Dag 19-20: Tadsjikistan

Grensen til Tadsjikistan var en av de enkleste vi har sett noen gang. Det var rett og slett en liten brakke med et bord og en seng inni. Les mer om turen gjennom Tadsjikistan.

Vi snakket med en rar fyr, mens en soldat holdt på å sjekke passene våre. Etter en lang og trivelig samtale oppdaget vi at den elendige mannen i joggebukse og flip-flops, som vi snakket med, var sjefen for hele grenseovergangen.



Passkontrollen gikk greit, men problemene oppstod da de skulle sjekke bilen og bagasjen. Offiseren som skulle gjøre det, så tydeligvis sjansen til å tjene litt ekstra penger. Vi hadde dårlig tid, fordi vi måtte rekke Anzob-tunnellen tidlig neste morgen. Tunnellen er offisielt stengt på dagtid. Det kostet oss $40 for å fikse alle papirer for bilen. (Vi planla å selge bilen allerede i Dusjanbe, og deretter ta fly direkte til Bishkek).

Tollmannen ville ha $110 ekstra for at han ikke skulle gjennomgå all bagasjen vår. «Jeg skal se på hver eneste ting dere har. Hvis jeg gjør det, rekker dere ikke tunnellen», sa han. Vi hadde ikke noe å skjule, og kunne bare latt ham sjekke bagasjen. Han kunne ikke holde på lenger enn en time heller, men vi visste at hvis han ikke hadde fått penger, hadde han blitt sinna på oss, og hadde sikkert laget problemer med alt vi hadde i bilen for å tvinge oss til å betale.

Etter noen forhandlinger fikk han bare $70, men likevel var det den dyreste bestikkelsen vår på hele turen.



På veien til Anzob måtte vi registrere oss på en politipost. Det var to mann som satt ute på en seng. En av dem hadde russisk uniform med CCCP på. Da de oppdaget at to mann lå i bagasjerommet, spurte de om vinduet var sotet – for det var ikke lov i landet. Overfylte biler hadde de visst tydeligvis sett masse av. Da registrering var ferdig kjørte vi videre gjennom en liten, helt mørk landsby og videre mot fjellet.




Kinesiske arbeidere på vei opp til tunnellen.


Anzob-tunnellen.

Etter noen timer måtte vi fylle på diesel. Området var helt øde og det var midt på natten. Heldigvis traff vi folk, og spurte etter drivstoff. Vi brukte ikke ordet «bensinstasjon». Bensin solgtes som regel fra lastebiler, i plastikkflasker. En fyr vi traff på veien sa at vi måtte fortsette to kilometer til, og da skulle vi finne diesel. Fyren hadde rett. Vi fant en elendig brakke. Det var mørkt og stille rundt, men vi begynte å banke på et vindu. Da kom det en trøtt mann ut. Vi kjøpte fire bøtter med diesel. Jaa, omtrent 40 liter… Vi hadde ikke peiling på når neste anledning til å fylle på diesel skulle komme, men det burde holde hele natta. Til Dusjanbe var det enda noen timer å kjøre, og i tillegg begynte dieselmåleren å jukse litt, så vi visste ikke nøyaktig hvor mye vi hadde igjen på tanken.

Litt før soloppgang kom vi frem til Anzobpasset. Den nydelige veien, som gikk opp til 3500 meter over havet, ble for oss den første høyfjellsopplevelsen. Der kunne vi se snø på fjelltoppene etter bare 12 timers kjøring fra ørkenen i Usbekistan! Dette er det eneste stedet i hele verden hvor du kan kjøre fra ørken til evig snø på så kort tid! Det høyeste punktet på veien var den velkjente Anzobtunnellen, som fortsatt er «under construction». Det er en fem kilometer lang tunnell, som blir laget for at folk skal slippe å kjøre over det høyeste punktet på Anzobpasset. Vi vekket alle som sov i bilen, for dette var en unik opplevelse. Tunnellen var nesten helt mørk, og fylt opp med vann. Det så ut som en grotte. Vann sprutet opp foran bilen. Vi måtte kjøre forsiktig, for vi så ikke hva som var under vannet, men vi merket i hvert fall at bunnen var ganske hullete.

Fra en mørk tunnell, kjørte vi inn i et paradis. Det var en vakker utsikt, og solen skinte gjennom den tåkelagte dalen. Dette var et perfekt tidspunkt å ta en pause etter en hel natts kjøring. Vi tok oss god tid på det unike utsiktstoalettet, og spiste frokost: en melon selvfølgelig.


Utsiktstoalett




Vi traff to arbeidere fra Anzobtunnellen. En var fra Tadsjikistan, og den andre kom fra Iran. De likte bildene av oss, som Thomas hadde tatt med seg for å vise litt av vårt dagligliv. De fortalte også gjerne om seg selv. Til slutt tok vi et bilde sammen, og de fikk en liten gave av oss: Horze-caps.




Vi kjørte videre på en trang vei nedover. Veien var ikke offisielt stengt, som grensevaktene hadde sagt, men det var masse veiarbeid og trafikken gikk ganske treigt. Det var masse lastebiler og gravemaskin som jobbet midt i veien, så vi måtte bare vente på at de skulle bli ferdige. Overalt så vi kinesere jobbe. De sveiset konstruksjon for tunneller, kjørte lastebiler og store gravemaskiner. Anzob blir til en kjempefin vei om 2-3 år.



På veien ned traff vi en flokk med sauer. Det var rett og slett et stort sauehav. Vi prøvde å kjøre forsiktig gjennom, fordi de brukte hele veibredden. Vi snakket litt med gjeterne. De likte oss og fortalte at i flokken var det omtrent 500 sauer, og til sammen hadde de ca. 1000 sauer. De brukte esler til å bære alt utstyr og mat for gjeterne.



Etter en halvtime ble veien bedre og bedre. Snart fant vi også den første «vanlige» bensinstasjon siden Samarkand i Usbekistan. Vi skjønte at vi nærmet oss Dusjanbe. Ved en stor rundkjøring stod det en mann og kostet veien. Vi spurte om dette var riktig vei til Dusjanbe. Han svarte: «Jaja… Dusjanbe». Da forsto vi at han kanskje ikke forstod helt spørsmålet, og spurte en gang til: «Hvilken retning må vi kjøre for å komme til Dusjanbe?» Han pekte i alle mulige retninger og sa: «Dusjanbe, Dusjanbe, Dusjanbe...». Vi kjørte den retningen som så best ut, og det viste seg raskt at vi allerede var i Dusjanbe, og han fyren med kost hadde rett, vi stilte bare et litt upresist spørsmål. Det var ikke smart å spørre etter Dusjanbe, i Dusjanbe!

Vi hadde to store oppdrag i Dusjanbe: Finne et fly til Bishkek, og spise noe annet enn vann og «lepioshki». Vi besøkte ca ti forskjellige reisebyråer, og spurte etter flybilletter. I de fleste fikk vi høre at det flyet vi hadde funnet frem til, ikke eksisterte. Det neste flyet skulle gå om 3 dager, og billettene var allerede utsolgt. Til slutt oppdaget vi at alle reisebyråer er knyttet til det samme flyselskapet, og hvis det ikke finnes billetter i et, finnes det ikke i det hele tatt. En mann kunne skaffe ekstra billetter for en eller to personer, men ikke for flokken på syv stykk!

Vi tok et kort planleggingsmøte med kart, og vurderte å kjøre videre med bil. Vi hadde egentlig nok tid til å nå Bishkek, og siden vi hadde kommet så langt til tross alle våre problemer og forsinkelser, kunne vi jo godt ta en sjanse på å fortsette turen på samme måte.

Da var det neste punkt på agendaen: MAT! Vi fant en restaurant som hadde «Pizza» i navnet og bestilt selvfølgelig pizza med cola. Det vi fikk spise hadde ikke så mye til felles med pizza som vi kjenner den, men det var likevel et måltid vi aldri kommer til å glemme. Det forrige måltidet hadde vi i Ashkabad to dager før, og siden da hadde vi kun spist to meloner, en pose med kjeks og «lepioshki».




Mette og glade gjorde vi det vi kunne best: kjøre videre! Tadsjikistan er et vakkert fjelland. Veien gikk opp og ned i flere hundre km med en vakker utsikt på begge sider. Det var veldig spennende kjøring men vi ble alle kjempetrøtte og vurderte å finne et sted for overnatting. Dette var ikke så enkelt. Det var allerede mørkt, og vi kunne nesten ikke se noen bygninger.




For å finne hotell, måtte vi spørre folk. Vi besøkte et familiehus som besto kun av en stue uten møbler i, og til slutt besøkte vi et teppelager – et stort hus som det bodde masse arbeidere fra en fabrikk i nærheten. De spiste akkurat kveldsmat, og satt rundt på et teppe, med te og brød. En del arbeidere sov allerede i sine «senger» – rett på gulvet. En av arbeidere sa at vi bare måtte kjøre til byen. Da skulle vi finne et hotell. Vi gjorde som han foreslo, og fant en kjempeliten by. Det var ikke vanskelig å finne hotellet der.

Mannen på hotellet gav oss et skikkelig tilbud: en seng til hver, og tilgang til dusj med ikke bare kaldt vann. Vi hadde dessverre ingenting å spise. Butikken var allerede stengt, og det fantes selvfølgelig ingen restauranter. Mannen på hotellet hadde kun te. Vi gikk en tur ut i byen og fant to lastebiler som stod ved veien. Vi startet en samtale, og sa at vi var grisesultne. Det viste seg at de lastebilene var fylt opp med druer som skulle kjøres fra en vingård til Dusjanbe for salg. Vi fikk kjøpe druer og i tillegg fikk vi igjen «lepioshki». Druene var skikkelig gode, men neste morgen fikk vi alle diaré! For å vurdere hvem som hadde det verst, fant Thomas på «Strubreiters konsistens-skala» – en skala fra 0 til 10 hvor 10 var stein og 0 var vann. Vi hadde i området 1 til 4.

Vi tok en tur på et typisk Tadsjikistansk marked. Det var en veldig spesiell opplevelse. Kjøtt lå ute med masse fluer på. Masse forskjellige matvarer lå rett på bakken i sekker og bøtter, og det var masse lokale godteri og klær. Dessverre vekket vi alt for stor oppmerksomhet blant folket – som gjerne ville snakke med oss. Plutselig kom det en konstabel i sivile klær og sa veldig snilt at vi bare måtte gå tilbake til hotellet. Vi forklarte at våre hensikter kun var å oppleve litt av deres kultur, men han var litt redd for at det blir alt for mye uro. Det skjer ikke så ofte at de får besøk av utlendinger. Forresten fikk vi kjøpe litt Snickers og vann for den videre turen, og vi kjørte av gårde.






Veien fortsatte med flere timers kjøring gjennom fjellene. Vi fulgte en elv som gikk nede i dalen, som noen ganger så ut nesten som en innsjø. Av og til var det vanskelig å finne riktig vei. Det fantes ingen veiskilt. Kun gamle skilt med navn på byer, eller politiske tekster. Vi måtte også finne en omvei for en bru som hadde blitt ødelagt av elven.



Da det nærmet seg kvelden, nådde vi grensen til Kirgisistan, og da kom turens høydepunkt – en absolutt uforglemmelig opplevelse for alle, og spesielt for soldatene og offiserene på grensen :). Det får du lese om i den neste artikkelen!

Se flere bilder fra Tadsjikistan her!

Read More! >>

Dag 18: Usbekistan

På grunn av tidspress, ble oppholdet i Usbekistan svært kort. Les om turen gjennom Usbekistan her.



Mellom den Turkmenistanske og den Usbekistanske grensen var ca. 1 km ingenmannsland. Der kunne vi ikke gå, vi måtte kjøre! En soldat ble sinna på oss og sa at hvis vi gikk, skulle snikskyttere som satt på tårnene rundt, skyte oss. Vi visste at det bare var tull, og at alt handlet om pengene til den «godkjente» taxisjåføren, som kjørte folk mellom de to grensene. Vi kjørte to ganger med Pajeroen, og nektet å bruke taxi. Marek og Joachim som skulle vente på den andre runden, hadde et lite «krangle-party» med soldatene. Det viste seg siden at dette var en viktig øvelse for de to. Det får du lese mer om i de neste artiklene.

Grensen til Usbekistan gikk også smertefritt. Det var den siste dagen vi hadde visum til Usbekistan, men vi fortalte at vi bare ville kjøre så fort som mulig gjennom landet, og være i Tadsjikistan før midnatt. Klokka var da 12 på dagen. Det er nesten umulig å kjøre gjennom hele Usbekistan på en dag (800 km – som vanlig på dårlig vei), men vi hadde unnskyldningen klar: «Hvis vi ikke rekker det, så forlenger vi visumet i Tashkent» sa Marek. Da fikk alle stempel i passene, og sa «спасибо».

Rett etter grensen stod det masse taxier. Vi ville finne ut om det lønte seg å ta taxi til Samarkand, for å slippe å kjøre med 7 personer i en bil. Det ble med en gang helt kaos. Alle ville kjøre oss, men ikke dit hvor vi ville, og ikke for den pris vi ville betale. Det viste seg at det ikke hadde vært et bra valg å ta taxi. Det ville ha kostet masse penger, og ville ha vært veldig slitsomt – vi hadde dårlig tid og måtte presse tempoet.

 
En haug med taxisjåfører

I den første rundkjøringen i Usbekistan, klarte vi å ta feil avkjørsel, og rett etterpå ble vi stoppet av politiet – som egentlig kontrollerte den motgående kjøreretningen. Etter kontrollen ønsket vi ikke å snu, for så å måtte kjøre gjennom kontrollen en gang til, og bestemte oss bare for å finne en parallellvei. Vi passet på å kjøre i riktig retning – sydøst. Vi visste at vi måtte krysse en elv for å finne hovedveien som gikk gjennom landet, og lette det vi kunne etter noe som kunne ligne på vann. Etter noen titals minutters leting fant vi en elv og en bru over elva.

 

Dette er den rareste brua noen av oss har kjørt over noen gang. Det utkonkurrerer alle hengebruer i Indiana Jones. Brua var satt sammen av flere flytebrygger som var lenket sammen. Hele brua var dekket av metallplater, som noen steder var rimelig medtatt av vær og vind og eventuelt andre ting som har kommet på opp gjennom årene. Vann-nivået i elva varierte tydeligvis ganske mye, for deler av brua stod på fast grunn (sand). Måten de da utjevnet nivået mellom flytebryggene, var å legge sand i overgangen, slik at man kunne kjøre opp/ned uten for mye problemer. Dette gjaldt tydeligvis bare når nivåforskjellen var over ca. 30cm. Greit nok for oss som hadde en bil med store dekk, men her kjørte busser, lastebiler, store og ikke minst små biler!

 


Politikontroll i Usbekistan var det bare å venne seg til. De stod oppstilt på faste steder, hvor alle bilene måtte kjøre gjennom kontrollen. På den første stoppen ble vi litt redde for at politimannen skulle oppdage de som satt bak i bilen, så vi dekket over dem med gensere. Det viste seg etterpå at dette ikke var nødvendig. I disse landene er det helt vanlig at folk kjører med 15 personer i en minibuss som er beregnet for 8. Mitsubishien vår var registrert for 7 personer (vi hadde tatt ut to seter), så hadde vi ikke noe å være bekymret for. Vi fant raskt ut at de bare stopper oss fordi de er nysgjerrige. Noen ganger trengte vi ikke å stoppe. Vi kunne bare kjøre gjennom kontrollen, og hilse pent på en smilende politimann.

 
Politikontroll

Vi kjørte så raskt vi kunne nedover landet. Av og til minnet landskapet litt om ørkenlandskapet i Turkmenistan, og av og til minnet det litt om østeuropeisk landskap. Vi hadde bare en kort stopp for å kjøpe mat. Da traff vi noen veldig nysgjerrige, men vennlige folk. De er ikke vandt med turister, så de vil gjerne vite hvem du er og hvor du kommer fra. Det er veldig lett å komme i kontakt med folk, selv om de er helt fremmede mennesker. Vi fikk også prøve den verste dassen på hele turen. Det lignet et sprengt krater i et betong-gulv. Vi prøvde å ta noen bilder av den, men på alle bildene kan man kun se fluer.

 
 
 

På kvelden kom vi til Samarkand. Det er en vakker by med masse orientalske kunstverk som f. eks «Registan» - et gammelt Persisk universitet. Det er et palass helt dekket av fargerik mosaikk. Vi hadde ennå ca. 40km igjen til grensen, og bare en halvtime igjen på visumet, så vi brukte bare noen få minutter for å se på byen. En mann foreslo å komme opp på en av Registans tårn og se på hele byen ovenifra.
«Beklager, vi har ikke tid til det. Hvis det kommer politi kan vi få problemer pga visum»
«Jeg er politimann... kan du ikke se?»
«Oj! Unnskyld! Det var mørkt»
«Det er greit... kom opp på tårnet da!»

 
Registan

Vi nektet likevel, og kjørte videre til den Tadsjikistanske grensen. Hver gang vi skulle spørre om veien, kom det plutselig masse folk rundt oss. Alle var veldig nysgjerrige, og ekstremt vennlig innstilt.

Det var «ramazan» (ramadan) for muslimene, og da har de ikke lov å spise om dagen. Da spiser de heller på kvelden og om natten. Det skapte en unik stemning. Grill-lukten svevde i lufta. De spiste grillkjøtt med sterk krydder, og drakk masse te fra «samovar» - en stor, pyntet kanne som de kokte te i. Det fantes også ulemper med denne vakre stemningen. På dagen var vi sultne. På butikken fantes det bare «lepioshki» – et lite, rundt og flatt brød, egentlig uten noe smak.

«Vi er langt mer trofaste mot Ramadan enn det muslimene er», Eirik

Vi kom til grensen ca. kl. ett på natta, og forventet problemer med visum siden vi var en time for sene. Men, vi hadde flaks! Alle grensevaktene var helt fulle og så ikke noen problemer med noen ting. En av dem prøvde å skremme oss ved å fortelle masse rare historier om den farlige veien vi skulle kjøre i Tadsjikistan. Blant annet var det noen som hadde kjørt av veien og blitt drept der i det siste, og terrorister venter på oss. «Bin Laden selv er blant dem». Vi lot oss ikke skremme. Han luktet spirit, og hadde altfor rare ideer. Etterpå innrømte han at det bare var tull, men sa til Marek at han ikke måtte oversette det til norsk. «La dem frykte, hahaha». Resten var bare en standardprosedyre: Fylle ut et lite skjema og få et stempel i hvert pass. Da kunne vi si «до свидания» til Usbekistan.

Read More! >>

Dag 16-18: Turkmenistan

Etter 60 timer på båt og 8 timer på grensa, var vi endelig inne i Turkmenistan. Dette var det aller første «stan»-landet vi besøkte, og vi hadde våre mistanker om at det kom til å bli langt mindre «badeferie» enn det det hadde vært frem til nå.



Vi hadde to guider, og de kjørte egen bil. Det passet oss perfekt, da vi kun hadde én bil å kjøre med. Vi hoppet inn i vår Mitsubishi, og i guiden sin Land Rover, og kjørte inn i det tørre landet. Snart fikk vi se den første kamel, som ble til like stor glede for oss, som snø for de fra Jamaica. Etter hvert ble vi ganske lei av kameler som gikk over alt, uten noen kjennskap til trafikkloven.

 
Forbikjøring på høyre side

Vi hadde vurdert å kjøre direkte gjennom hele landet, men det viste seg at det ikke var lov for utlendinger å kjøre på natten gjennom landet. Vi måtte derfor overnatte da det ble mørkt. Vi nådde byen Balkanabad. Hotellet var valgt av vår kjære guide, og gikk langt over våre forventninger. For de fleste av oss var det beste hotellet vi hadde sovet på en gang i livet, og guiden syntes at det var et av de beste i hele Turkmenistan – også det dyreste. Det kostet $100 per natt per person. Ironisk nok, vi fikk den beste overnattingen på turen i et av de fattigste og verdens mest lukkede land.

Kveldsmaten var like bra og velsignet. I salongen stod det et flygel, og Eirik spilte bordverset. Vi spiste pizza med russisk øl, Baltika, og store bagetter – sandwich med kjøtt, ost og salat – som i menyen stod som «cheeseburger». Vi håper at McDonalds lærer seg å lage cheeseburger som Turkmenere. Til slutt fikk vi dessert: is for de is-begeistrede, og øl til «resten». Noen tok begge deler.

 
 

Etter middagen, satte vi oss i foajeen, og slappet av. Siden vi bodde helt alene på hotellet, passet det seg å gå i joggebukse, og på sokkelesten. Vi sjekket også hva som gikk på TV. Det var 5 TV-kanaler:

1. Presidenten
2. Presidenten
3. Presidenten
4. Presidenten
5. «Vi er tilbake i morgen...»

Vi gikk for å sove, og var virkelig redde for at presidentens fjes skulle plage oss i våre drømmer.

Neste dag var vi igjen klare for en lang reise. Dette skulle bli den lengste kjøreturen i ett strekk – så lang at den strekker seg over 3 hele artikler! Etter noen timer kom vi frem til den velkjente byen Ashkabad. Vi tok et måltid på en restaurant: Kyllingrullade med Cola. Servitøren kom med store flasker Cola, og passet godt på at alle hadde rikelig med påfylt hele tiden. Da ble var mette, dro vi videre til sentrum. Vi brukte en halvtime for å se på de kjente bygningene som f. eks. gullstatue av presidenten som snur seg etter solen, presidentens palass, nasjonalteateret osv. Noen av dem, som f. eks. presidentens palass, var det strengt forbudt å ta bilder av. (Se bildet under).

 
 
 
 

På veien ut av byen kjøpte vi Turkmensk «matpakke», som bestod av to svære meloner, før vi dro videre til Kara-Kum ørkenen. Det var ikke meningen å stoppe i ørkenen for å nyte utsikten, leke med kameler osv, men... alt dette fikk vi tid til å gjøre uansett. Plutselig røyk viftereima på guiden sin bil. Vi stod midt i ørkenen og kunne ikke kjøre videre. Situasjon var litt «ukomfortabel» både for oss som måtte være i Usbekistan neste dag, og for guiden som skulle følge oss helt til grensen. Det var selvfølgelig ingen mobildekning i ørkenen, men heldigvis hadde vi satellitt-telefon, og guiden kunne ringe sin kollega. Han skulle komme med bilen sin og kjøre oss videre. Dessverre misforsto han posisjonen vår og prøvde å finne oss i en ørkenlandsby 10km unna oss. Han kunne ikke ringe tilbake til oss fordi han hadde kun vanlig mobiltelefon. Vi måtte vente ca 3-4 timer før han fant oss, og vi brukte tiden til å leke litt i sanden og spise en melon eller to.

Vi kunne også se litt nærmere på kamelenes privatliv. De fleste kameler er halvville. De går flere måneder ute i ørkenen, opp til 60 km fra menneskers bolig for å finne mat: En liten busk med smale skarpe blader på, nesten som nåler – верблъуже калъучки (Verbluzhe Kaluchki) Buskene har også andre evner: den kan brukes til å lage te. Den er veldig sund for halsen og smaker veldig godt. Etter hvert kommer kamelene tilbake for å få vann, og da fanger eieren dem for å få litt melk. Kamelens melk er det beste for varmt vær, langt bedre enn vann og nesten så bra som øl. Smaken kan diskuteres.

 
 
 
 
 

Etter solnedgangen gikk temperaturen fort ned. Det ble fort helt mørk, slik at vi nesten ikke kunne se magene våre (unntatt Eirik, for han har veldig bra øyne). Da satt vi ute på sanden som ennå var skikkelig varm, og så på himmelen. Vi var langt unna byen, så stjernehimmelen var veldig klar og skarp. Man kunne se melkeveien som et stort lysende belte over hele himmelen. Det var helt stille rundt oss. En helt uforglemmelig og digg opplevelse – som det nok er umulig for oss å formidle med tekst og bilder!

 
 

Omsider kom den andre guiden vår, og vi pakket om bilene og dro videre. Han hadde med seg en kollega og skulle kjøre ham hjem. Han bodde i en liten ørkenlandsby midt i ørkenen. Vi kjørte litt ut av veien til et område med veldig enkle hytter bygget rett på sanden. Inne i hyttene var det bare en stue med teppe på og ingen dør – kun gardiner. Ved siden av hytta var et lite gjerde med 2 kameler inne. «Slik bor folk – folk i Kara-Kum», sa guiden før vi kjørte videre. En liten tilleggsopplysning kan vel være at det på vinteren er 30 minusgrader der, mot 40 plussgrader på sommeren.

Langs reiseruta vår, lå gasskrateret som vi har skrevet om tidligere. Vi så allerede et rødt lys i horisonten over ørkenen, men for å komme nærmere var det nok en utfordring. Vi kjørte rundt med langlys på, for å prøve å finne «veien» – et spor med litt hardere sand. Vi kjørte ca 10 km «offroad», som minnet litt om «Paris – Dakar», og kom til et vakkert sted. Et 60 meter stort hull i bakken, fullt av ild. «Et lite helvete» tenkte vi i det første øyeblikket.



 
 
 

Det var en gassgruve, fra den tiden da Turkmenistan ennå var en del av Russland – for nesten 60 år siden. Det gikk greit helt til den første røykepausen. Da eksploderte hele bakken, og det har brent der siden! Vi så rester av gruveanlegget liggende i bunnen. Det har vært flere forsøk på å slukke brannen bl.a. med en liten atombombe som skulle bruke opp all oksygenet over. Det var dessverre alt for mange små sprekker og huller hvor det samlet seg gass og oksygen samtidig, og en kort tid etter eksplosjon, kom brannen tilbake igjen. Sånne steder er det flere av i Turkmenistan. Guiden fortalte om den største, som ligger nordvest i landet, og brenner selv om gruven er fylt opp med vann. «Den ser ut som en geysir» sa han.

På morgenen var vi allerede ved grensen til Usbekistan. Fra nå av skulle vi kjøre videre i én bil, så vi gav bort alt gassgrillutstyr og en del mat til guiden. Luftmadrasser og pumper gav vi til en liten familie som bodde i nærheten. Barna fikk en bedre seng da. Det meste av bagasjen fikk plass på taket, slik at vi akkurat klarte å lage en ekstra plass i bagasjerommet. Bilen var egentlig registrert for 7 personer, men vi hadde fjernet de to setene bakerst for å få mer plass til bagasje, så vi hadde til og med bilbelte bak. Det så ikke ut som vanlig seter bak der, men var ganske greie til f. eks å sove.

 
Siste avskjed med guidene

 
To mann måtte ligge bak

Grensen «ut fra Turkmenistan» var helt konge. Sjefen snaket litt engelsk og var veldig vennlig innstilt. I tillegg hadde han ganske bra humor, og etter en kort stund var vi på vei til Usbekistan, det andre av «stan»-landene våre.

Read More! >>

Dag 14-16: The Ferrytale, Part two!

Velkommen om bord. Middelhavscruise? Nei, dette er Det kaspiske hav, som grenser til Aserbajdsjan, Iran, Kasakhstan, Russland og Turkmenistan. Vårt reisemål var Turkmenbashi i Turkmenistan.

Vi vil heller ikke kalle det for «cruise». 18 timers overfart med 42 timers ventetid til slutt, er en passe beskrivelse. Ventetiden var inkludert i prisen, og vi trengte ikke å bestille det før avgang. Vi ble heller ikke spurt om vi vil avbestille.

Båten ble bygget i Polen, og var flere år i bruk mellom Gdynia og Karlshavn i Sverige. Etterpå, ble båten kjøpt av et fergeselskap i Riga i Latvia. Da båten ble litt eldre, ble den solgt videre til bruk på Svartehavet, og deretter videre til det Kaspiske hav. Det Kaspiske hav har ikke forbindelse med andre hav, så for flyttingen måtte de bruke Wolga-elven og Wolga-kanalen. Alle tekster på båten var skrevet på Polsk, Svensk og Russisk. Hele historien om båten ble fortalt av en gammel man som hadde tjent på båten helt fra begynnelsen av, og som ble «solgt» sammen med båten.

Boarding for denne overfarten var nokså uvant for oss. Godt pakket med bagasje, steg vi opp en trang men derimot smal og bratt stige. Heldigvis var stigen dårlig festet, skeiv og vinglete. Rekkverket var veldig skummelt og rustent og kunne derfor ikke engang brukes til pynt. En matros ved enden av gangbrua ropte høylytt til oss på russisk. Vi skjønte med engang at han var bekymret over at brua ikke tåler mere en tre personer. Synd, for vi var allerede fem. Vi viste fram billettene våre, og måtte innlevere passene i samme slengen.



Vi ble anvist lugar og fikk en kort forklaring om bad, dusj og toalett. Førsteinntrykket var greit, bortsett fra at lukten i gangen var noe spesiell, og tok litt tid å vende seg til. Den forrige natten hadde vi som sagt tilbrakt på gata i fergeterminalen i Baku, og derfor var vi alle enige om at lugarene våre på båten var helt greie. Å ha en seng med madrass er jo helt topp egentlig. I tillegg leide vi sengetøy for $1 per sett. Vi tvilte på at tøyet ble vasket etter hvert bruk, med det var OK å bruke det mellom soveposen og den skitne madrassen. Joachim syntes at sengetøyet fungerte bedre som teppe i lugaren, slik at det ble mer behagelig å gå barbeint i rommet.

 

Toalettfasilitetene var neste som skulle inspiseres. Et lite, trangt rom, med tilgang til lugarene på begge sider. Altså ett toalett på to lugarer. Dusj var montert rett ved siden av toalettet, og uten noe form for dusjforheng. Etter en dusj var det kaos på badet, med oversvømmelse overalt. Tenk om vi hadde druknet PÅ båten?? Oversvømmelsene var nok grunnen til at veggene og inventaret var råttent og muggent. Vi oppdaget ganske fort at ikke alle dusjene hadde vann, og få hadde varmt vann. Baderommet var midlertidig stengt på hele overfarten på grunn av mangel på vann.

 

Turmedlemmene var fordelt på 4 lugar, og helt automatisk ble våre rom tildelt forskjellige formål. Eiriks rom i enden av korridoren ble brukt som lagringsplass for mat, vann og annet utstyr. Rommet tjente samtidlig som et slags kjøkken og spisestue. Selvfølgelig var også rommet fullt av all slags elektronisk utstyr. Datamaskiner, telefoner, MP3-spillere og kamera var satt til ladning. GPS-logger og satelitt-telefon var plassert i vinduet for optimal signalstyrke. Eirik hadde rigget til sin lille kommandosentral. På det neste rommet, til Arve og Peter, hadde vi vår samling av kart, bøker og dokumenter. Vi kan kalle rommet for «tenkestua», og her hadde vi rådslagning om hvordan vi kunne hente inn fire tapte dager i Aserbajdsjan.

Rommet til Daniel og Thomas ble brukt som gjennomgang. Badet her hadde heldigvis varmt vann, og ble derfor flittig brukt til omkledningsrom, ventekø for dusjen, eller tørkerom. Senere ble rommet også brukt som kino. Daniels håndkle foran vinduet skapte riktige omgivelser for kino på dagen. Det siste rommet, med Joachim og Marek, hadde egentlig mest orden. Dette var også stua vår, og felles oppholdsrom. Joachims ordenssans, og teppe på gulvet (sengetøy) gjorde sin del for trivselen.

Siden vi kom veldig sent om bord fikk vi bare dusje, og gikk rett til køys. Vi tenkte å sjekke ut restauranter, barer, Duty Free-butikker, spilleautomater og kasino neste morgen. Vi oppdaget raskt at slike fasiliteter ikke fantes i det hele tatt.

Marek og Peter skulle ned til bilen for å hente ting og tang. Selvfølgelig var det stengt, og tilgang til bilen skulle «betales for». En matros fikk en t-skjorte av oss. En gammel og utvasket, svart t-skjorte med «DKM Service» på, og den velkjente globen. Matrosen var fornøyd med gaven, og neste gang vi skulle ned til bilen, spurte vi «DKM Service»-mannen om å åpne.

Den første dagen på båten benyttet vi til å slappe av i sola. Vi rigget oss til med campingstolene våre og nøt solen, skyfri himmel og temperatur på omtrent 40 grader. Vi skulle jo snart i land og derfor ville vi bruke tiden godt. Etter omtrent 16 timer på båten, kunne vi se kysten av Turkmenistan. Noe senere kunne vi se de første praktbygninger i Turkmenbashi. Båten kjørte i sakte fart mot fergeterminalen.

 

 
Posisjonsoppdatering via satellitt-telefon

Forunderlig nok stoppet båten noen kilometer utenfor kysten. Matrosene begynte å sette ut ankeret. Vi var nå sikre på at vi skulle vente her ute litt lenger – kanskje i flere timer, siden ankeret ble lagt ut. Thomas sa at han hadde lest om at båten av og til ble holdt igjen utenfor Turkmenbashi av Tollvesenet. Turkmenistan er et av verdens mest lukkede land, og er et diktatur med en president i toppen. Grunnen at båten må vente før den kan legge til kai er ofte bare for å demonstrere makt.

«Det hendte en gang at båten ble nektet adgang i hele 24 timer», Thomas

 
Turkmenbashi

Dagen var snart omme, og vi så ingen antydning til at båten skulle legge til kai. Vi gikk tilbake til lugarene våre, spiste kveldsmat, og la oss til å sove, i håp om at båten skulle kjøre videre neste morgen. Det var ikke behov for å stå opp tidlig. Neste morgen stod båten fortsatt stille og rolig utenfor Turkmenbashi.

Dag nummer to brukte Arve, Daniel og Thomas til å se på film. Rett etter vi stod opp satte vi i gang med hjemmekino. Etter tre filmer på rad tok vi en liten luftetur ut på soldekket. Båten stod fortsatt stille. Flott, da kan vi fortsette med kino i lugar nr. 14. Marek og Joachim fikk god kontakt med noen gutter på rundt 15 år. Det ble etter hvert masse lek og moro på soldekk. Kommunikasjonen gikk stort sett på russisk, noe Marek var flinkere til en vi andre. En gutt fra Ashgabat kunne faktisk snakke litt engelsk. Han gikk på en bedre skole i hovedstaden.

 

 

 

Håpet om at båten skulle legge til kai var ennå tilstede. Bare tidspunktet var uklart. Det begynte å bli en vane – vi la oss til å sove for tredje natt. Kanskje, ja, kanskje skal vi til Turkmenistan i morgen.

 

Endelig! Vi ble vekket av bråk fra skipet. Matrosene jobbet med å få ankeret opp av vannet. Litt senere satte vi kurs mot Ferjeterminalen. Båten la til kai, og igjen måtte vi vente noen timer før vi kunne gå av ferga. Etter 18 timers overfart fra Baku, ventet vi i 42 timer. Totalt 60 timer! Det var flere familier med barn på båten. Noen av dem hadde til og med ikke lugar. De måtte bruke fellesarealene til å sove. Vi hadde heldigvis masse mat og rikelig med vann i bilen. For andre familier var det nokså trist. Ingen kunne jo forvente to døgns ventetid i tillegg til vanlig overfart, selv om noen av dem faktisk så godt forberedt ut. Daniel fikk medynk med noen av barna og delte ut snacks og mat – til stor glede for dem.

 
Pasta i solnedgang

 
Venting på tillatelse til å gå i land

Før vi fikk forlate båten, kom det en tollmann og tok alle passene i en plastpose og stakk inn på kontoret sitt. Etter 3 dager på den stygge båten, var vi veldig glade for å stå på fast grunn.Vi gadd ikke stresse, og stilte oss sist i køen ved inngangen til tollen. Selvfølgelig måtte alle 150 passasjerene sjekkes nøye. Dette tok flere timer, og vi satt på en tom plass ute, i stekende solskinn. Vi snakket flere ganger med en soldat om at vi trengte vann, men det fantes selvfølgelig ikke noe butikk på denne siden av grensen. Da spurte vi noen russiske gutter. En av dem hadde allerede kommet igjennom til den andre siden, og kunne hente vann og kaste over gjerdet.

Vi fikk kjøpe to flasker med iskaldt vann. Ja, såpass iskaldt at vi måtte sette flaskene i solen for å vente på at de skulle smelte. Det var rett og slett to isblokker pakket i flasker, og det tar tid å smelte slik – selv om det er over 40 grader i lufta. Plutselig kikket en dame ut av et vindu rett over der vi satt. Hun hadde sett noen gutter med et rart utseende, og tenkte å spørre oss om vi trengte noe. Vi spurte om vann, og gav henne en halvtom flaske. Hun fylte den opp for oss, med vann fra kran. Det stinket litt, men vi skulle jo drikke det, ikke lukte, så det gikk helt greit. Takk til vaksinesenteret i Tønsberg!

Da alle de andre hadde gått gjennom passkontrollen, kom vi strålendes inn. Det var noe helt nytt og uforståelig for de turkmenske, at vi fortsatt var glade og smilte, selv om vi måtte vente helt til slutt i den brennende varmen. «Et byråkratisk mareritt», hadde vi lest i flere reiseskildringer. Sant nok. Å passere grensen inn til Turkmenistan er et byråkrati i sin høyeste ærbødighet. Hver person må fylle ut utallige skjemaer. Det er obligatorisk å bli hentet av en statsautorisert guide ved grensen. Vi traff nå vår guide for første gang. Han hjalp oss med den siste finpussen på papirene.

Å kjøre privat bil i Turkmenistan skulle heller ikke være enkelt. Vi måtte angi reiseruten på forhånd. Grenseovergangen var allerede bestemt for flere uker siden, og privat bil kunne ikke kjøres uten følgebil fra en guide. På grunn av dårlig tid, prøvde vi å endre grenseovergang til en som var lenger øst, men det var umulig. Vi måtte da regne med å kjøre rett nord gjennom landet. En ganske stor omvei når man har dårlig tid. Nå stod det igjen å betale forsikring, avgifter for å utligne prisforskjellen for bensin og diverse skatter og miljøavgifter.

Til slutt gjenstod det bare å betale avgifter for hver enkelt person. $70 kostet det, inkludert en ukes visum. En stakkars ansatt bak en glassvegg måtte fylle ut masse papirer. 60-70 stempler og masse underskrifter skulle plasseres riktig på forskjellige steder, og navnene våre ble notert i noen svære bøker. På tross av at han jobbet effektivt, tok hele prosedyren 30 min per person. Kun for å skrive papirer!

En lastebilsjåfør og en yngre dame i miniskjørt klarte å lure offiserene, og fikk lov å snike seg inn i køen. Dette betydde over en times ekstra ventetid for oss. Med neste lastbilsjåfør som prøvde å snike, var Joachim beinhard. Han «tok karen i nakken» og plasserte ham bakerst i køen. Mannen klaget til en offiser på stedet, men var tydeligvis ikke så godt kjent, betalte for lite, eller manglet miniskjørt. Han kom tilbake og måtte vente.

Det viste seg at grenseovergangen fungerte for begge retninger. Inn og ut av landet, men kun én retning om gangen. Da vi til slutt kom igjennom, satt det over hundre personer på den andre siden og ventet på at lokalet skulle bli tomt, slik at de kunne snu retning.

Jubel og lovsang! Vi var nå i Turkmenistan. Vi løp ut på parkeringsplassen foran tollhuset. Peter kjørte med Pajeroen gjennom bommen uten flere kontroller. Etter grensen ble vi godt mottatt av våre to guider med varmt te. Faktisk riktig godt på en varm dag med 40 grader i skyggen – tro det eller ei!

 

 

Read More! >>