We made it!

We made it to Almaty, only 9 hours before departure!

We will start publising the articles one by one, at least once a week. We have captured about 6000 photos and 7 hours of video (including hidden camera shots from the borders), so follow along the next weeks!

The most interesting stories haven't been told yet!

Read More! >>

Dag 7: Georgia

Etter en kjempelang kjøretur gjennom hele Tyrkia, var forventningene til Georgia veldig store. I tillegg hadde vi ikke noe informasjon om situasjon i Georgia for de to siste dagene.

Les mer om Georgia her.



Grensen selv var en spesiell opplevelse. Det kom to menn til oss og foreslo hjelp: «Dere betaler 25 dollar per bil, og vi ordner med at dere er i Georgia om en halv time». Vi sa «Nei takk... vi klarer det selv» og det var nettopp sant. Det tok litt lengre tid, men helt gratis og smertefritt.


Grenseovergangen var en eneste stor byggeplass


De ser ikke akkurat så veldig smarte ut...

Først utgangen fra Tyrkia: En stor flokk svetter og presser seg frem til en liten passkontroll-bu. Vi stilte oss lydig i køen og snart ble vi sendt videre til den Georgiske siden av grensen. Stemningen på grensen viste klart at dette ikke er det beste landet for turister. Grensevekterne ble litt overrasket over turen vår, men hele kontroll gikk uten problemmer.


Her svettet vi sammen med Georgere


Med mindre Arve sover, gliser han.

Rett etter grenseovergangen fikk vi snakke med en lastebilsjåfør. Vi spurte om muligheter for å komme seg gjennom Georgia. Han svarte at det finnes omvei for Tbilisi, men det finnes absolutt ikke omvei for Gori. Samtidig var Gori fullt av russene som etter planen skulle trekke seg tilbake i løpet av de to neste dagene, men som da hersket over byen. Vi fikk høre litt forskellige russiske banneord i denne sammenhengen, men av hensyn til barna som leser denne artikkelen, skal det ikke oversettes. Allikevel mistet vi ikke håpet, og kjørte inn i Georgia.


Det første som møtte oss over grensen - ungdommer i tog med Georgisk flagg.

Vi stoppet på den første bensinstasjon for å få litt mer informasjon. Det ble plutslig en lang stopp. Vi har hørt at folk i Georgia er veldig gjestfrie, og vi fikk kjenne dette med en gang. Vi fikk smake russisk øl, og etter at vi spurte om georgisk øl, fikk vi 3 liter rett fra kran - gratis. En av dem stakk hjem og hentet hjemmelaget vodka på 70% - så kraftig at vi var redd for at plastikkflasken ikke skulle holde.



De som skulle hjelpe oss, hadde aldri sett ett så nøye kart over sitt eget område. En mann som virket litt mindre full en de andre, ville hjelpe oss med å finne vei. Han tok sin egen bil og kjørte med oss gjennom en liten by. Da sa han at vi bare må fortsette rett frem selv om veien blir litt dårlig. Forresten fikk han en flaske vin som vi kjøpte i Wien for 1 euro. Vi gjorde som han foreslo, men forstod ikke helt hva han mener med «dårlig vei». Det var en fjellovergang - skikkelig trang steinvei som det kunne bli vanskelig å gå på uten skikkelige fjellsko. Av og til kalte vi den helst for en elv enn en vei. Vi kjørte ca 80 km med gjennomsnitt på 10 km/h, med høyde opptil 2000m over havet.


Store og dype hull i veien


Smal vei, og bratt på begge sider




Elv midt i veien

Vi kom til en liten landsby igjen, helt tom og mørk, ingen skilter og ingen biler. Heldigvis fant vi tre gutter i en liten lastebil som akkurat tok en liten melonspisepause på vei til Armenia. Vi spurte dem igjen om situasjon i Gori og eventuelle alternative veier. Vi fikk bekreftet at det nesten ikke er mulig å kjøre gjennom Gori. Med deres hjelp kom vi ut fra landsbyen og fant den riktige veien. De kjørte samme retning og sa at hvis det blir noe problem, må vi bare stoppe og vente på dem så hjelper de videre.

Veien var ganske bra, og selv om det var mørkt kunne vi oppleve litt av det vakre georgiske landskapet. Skiltingen var kjempedårlig, eller rett og slett ingen skilting. Klokka 3 om natten kjørte vi gjennom øde landsbyer, og stemmningen var ekkelt. Ingen av husene hadde belysning. Vi kunne ikke finne ut hvor vi befant oss. Etter flere kilometer oppdaget vi et skilt som viste at vi er bare 15 km unna grensen til Armenia. Vi snudde med engang og prøvde å komme oss ut av området. Etter en stund fant vi tilbake til en bensinstasjon. Der oppdaget vi et «hjemmelaget» skilt, som vi skulle følge. Vi hadde problemer med å finne vei til Erevan selv om det er hovedstaden til Armenia. Rett før svingen mot Tibilisi traff vi igjen guttene fra Armenia. De kjørte rett frem, mens vi svingte mot venstre. Da kom vi igjen inn på en kjempedårlig vei, som vi fulgte ca 110km.

Veien hadde så store huller og var en stor påkjenning for bilene. På den ene bilen hoppet radiatoren ut av festet, og fikk kontakt med viften, som igjen laget hull i radiatoren. Oppe på fjellet, midt på natten. Da forsvant vannet fra radiatoren, og motoren begynte å koke. Heldigvis hadde vi en fix-kit for radiatorhull, som vi bruke til å lime den.





Vi måtte hente vann fra en innsjø i dalen for å fylle på radiatoren igjen. Dessvere var det ganske lang vei til insjøen, så vi gikk bare ut fra bilen med to plastkanner gjennom en veldig liten og fattig landsby. Det var nesten som å være tilbake i steinalderen. En mann kom ut fra huset og gav oss vann og inviterte oss på kaffe. Dessvere måtte vi si nei pga dårlig tid. Dette angret vi på etterpå. Sannsynligvis har folk som bor i denne landsbyen aldri sett noe utlendinger, og kanskje ikke heller smakt sjokolade som gav dem som «takk for vannet»-gave (Deilig Manner Schnitten, fra Wien). Til nærmeste by har de ca. 60km med fjellvei, som tar minst 6 timer med bil.












Georgia har et eget skriftspråk, som ikke er særlig lett å forstå. Vi skulle mot venstre. Skjønner ikke hvorfor de ikke bare skriver «Tbilisi»

Vi fortsatte på veien mot Tbilisi. I Tbilisi forventet vi litt kaos og krigsstemning, men det viste seg at byen lever sitt eget liv, rolig og stille. På veien så vi bare 2 biler med soldater på, og noen reklameskilter for rekruttering til militæret. Vi tok en runde i byen, kjøpte litt vann, og fikk gratis georgisk brød rett fra bakeriet. Vi kjørte videre mot Aserbajdsjan. I nærheten av grensen forandret landskapet seg. Det ble plutselig ingen trær, men mest ørken. Det minnet mer om Asia.


Tbilisi


Landskapet endret seg fort

Read More! >>

Dag 6: Kjøring fra Istanbul

Vi planla å kjøre direkte fra Istanbul til den Georgiske grensen. Vi forlot Istanbul 19. august kl. 13.00. Daniel Ö. kjørte med oss til et verksted hvor vi kunne fikse Air Condition-anlegget til den ene bilen.

Det viste seg at Pajeroen vår er import fra Japan til Storbritannia, og verkstedet kunne ikke fylle på gass fordi ventilen var anderledes. Vi betalte ingenting for en 1,5 timers jobb. «Klarer de ikke å fikse problemet, får dem heller ikke penger», sa Daniel. Slik er det bare i Tyrkia.


På verkstedet.

Vi fortsatter på motorveien østover. Masse trafikk og flere små ulykker skapte litt problemer. Det tok ca. 3 timer gjennom den europaiske delen av Istanbul, inkludert en stopp ved Mediamarkt for å kjøpe et ekstra batteri til videokameraet vårt. Elektrisk utstyr som TV og kamera koster mer enn hjemme i Norge. Rart å tenke på, når en vanlig jobb i Tyrkia ikke gir mer enn NOK 2000 til 3000 i måneden. Eirik får kjøpt en del t-skjorter og andre ting for en grei pris i et kjempestort supermarked ved veien.


Vann er sundt, året rundt. (Spesielt i Tyrkia.)


En lastebil med øl hadde krasjet. Redningsmannskapet tar seg god tid.

Etter noen timer krysset vi over Bosporus – bruen over til Asia. Vi hadde ikke anledning til å stoppe på brua – men spenningen og følelsen over at vi var i Asia, var topp. Motorveien mot Ankara er perfekt utbygget og vi kom raskt fram. Dette skal også betales for ved flere bomstasjoner på veien østover. Egentlig er det mest riktig og si at det skulle betales for. Som tidligere anbefalt av Aksel Ö., tok vi en snarvei gjennom «Automatisk betaling» ved bomstasjonen. Aksel uttalte seg om juks og usannheter: «Vi i Tyrkia lyver ikke. Bare hvis det er nødvendig».


Brua over til Asia - Bosporus


Utsikt fra brua


Noe humor må vi ha felles, selv om vi kjører to biler. «Boring? Ja, Nei, Hvet ikke» :)


Vannmelonpause. «Det hadde skjært seg helt på turen uten kniv», Thomas


Dette kalte vi «Kamikazevei». Man kan kjøre forbi i begge kjøreretninger. Det står et skilt før veien deles, hvor det står en «anbefalt kjøreretning», men etter det er det første mann til mølla.

På kvelden ankom vi Samsun, en større by ved Svartehavet. Klokka var 03.30, og det er vanskelig å finne en plass å telte på natta. Etter noen kilometer fant vi en vei mot havet. Vi kjørte langs stranden, og Peter satt seg fast med Pajeroen i sanden. Han bruker 4-hjulstrekk med differensialsperre for å komme seg løs. Da tygger bilen de fleste underlag.

Etter 2 dager med luxus (madrass og dusj), bestemte vi at det er ok å overnatte i bilen i stedet for å rigge opp telt og det som hører til. Marek og Joachim sov med luftmadrasser på taket til bilene. Vi sovnet inn til lyden av Svartehavets bølger, og klokka 5 om natten hørte vi bønnerop fra en moske. Merkelig stemning for oss.

Om morgenen klokka 8 ble vi vekket av en tysker som eide området. Heldigvis var han vennlig mot oss, og ønsket oss god tur videre. Vi tok et bad i bølgene i Svartehavet (som for øvrig hadde en perfekt temperatur, og blå farge), og spiste frokost før vi reiste videre.


Den tyske «vekkerklokka»


Det kan være farlig å campe på natta. Heldigvis havnet vi på rett sted.


Bading i Svartehavet. En deilig opplevelse!


Oppvasken må også tas. Selv i saltvann.

360km til Trabzon lovte skiltene. Etter noen timer kom vi til Rize, hvor vi skulle kjøpe en pumpe for luftmadrassene. Vi møtte en vennlig mann som raskt hjalp oss med å finne en pumpe i den totalt ukjente byen. Han kunne faktisk snakke litt svensk. Nå gjaldt det å komme seg så fort som mulig videre til grensen i Georgia.


Det begynte å regne, og det var Tyrkerne tydeligvis ikke vandt med.


I Rize


Pause for å spise Tyrkisk kebab...


...som så slik ut


...og om noen timer vil kanskje disse også se slik ut!

Read More! >>

Dag 5: Istanbul

Istanbul har 17 millioner innbygger, og det tar 4 timer og kjøre gjennom byen med bil.

Les hva vi opplevde i Istanbul.

Etter en god frokost uten å blir spurt om Mixed Grill, var vår første stopp på vei til Istanbul sentrum et reklamefirma som heter Skyreklam. Bilkjøring i Istanbul er en stor opplevelse. Det er vanlig og kjøre 120-130 km/t i 50km sone. På Skyreklam fikk vi en omvisning og en presentasjon om tidligere prosjekter som i feks Ashgabat i Turkmenistan. Vi klistret logoen deres på bilene våre.


Frokost


I heisen, på vei opp til Skyreklam


Marek fikk prøve seg som businessmann

Selv om vi ikke kaller oss selv for turister, fikk vi lyst å besøke basaren i byen. Den befinner seg i gamlebyen, på den europeiske siden av Istanbul. På basaren finnes alt utenom ting du trenger.


Eirik i sitt rette element


Stian kjøpte klokke

Da vi var på vei til å se på den blåe moskeen, ble vi stoppet av en Tyrker som snakket dansk. Han inviterte oss på et glass øl i hans forretning, fordi moskeen var stengt under bønnetiden. Vi fulgte ham gjennom smale gater opp til en liten skinnjakke-butikk. Der satt vi sammen og drakk Nescafe og Efes - Tyrkias mest popuære øl. Han fortalte om sin barndom i Danmark og hvordan han begynte med forretningen i Tyrkia.







Den blåe moskeen er oppskrytt, synes vi. Vi var inne i ca. 1 minutt, men vi skjønner at det er interessant for muslimer. Det virket litt rart at turistene snakker høyt og ler i moskeen.


Innsiden av moskeen


På kvelden hadde vi en grillfest. Yoel Ö. grillet perfekte kyllingfiléer/-vinger.


Marek prøvde febrilsk å ta bilde av en fontene i fart da vi kjørte til sentrum, men alle gode ting er tre...

Read More! >>