss å ta bilder (i bakgrunnen på bildet under), og tok bilde av Arve med mobilkameraet sitt – ironisk nok. Til kvelds spiste vi en ekte italiensk pizza med aserbajdsjansk øl til.
Herlig menykart. «File-o-Fis»
På pizzarestaurant
Mens en del av gjengen holdt på å skaffe informasjon i havna, fant de andre en internettkafé, og oppdaterte bloggen. Vi ladet batteriene til det elektroniske utstyret vårt ute. Det er nok å finne en is- og brus-selger på gata, og koble seg til deres kjøleskap. Vi fikk leke litt i barneparken. Den var egentlig bare for barn, så vi måtte overbevise en mann at vi var barn. Bare litt større...
Gratis internett på McDonalds...
...og gratis strøm i parken!
Forresten ble vi ganske kjent i byen. I supermarkedet var ofte butikkdelen knyttet sammen med søppeldelen, og det stinket litt. Det finnes ikke fulle folk om kvelden. Muslimer har veldig strengt forhold til alkohol. Det samme gjelder klær. I korte bukser var vi ganske synlige. T-skjorte er absolutt obligatorisk!
Bilkjøring begynner i tidlig alder her
Baku er generelt en pen by. Også når det gjelder folk. Arve var litt uenig, men det går greit.
