Dag 18: Usbekistan

På grunn av tidspress, ble oppholdet i Usbekistan svært kort. Les om turen gjennom Usbekistan her.



Mellom den Turkmenistanske og den Usbekistanske grensen var ca. 1 km ingenmannsland. Der kunne vi ikke gå, vi måtte kjøre! En soldat ble sinna på oss og sa at hvis vi gikk, skulle snikskyttere som satt på tårnene rundt, skyte oss. Vi visste at det bare var tull, og at alt handlet om pengene til den «godkjente» taxisjåføren, som kjørte folk mellom de to grensene. Vi kjørte to ganger med Pajeroen, og nektet å bruke taxi. Marek og Joachim som skulle vente på den andre runden, hadde et lite «krangle-party» med soldatene. Det viste seg siden at dette var en viktig øvelse for de to. Det får du lese mer om i de neste artiklene.

Grensen til Usbekistan gikk også smertefritt. Det var den siste dagen vi hadde visum til Usbekistan, men vi fortalte at vi bare ville kjøre så fort som mulig gjennom landet, og være i Tadsjikistan før midnatt. Klokka var da 12 på dagen. Det er nesten umulig å kjøre gjennom hele Usbekistan på en dag (800 km – som vanlig på dårlig vei), men vi hadde unnskyldningen klar: «Hvis vi ikke rekker det, så forlenger vi visumet i Tashkent» sa Marek. Da fikk alle stempel i passene, og sa «спасибо».

Rett etter grensen stod det masse taxier. Vi ville finne ut om det lønte seg å ta taxi til Samarkand, for å slippe å kjøre med 7 personer i en bil. Det ble med en gang helt kaos. Alle ville kjøre oss, men ikke dit hvor vi ville, og ikke for den pris vi ville betale. Det viste seg at det ikke hadde vært et bra valg å ta taxi. Det ville ha kostet masse penger, og ville ha vært veldig slitsomt – vi hadde dårlig tid og måtte presse tempoet.

 
En haug med taxisjåfører

I den første rundkjøringen i Usbekistan, klarte vi å ta feil avkjørsel, og rett etterpå ble vi stoppet av politiet – som egentlig kontrollerte den motgående kjøreretningen. Etter kontrollen ønsket vi ikke å snu, for så å måtte kjøre gjennom kontrollen en gang til, og bestemte oss bare for å finne en parallellvei. Vi passet på å kjøre i riktig retning – sydøst. Vi visste at vi måtte krysse en elv for å finne hovedveien som gikk gjennom landet, og lette det vi kunne etter noe som kunne ligne på vann. Etter noen titals minutters leting fant vi en elv og en bru over elva.

 

Dette er den rareste brua noen av oss har kjørt over noen gang. Det utkonkurrerer alle hengebruer i Indiana Jones. Brua var satt sammen av flere flytebrygger som var lenket sammen. Hele brua var dekket av metallplater, som noen steder var rimelig medtatt av vær og vind og eventuelt andre ting som har kommet på opp gjennom årene. Vann-nivået i elva varierte tydeligvis ganske mye, for deler av brua stod på fast grunn (sand). Måten de da utjevnet nivået mellom flytebryggene, var å legge sand i overgangen, slik at man kunne kjøre opp/ned uten for mye problemer. Dette gjaldt tydeligvis bare når nivåforskjellen var over ca. 30cm. Greit nok for oss som hadde en bil med store dekk, men her kjørte busser, lastebiler, store og ikke minst små biler!

 


Politikontroll i Usbekistan var det bare å venne seg til. De stod oppstilt på faste steder, hvor alle bilene måtte kjøre gjennom kontrollen. På den første stoppen ble vi litt redde for at politimannen skulle oppdage de som satt bak i bilen, så vi dekket over dem med gensere. Det viste seg etterpå at dette ikke var nødvendig. I disse landene er det helt vanlig at folk kjører med 15 personer i en minibuss som er beregnet for 8. Mitsubishien vår var registrert for 7 personer (vi hadde tatt ut to seter), så hadde vi ikke noe å være bekymret for. Vi fant raskt ut at de bare stopper oss fordi de er nysgjerrige. Noen ganger trengte vi ikke å stoppe. Vi kunne bare kjøre gjennom kontrollen, og hilse pent på en smilende politimann.

 
Politikontroll

Vi kjørte så raskt vi kunne nedover landet. Av og til minnet landskapet litt om ørkenlandskapet i Turkmenistan, og av og til minnet det litt om østeuropeisk landskap. Vi hadde bare en kort stopp for å kjøpe mat. Da traff vi noen veldig nysgjerrige, men vennlige folk. De er ikke vandt med turister, så de vil gjerne vite hvem du er og hvor du kommer fra. Det er veldig lett å komme i kontakt med folk, selv om de er helt fremmede mennesker. Vi fikk også prøve den verste dassen på hele turen. Det lignet et sprengt krater i et betong-gulv. Vi prøvde å ta noen bilder av den, men på alle bildene kan man kun se fluer.

 
 
 

På kvelden kom vi til Samarkand. Det er en vakker by med masse orientalske kunstverk som f. eks «Registan» - et gammelt Persisk universitet. Det er et palass helt dekket av fargerik mosaikk. Vi hadde ennå ca. 40km igjen til grensen, og bare en halvtime igjen på visumet, så vi brukte bare noen få minutter for å se på byen. En mann foreslo å komme opp på en av Registans tårn og se på hele byen ovenifra.
«Beklager, vi har ikke tid til det. Hvis det kommer politi kan vi få problemer pga visum»
«Jeg er politimann... kan du ikke se?»
«Oj! Unnskyld! Det var mørkt»
«Det er greit... kom opp på tårnet da!»

 
Registan

Vi nektet likevel, og kjørte videre til den Tadsjikistanske grensen. Hver gang vi skulle spørre om veien, kom det plutselig masse folk rundt oss. Alle var veldig nysgjerrige, og ekstremt vennlig innstilt.

Det var «ramazan» (ramadan) for muslimene, og da har de ikke lov å spise om dagen. Da spiser de heller på kvelden og om natten. Det skapte en unik stemning. Grill-lukten svevde i lufta. De spiste grillkjøtt med sterk krydder, og drakk masse te fra «samovar» - en stor, pyntet kanne som de kokte te i. Det fantes også ulemper med denne vakre stemningen. På dagen var vi sultne. På butikken fantes det bare «lepioshki» – et lite, rundt og flatt brød, egentlig uten noe smak.

«Vi er langt mer trofaste mot Ramadan enn det muslimene er», Eirik

Vi kom til grensen ca. kl. ett på natta, og forventet problemer med visum siden vi var en time for sene. Men, vi hadde flaks! Alle grensevaktene var helt fulle og så ikke noen problemer med noen ting. En av dem prøvde å skremme oss ved å fortelle masse rare historier om den farlige veien vi skulle kjøre i Tadsjikistan. Blant annet var det noen som hadde kjørt av veien og blitt drept der i det siste, og terrorister venter på oss. «Bin Laden selv er blant dem». Vi lot oss ikke skremme. Han luktet spirit, og hadde altfor rare ideer. Etterpå innrømte han at det bare var tull, men sa til Marek at han ikke måtte oversette det til norsk. «La dem frykte, hahaha». Resten var bare en standardprosedyre: Fylle ut et lite skjema og få et stempel i hvert pass. Da kunne vi si «до свидания» til Usbekistan.

Read More! >>

Dag 16-18: Turkmenistan

Etter 60 timer på båt og 8 timer på grensa, var vi endelig inne i Turkmenistan. Dette var det aller første «stan»-landet vi besøkte, og vi hadde våre mistanker om at det kom til å bli langt mindre «badeferie» enn det det hadde vært frem til nå.



Vi hadde to guider, og de kjørte egen bil. Det passet oss perfekt, da vi kun hadde én bil å kjøre med. Vi hoppet inn i vår Mitsubishi, og i guiden sin Land Rover, og kjørte inn i det tørre landet. Snart fikk vi se den første kamel, som ble til like stor glede for oss, som snø for de fra Jamaica. Etter hvert ble vi ganske lei av kameler som gikk over alt, uten noen kjennskap til trafikkloven.

 
Forbikjøring på høyre side

Vi hadde vurdert å kjøre direkte gjennom hele landet, men det viste seg at det ikke var lov for utlendinger å kjøre på natten gjennom landet. Vi måtte derfor overnatte da det ble mørkt. Vi nådde byen Balkanabad. Hotellet var valgt av vår kjære guide, og gikk langt over våre forventninger. For de fleste av oss var det beste hotellet vi hadde sovet på en gang i livet, og guiden syntes at det var et av de beste i hele Turkmenistan – også det dyreste. Det kostet $100 per natt per person. Ironisk nok, vi fikk den beste overnattingen på turen i et av de fattigste og verdens mest lukkede land.

Kveldsmaten var like bra og velsignet. I salongen stod det et flygel, og Eirik spilte bordverset. Vi spiste pizza med russisk øl, Baltika, og store bagetter – sandwich med kjøtt, ost og salat – som i menyen stod som «cheeseburger». Vi håper at McDonalds lærer seg å lage cheeseburger som Turkmenere. Til slutt fikk vi dessert: is for de is-begeistrede, og øl til «resten». Noen tok begge deler.

 
 

Etter middagen, satte vi oss i foajeen, og slappet av. Siden vi bodde helt alene på hotellet, passet det seg å gå i joggebukse, og på sokkelesten. Vi sjekket også hva som gikk på TV. Det var 5 TV-kanaler:

1. Presidenten
2. Presidenten
3. Presidenten
4. Presidenten
5. «Vi er tilbake i morgen...»

Vi gikk for å sove, og var virkelig redde for at presidentens fjes skulle plage oss i våre drømmer.

Neste dag var vi igjen klare for en lang reise. Dette skulle bli den lengste kjøreturen i ett strekk – så lang at den strekker seg over 3 hele artikler! Etter noen timer kom vi frem til den velkjente byen Ashkabad. Vi tok et måltid på en restaurant: Kyllingrullade med Cola. Servitøren kom med store flasker Cola, og passet godt på at alle hadde rikelig med påfylt hele tiden. Da ble var mette, dro vi videre til sentrum. Vi brukte en halvtime for å se på de kjente bygningene som f. eks. gullstatue av presidenten som snur seg etter solen, presidentens palass, nasjonalteateret osv. Noen av dem, som f. eks. presidentens palass, var det strengt forbudt å ta bilder av. (Se bildet under).

 
 
 
 

På veien ut av byen kjøpte vi Turkmensk «matpakke», som bestod av to svære meloner, før vi dro videre til Kara-Kum ørkenen. Det var ikke meningen å stoppe i ørkenen for å nyte utsikten, leke med kameler osv, men... alt dette fikk vi tid til å gjøre uansett. Plutselig røyk viftereima på guiden sin bil. Vi stod midt i ørkenen og kunne ikke kjøre videre. Situasjon var litt «ukomfortabel» både for oss som måtte være i Usbekistan neste dag, og for guiden som skulle følge oss helt til grensen. Det var selvfølgelig ingen mobildekning i ørkenen, men heldigvis hadde vi satellitt-telefon, og guiden kunne ringe sin kollega. Han skulle komme med bilen sin og kjøre oss videre. Dessverre misforsto han posisjonen vår og prøvde å finne oss i en ørkenlandsby 10km unna oss. Han kunne ikke ringe tilbake til oss fordi han hadde kun vanlig mobiltelefon. Vi måtte vente ca 3-4 timer før han fant oss, og vi brukte tiden til å leke litt i sanden og spise en melon eller to.

Vi kunne også se litt nærmere på kamelenes privatliv. De fleste kameler er halvville. De går flere måneder ute i ørkenen, opp til 60 km fra menneskers bolig for å finne mat: En liten busk med smale skarpe blader på, nesten som nåler – верблъуже калъучки (Verbluzhe Kaluchki) Buskene har også andre evner: den kan brukes til å lage te. Den er veldig sund for halsen og smaker veldig godt. Etter hvert kommer kamelene tilbake for å få vann, og da fanger eieren dem for å få litt melk. Kamelens melk er det beste for varmt vær, langt bedre enn vann og nesten så bra som øl. Smaken kan diskuteres.

 
 
 
 
 

Etter solnedgangen gikk temperaturen fort ned. Det ble fort helt mørk, slik at vi nesten ikke kunne se magene våre (unntatt Eirik, for han har veldig bra øyne). Da satt vi ute på sanden som ennå var skikkelig varm, og så på himmelen. Vi var langt unna byen, så stjernehimmelen var veldig klar og skarp. Man kunne se melkeveien som et stort lysende belte over hele himmelen. Det var helt stille rundt oss. En helt uforglemmelig og digg opplevelse – som det nok er umulig for oss å formidle med tekst og bilder!

 
 

Omsider kom den andre guiden vår, og vi pakket om bilene og dro videre. Han hadde med seg en kollega og skulle kjøre ham hjem. Han bodde i en liten ørkenlandsby midt i ørkenen. Vi kjørte litt ut av veien til et område med veldig enkle hytter bygget rett på sanden. Inne i hyttene var det bare en stue med teppe på og ingen dør – kun gardiner. Ved siden av hytta var et lite gjerde med 2 kameler inne. «Slik bor folk – folk i Kara-Kum», sa guiden før vi kjørte videre. En liten tilleggsopplysning kan vel være at det på vinteren er 30 minusgrader der, mot 40 plussgrader på sommeren.

Langs reiseruta vår, lå gasskrateret som vi har skrevet om tidligere. Vi så allerede et rødt lys i horisonten over ørkenen, men for å komme nærmere var det nok en utfordring. Vi kjørte rundt med langlys på, for å prøve å finne «veien» – et spor med litt hardere sand. Vi kjørte ca 10 km «offroad», som minnet litt om «Paris – Dakar», og kom til et vakkert sted. Et 60 meter stort hull i bakken, fullt av ild. «Et lite helvete» tenkte vi i det første øyeblikket.



 
 
 

Det var en gassgruve, fra den tiden da Turkmenistan ennå var en del av Russland – for nesten 60 år siden. Det gikk greit helt til den første røykepausen. Da eksploderte hele bakken, og det har brent der siden! Vi så rester av gruveanlegget liggende i bunnen. Det har vært flere forsøk på å slukke brannen bl.a. med en liten atombombe som skulle bruke opp all oksygenet over. Det var dessverre alt for mange små sprekker og huller hvor det samlet seg gass og oksygen samtidig, og en kort tid etter eksplosjon, kom brannen tilbake igjen. Sånne steder er det flere av i Turkmenistan. Guiden fortalte om den største, som ligger nordvest i landet, og brenner selv om gruven er fylt opp med vann. «Den ser ut som en geysir» sa han.

På morgenen var vi allerede ved grensen til Usbekistan. Fra nå av skulle vi kjøre videre i én bil, så vi gav bort alt gassgrillutstyr og en del mat til guiden. Luftmadrasser og pumper gav vi til en liten familie som bodde i nærheten. Barna fikk en bedre seng da. Det meste av bagasjen fikk plass på taket, slik at vi akkurat klarte å lage en ekstra plass i bagasjerommet. Bilen var egentlig registrert for 7 personer, men vi hadde fjernet de to setene bakerst for å få mer plass til bagasje, så vi hadde til og med bilbelte bak. Det så ikke ut som vanlig seter bak der, men var ganske greie til f. eks å sove.

 
Siste avskjed med guidene

 
To mann måtte ligge bak

Grensen «ut fra Turkmenistan» var helt konge. Sjefen snaket litt engelsk og var veldig vennlig innstilt. I tillegg hadde han ganske bra humor, og etter en kort stund var vi på vei til Usbekistan, det andre av «stan»-landene våre.

Read More! >>

Dag 14-16: The Ferrytale, Part two!

Velkommen om bord. Middelhavscruise? Nei, dette er Det kaspiske hav, som grenser til Aserbajdsjan, Iran, Kasakhstan, Russland og Turkmenistan. Vårt reisemål var Turkmenbashi i Turkmenistan.

Vi vil heller ikke kalle det for «cruise». 18 timers overfart med 42 timers ventetid til slutt, er en passe beskrivelse. Ventetiden var inkludert i prisen, og vi trengte ikke å bestille det før avgang. Vi ble heller ikke spurt om vi vil avbestille.

Båten ble bygget i Polen, og var flere år i bruk mellom Gdynia og Karlshavn i Sverige. Etterpå, ble båten kjøpt av et fergeselskap i Riga i Latvia. Da båten ble litt eldre, ble den solgt videre til bruk på Svartehavet, og deretter videre til det Kaspiske hav. Det Kaspiske hav har ikke forbindelse med andre hav, så for flyttingen måtte de bruke Wolga-elven og Wolga-kanalen. Alle tekster på båten var skrevet på Polsk, Svensk og Russisk. Hele historien om båten ble fortalt av en gammel man som hadde tjent på båten helt fra begynnelsen av, og som ble «solgt» sammen med båten.

Boarding for denne overfarten var nokså uvant for oss. Godt pakket med bagasje, steg vi opp en trang men derimot smal og bratt stige. Heldigvis var stigen dårlig festet, skeiv og vinglete. Rekkverket var veldig skummelt og rustent og kunne derfor ikke engang brukes til pynt. En matros ved enden av gangbrua ropte høylytt til oss på russisk. Vi skjønte med engang at han var bekymret over at brua ikke tåler mere en tre personer. Synd, for vi var allerede fem. Vi viste fram billettene våre, og måtte innlevere passene i samme slengen.



Vi ble anvist lugar og fikk en kort forklaring om bad, dusj og toalett. Førsteinntrykket var greit, bortsett fra at lukten i gangen var noe spesiell, og tok litt tid å vende seg til. Den forrige natten hadde vi som sagt tilbrakt på gata i fergeterminalen i Baku, og derfor var vi alle enige om at lugarene våre på båten var helt greie. Å ha en seng med madrass er jo helt topp egentlig. I tillegg leide vi sengetøy for $1 per sett. Vi tvilte på at tøyet ble vasket etter hvert bruk, med det var OK å bruke det mellom soveposen og den skitne madrassen. Joachim syntes at sengetøyet fungerte bedre som teppe i lugaren, slik at det ble mer behagelig å gå barbeint i rommet.

 

Toalettfasilitetene var neste som skulle inspiseres. Et lite, trangt rom, med tilgang til lugarene på begge sider. Altså ett toalett på to lugarer. Dusj var montert rett ved siden av toalettet, og uten noe form for dusjforheng. Etter en dusj var det kaos på badet, med oversvømmelse overalt. Tenk om vi hadde druknet PÅ båten?? Oversvømmelsene var nok grunnen til at veggene og inventaret var råttent og muggent. Vi oppdaget ganske fort at ikke alle dusjene hadde vann, og få hadde varmt vann. Baderommet var midlertidig stengt på hele overfarten på grunn av mangel på vann.

 

Turmedlemmene var fordelt på 4 lugar, og helt automatisk ble våre rom tildelt forskjellige formål. Eiriks rom i enden av korridoren ble brukt som lagringsplass for mat, vann og annet utstyr. Rommet tjente samtidlig som et slags kjøkken og spisestue. Selvfølgelig var også rommet fullt av all slags elektronisk utstyr. Datamaskiner, telefoner, MP3-spillere og kamera var satt til ladning. GPS-logger og satelitt-telefon var plassert i vinduet for optimal signalstyrke. Eirik hadde rigget til sin lille kommandosentral. På det neste rommet, til Arve og Peter, hadde vi vår samling av kart, bøker og dokumenter. Vi kan kalle rommet for «tenkestua», og her hadde vi rådslagning om hvordan vi kunne hente inn fire tapte dager i Aserbajdsjan.

Rommet til Daniel og Thomas ble brukt som gjennomgang. Badet her hadde heldigvis varmt vann, og ble derfor flittig brukt til omkledningsrom, ventekø for dusjen, eller tørkerom. Senere ble rommet også brukt som kino. Daniels håndkle foran vinduet skapte riktige omgivelser for kino på dagen. Det siste rommet, med Joachim og Marek, hadde egentlig mest orden. Dette var også stua vår, og felles oppholdsrom. Joachims ordenssans, og teppe på gulvet (sengetøy) gjorde sin del for trivselen.

Siden vi kom veldig sent om bord fikk vi bare dusje, og gikk rett til køys. Vi tenkte å sjekke ut restauranter, barer, Duty Free-butikker, spilleautomater og kasino neste morgen. Vi oppdaget raskt at slike fasiliteter ikke fantes i det hele tatt.

Marek og Peter skulle ned til bilen for å hente ting og tang. Selvfølgelig var det stengt, og tilgang til bilen skulle «betales for». En matros fikk en t-skjorte av oss. En gammel og utvasket, svart t-skjorte med «DKM Service» på, og den velkjente globen. Matrosen var fornøyd med gaven, og neste gang vi skulle ned til bilen, spurte vi «DKM Service»-mannen om å åpne.

Den første dagen på båten benyttet vi til å slappe av i sola. Vi rigget oss til med campingstolene våre og nøt solen, skyfri himmel og temperatur på omtrent 40 grader. Vi skulle jo snart i land og derfor ville vi bruke tiden godt. Etter omtrent 16 timer på båten, kunne vi se kysten av Turkmenistan. Noe senere kunne vi se de første praktbygninger i Turkmenbashi. Båten kjørte i sakte fart mot fergeterminalen.

 

 
Posisjonsoppdatering via satellitt-telefon

Forunderlig nok stoppet båten noen kilometer utenfor kysten. Matrosene begynte å sette ut ankeret. Vi var nå sikre på at vi skulle vente her ute litt lenger – kanskje i flere timer, siden ankeret ble lagt ut. Thomas sa at han hadde lest om at båten av og til ble holdt igjen utenfor Turkmenbashi av Tollvesenet. Turkmenistan er et av verdens mest lukkede land, og er et diktatur med en president i toppen. Grunnen at båten må vente før den kan legge til kai er ofte bare for å demonstrere makt.

«Det hendte en gang at båten ble nektet adgang i hele 24 timer», Thomas

 
Turkmenbashi

Dagen var snart omme, og vi så ingen antydning til at båten skulle legge til kai. Vi gikk tilbake til lugarene våre, spiste kveldsmat, og la oss til å sove, i håp om at båten skulle kjøre videre neste morgen. Det var ikke behov for å stå opp tidlig. Neste morgen stod båten fortsatt stille og rolig utenfor Turkmenbashi.

Dag nummer to brukte Arve, Daniel og Thomas til å se på film. Rett etter vi stod opp satte vi i gang med hjemmekino. Etter tre filmer på rad tok vi en liten luftetur ut på soldekket. Båten stod fortsatt stille. Flott, da kan vi fortsette med kino i lugar nr. 14. Marek og Joachim fikk god kontakt med noen gutter på rundt 15 år. Det ble etter hvert masse lek og moro på soldekk. Kommunikasjonen gikk stort sett på russisk, noe Marek var flinkere til en vi andre. En gutt fra Ashgabat kunne faktisk snakke litt engelsk. Han gikk på en bedre skole i hovedstaden.

 

 

 

Håpet om at båten skulle legge til kai var ennå tilstede. Bare tidspunktet var uklart. Det begynte å bli en vane – vi la oss til å sove for tredje natt. Kanskje, ja, kanskje skal vi til Turkmenistan i morgen.

 

Endelig! Vi ble vekket av bråk fra skipet. Matrosene jobbet med å få ankeret opp av vannet. Litt senere satte vi kurs mot Ferjeterminalen. Båten la til kai, og igjen måtte vi vente noen timer før vi kunne gå av ferga. Etter 18 timers overfart fra Baku, ventet vi i 42 timer. Totalt 60 timer! Det var flere familier med barn på båten. Noen av dem hadde til og med ikke lugar. De måtte bruke fellesarealene til å sove. Vi hadde heldigvis masse mat og rikelig med vann i bilen. For andre familier var det nokså trist. Ingen kunne jo forvente to døgns ventetid i tillegg til vanlig overfart, selv om noen av dem faktisk så godt forberedt ut. Daniel fikk medynk med noen av barna og delte ut snacks og mat – til stor glede for dem.

 
Pasta i solnedgang

 
Venting på tillatelse til å gå i land

Før vi fikk forlate båten, kom det en tollmann og tok alle passene i en plastpose og stakk inn på kontoret sitt. Etter 3 dager på den stygge båten, var vi veldig glade for å stå på fast grunn.Vi gadd ikke stresse, og stilte oss sist i køen ved inngangen til tollen. Selvfølgelig måtte alle 150 passasjerene sjekkes nøye. Dette tok flere timer, og vi satt på en tom plass ute, i stekende solskinn. Vi snakket flere ganger med en soldat om at vi trengte vann, men det fantes selvfølgelig ikke noe butikk på denne siden av grensen. Da spurte vi noen russiske gutter. En av dem hadde allerede kommet igjennom til den andre siden, og kunne hente vann og kaste over gjerdet.

Vi fikk kjøpe to flasker med iskaldt vann. Ja, såpass iskaldt at vi måtte sette flaskene i solen for å vente på at de skulle smelte. Det var rett og slett to isblokker pakket i flasker, og det tar tid å smelte slik – selv om det er over 40 grader i lufta. Plutselig kikket en dame ut av et vindu rett over der vi satt. Hun hadde sett noen gutter med et rart utseende, og tenkte å spørre oss om vi trengte noe. Vi spurte om vann, og gav henne en halvtom flaske. Hun fylte den opp for oss, med vann fra kran. Det stinket litt, men vi skulle jo drikke det, ikke lukte, så det gikk helt greit. Takk til vaksinesenteret i Tønsberg!

Da alle de andre hadde gått gjennom passkontrollen, kom vi strålendes inn. Det var noe helt nytt og uforståelig for de turkmenske, at vi fortsatt var glade og smilte, selv om vi måtte vente helt til slutt i den brennende varmen. «Et byråkratisk mareritt», hadde vi lest i flere reiseskildringer. Sant nok. Å passere grensen inn til Turkmenistan er et byråkrati i sin høyeste ærbødighet. Hver person må fylle ut utallige skjemaer. Det er obligatorisk å bli hentet av en statsautorisert guide ved grensen. Vi traff nå vår guide for første gang. Han hjalp oss med den siste finpussen på papirene.

Å kjøre privat bil i Turkmenistan skulle heller ikke være enkelt. Vi måtte angi reiseruten på forhånd. Grenseovergangen var allerede bestemt for flere uker siden, og privat bil kunne ikke kjøres uten følgebil fra en guide. På grunn av dårlig tid, prøvde vi å endre grenseovergang til en som var lenger øst, men det var umulig. Vi måtte da regne med å kjøre rett nord gjennom landet. En ganske stor omvei når man har dårlig tid. Nå stod det igjen å betale forsikring, avgifter for å utligne prisforskjellen for bensin og diverse skatter og miljøavgifter.

Til slutt gjenstod det bare å betale avgifter for hver enkelt person. $70 kostet det, inkludert en ukes visum. En stakkars ansatt bak en glassvegg måtte fylle ut masse papirer. 60-70 stempler og masse underskrifter skulle plasseres riktig på forskjellige steder, og navnene våre ble notert i noen svære bøker. På tross av at han jobbet effektivt, tok hele prosedyren 30 min per person. Kun for å skrive papirer!

En lastebilsjåfør og en yngre dame i miniskjørt klarte å lure offiserene, og fikk lov å snike seg inn i køen. Dette betydde over en times ekstra ventetid for oss. Med neste lastbilsjåfør som prøvde å snike, var Joachim beinhard. Han «tok karen i nakken» og plasserte ham bakerst i køen. Mannen klaget til en offiser på stedet, men var tydeligvis ikke så godt kjent, betalte for lite, eller manglet miniskjørt. Han kom tilbake og måtte vente.

Det viste seg at grenseovergangen fungerte for begge retninger. Inn og ut av landet, men kun én retning om gangen. Da vi til slutt kom igjennom, satt det over hundre personer på den andre siden og ventet på at lokalet skulle bli tomt, slik at de kunne snu retning.

Jubel og lovsang! Vi var nå i Turkmenistan. Vi løp ut på parkeringsplassen foran tollhuset. Peter kjørte med Pajeroen gjennom bommen uten flere kontroller. Etter grensen ble vi godt mottatt av våre to guider med varmt te. Faktisk riktig godt på en varm dag med 40 grader i skyggen – tro det eller ei!

 

 

Read More! >>

Dag 11-13: The Ferrytale in Baku

Kan du ikke se at vi er barn?

Planen for Baku var å kjøre gjennom byen, og finne fergeterminalen og båten til Turkmenistan. Ingen hadde tenkt at det skulle bli en fire dagers «ferie» i den orientalske byen.

Etter at vi hadde solgt bilen, kjørte vi så fort vi kunne til havnen, med det håp at vi skulle rekke båten samme dag. Dessverre viste seg at båten hadde dratt tidligere på dagen, og ingen visste når den neste skulle komme. Vi gikk rundt og spurte masse folk, grensevakter, billettselgere, tilfeldige folk vi traff på veien, og masse løsbikkjer. Alle sa det samme: «Båten kommer om 2-3 dager og skal gå ut igjen så snart den blir lastet». Da kjørte vi videre med taxi for å finne et hotell. Vi hadde fått en adresse i «Old City» (gamlebyen), men taxisjåføren kunne ikke forstå hva det betydde. «Old City er en gammel del av byen!», prøvde Marek å forklare på russisk, men sjåføren var altfor dum til å kunne forstå det.

 
Baku by night

Gamlebyen i Baku er et veldig kjent og merkelig sted, med mange orientalske bygninger og trange gater mellom. Rundt hele Gamlebyen går det en svær mur, og inngangen er bevoktet av politi, slik at de har kontroll på hvem som slipper igjennom. Sjåføren fikk noen tips av andre taxisjåfører, og til slutt fant han «Old City», men å finne riktig gate var alt for mye for ham. Han stoppet ved siden av en tilfeldig adresse og sa med glede «det er her», fordi det på veggen stod «Old City». Det samme stod det på 100 andre bygninger i nærheten. Vi ville heller sove på hotell enn i taxi, så vi hoppet ut og ville betale ham $10. I forhold til hans kjennskap om byen var det for mye, selv om han brukte nesten en og en halv time på oss. Reaksjonen til sjåføren minnet litt om små barn som ikke får nok sjokolade. Rett før han begynte å gråte, fikk han forhøyd prisen til $15 og stakk fornøyd.

 
Muren rundt gamlebyen

 

Den første vi traff utenfor taxien, var en gutt på ca 20 år som jobbet i en teppebutikk. Han snakket tysk, og foreslo et bra hotell i nærheten med en spesiell pris for oss. Vi fikk to rom med Aircondition, kjøleskap, vanlig europeisk dusj, og toalett. Etter to dager i Tyrkia, to dager i Georgia og tre dager i Aserbajdsjan, kunne vi tildele dette hotellet minst 10 stjerner, selv om det var dårligere enn vanlig europeisk standard. Vi booket for to dager med en gang. Dersom båten skulle gå neste dag, ville vi slette reservasjonen for den andre natten. Ja, vi hadde ennå håp at det skulle bli så enkelt!

 
Eirik gjør et tappert forsøk på å vaske klær med shampoo i en vask.

 
Tid hadde vi nok av

Neste dag forstod vi at vi hadde tatt feil. Etter første besøk i havna: «Ingen vet noen ting!». Damen i billettsalg så skikkelig «lei av livet» ut, spiste solsikkefrø, sa «ingen båt», og snudde ryggen mot oss. Ved neste besøk traff vi en mann i marineuniform som sa det samme. Etter noe mas, sa han: «Kom tilbake kl. 8. Da jeg skal vite noe mer», men kl 8 visste han fortsatt ingenting, og ba oss komme igjen neste dag.



Neste dag, tidlig om morgenen, var alle klare for avreise. Men, nede ved havna skjedde det fortsatt ingenting. Vi måtte komme ned til havna flere ganger hver dag. Ingen rutetabeller, ingen informasjon. Den eneste ting å gjøre var å gå rundt og spørre folk. «Båten skal gå når det kommer last, og den har ikke kommet ennå». Denne setningen hørte vi flere ganger i løpet av 3 dager. Det viste seg etterpå at toget som skulle bli lastet på båten, ble forsinket pga krigen i Georgia da russerne sprengte en bru, og måtte kjøre en omvei. Vi tenkte å sende faktura til Putin. Først krig i Georgia og 30 timers omvei – som ødela den ene bilen, så forsinket tog! Det er uten tvil hans skyld!

 

Den eneste fordelen med dette var at vi kunne veien perfekt fra sentrum til havna, og lærte opp taxisjåfører. Like bra kjente vi til alle folk i havna. Til og med alle grenseoffiserene.

En gang på veien traff vi en rar fyr. Etter en kort samtale viste det seg at han jobbet på en av båtene. Han lovet å ringe oss når det kom last, og han inviterte oss på en fest med jenter. Vi sa at vi ikke hadde tid, for å si «nei takk» på en høflig måtte. Han sa at han kjente jenter som «ikke krever tid. Maks en halvtime». Ja, det var veldig vanskelig å si «nei takk» uten at han ble fornærmet, men vi klarte det på veldig «diplomatisk» måte. Dagen etterpå ringte han og ropte i telefonen at toget akkurat har kommet, og at båten snart skulle gå! Vi tok med en gang taxi til havna for å sjekke dette, men det var falsk alarm. Sannsynligvis hadde ikke jentene kommet, og festen var nok ikke over da han ringte oss.

 

En stor utfordring var å komme ut fra Aserbajdsjan uten å ha problemer med den bilen vi allerede hadde solgt. Vi hadde masse ideer, og trodde at Thomas bare kunne gå gjennom passkontrollen uten at noen merket det, men løsningen kom veldig fort. På grunn av bil-visum, måtte vi parkere bilen i tollsone mens vi ventet på båten. Vi måtte gjøre ferdig alle tollpapirene, og stemple bilen ut av landet. Da spurte en offiser:
- «Men hvor er den andre bilen?»
- «Hva slags bil?». Vi ville late som om vi aldri hadde hatt noen annen bil.
- «Isuzu, som er registrert på Thomas Strubreiter!»
Da visste vi allerede at den geniale planen var over. Vi fortalte hele historien i en «stakkars gutter» versjon:
- «Bilen ble ødelagt. Vi har ikke penger og heller ikke tid til å fikse den. Vi måtte sette den igjen på et verksted». Vi måtte prøve å se dumme ut, slik at de trodde på det at vi bare «lot den stå der». Det var det vanskeligste.
- «Dere må komme med bilen hit, ellers får ikke Thomas kjøre ut av landet. Bilen må stå her, og vi må se på den!», fikk vi som et bestemt svar.

Vi ville betale for «å finne en løsning» men offiserene ville ikke godta det. En stor bil med klistermerker på, er veldig synlig i byen, og offiserene ville ikke miste jobb pga noen hundre dollar.

Vi hadde ingen valg. Vi fant igjen de vi har solgt bilen til, gav dem penger tilbake, og tok bilen. De fikk lov å ta noen smådeler som ekstralamper og radio. Da hjalp de oss med å finne en lastebil som kunne kjøre oss ned igjen til havna.

Mens vi ventet på lastebilen, begynte en annen mekaniker å mekke på en stor bil. Den stod i veien for bilen vår, og vi hadde jo mistet nøkkelen, så vi kunne ikke snu rattet. Vi så bare at han holdt på å ta av hjulene. Da sa vi at han måtte flytte bilen fordi vi hadde dårlig tid og at det snart kom en lastebil som skulle hente bilen vår. «Jeg er snart ferdig. Det blir ikke noe problem», sa han og fortsatte å jobbe. Da lastebilen vår kom, hadde mekanikeren bilen oppe på en jekk, og hjulene var borte. Da fikk han kjeft av oss:
- «Hva jeg sa? At du må flytte bilen før lastebilen vår kommer!»
- «Jeg bare jobber her jeg»
- «Forstår du ikke? Du er en idiot!»
- «Jeg må bare jobbe her jeg»
- «Feil! Først må du tenke, så jobbe!»
Da fikk vi hjelp av alle på verkstedet til å trekke bilen ut og videre opp på lastebilen. Mekanikeren var den mest aktive!

Situasjonen for oss var klar: Bilen var helt ødelagt. Å fikse den ville ha kostet mer enn verdien på bilen. Vi kunne ikke ta den med videre, og heller ikke sende den hjem for å selge den. For å få lov å kjøre inn i Aserbajdsjan, måtte vi signere et dokument som sa at vi måtte ta bilen ut av landet på samme måte vi hadde kommet med den. Da snakket Marek med en offiser igjen.
- «Det er veldig trist situasjon, og en stor smerte for oss, men vi må la bilen stå her»
- «Hva skal skje med bilen da når dere stikker?»
- «Du kan ta den, og gjøre hva du vil»

 
Det siste bildet som ble tatt av Isuzu

Offiseren sjekket om døra var låst. «Ciiii» sa han med fingeren på munn. Etterpå gikk alt smertefritt. Offiseren slettet alt informasjon om bilen fra databasen, og fikset alle papirene. Vi hadde kjøpt bilen for 3500 NOK. Da vi satte den igjen, hadde den ødelagt vannpumpe, radiator og topp-pakning på motoren. I tillegg, hadde vi mistet nøkkelen. Vi gråt ikke – problemet var løst! Da var det bare et problem igjen: Båten som skulle vente på last i en evighet.

Den tredje dagen hadde vi ennå håp om at båten kanskje skulle gå senere på kvelden. Da trengte vi ikke å overnatte igjen i Baku. Hver gang vi spurte noen om båten, fikk vi svar: «Kom igjen om 2-3 timer og spør». Da måtte vi bare besøke havna veldig ofte. Etter hvert ble det veldig slitsomt. Vi kunne ikke booke inn på et Hotell, og hadde ikke bil. Den sto allerede på fergeterminalen. Da satte vi oss i parken i nærheten av havna for å ha litt kontroll. Vi fikk ikke lov av politiet til å sove i parken :). Da kjøpte vi litt mat og drikke, og laget litt moro for oss selv. «Man har det ikke mer moro enn man lager selv!»

 

 
Joe blir vekket av politi i parken. Warrawarrawarra.

 
Fergeterminalen

Det viser seg at vi ikke er de eneste som har problemer med å finne båtavganger. Lars Aga er for tiden i Vladivostok i Russland, og venter på båt til Japan. Den går en gang i uka!

Da kvelden kom, viste det seg at båten ikke skulle gå den dagen. «Kanskje i morgen». Dette hadde vi allerede hørt mange ganger. Vi trodde båten kunne gå tidlig om morgenen, så vi bestemte oss for å vente i havna. Fire av oss sov i bilene, og resten sov på campingstolene. Sittende, ute, midt i et havneområde. Dette var nok en ekstrem overnatting.

 

 
Nesten som på et hotell...

Den fjerde dagen ble stemningen litt mer håpefull. Det kom flere folk med bagasje, og vi fikk den første informasjon om at toget nærmet seg! Vi fikk endelig kjøpe billetter. Dagen ble ellers igjen brukt til venting.

Vi måtte ta ut alt fra bilen for kontroll. Sannsynligvis bare fordi tollerne var nysgjerrige på hva vi hadde med i bagasjen. Som sagt, folk er dumme. Den ene tolleren klarte å sette røntgenmaskinen i revers, slik at en åpen eske med mat datt i gulvet. Et glass med syltetøy knuste, og griste til gulvet. En grensevakt slikket det opp. Neida, det gjorde Joe, med god hjelp av Knut – vår eminente klut.

Båten hadde kun innkjøring fra den ene siden, så vi måtte vente på at toget kjørte om bord. Ellers måtte vi ha ventet etterpå for å kjøre ut igjen i Turkmenistan. Vi kom om bord senere på kveld. Båten var råtten og kjempegammel, men vi var skikkelig glade! Ingen ferge i hele Norge kunne ha gjort oss så glad!

 

 
Toget kjører ombord i ferga. Kjempelangt tog.

 
Eirik feiret ved å ta en dans...

 
...og Joe takker høyere makter.

Tiden i Baku var ikke bare en tung opplevelse. Vi fikk spise litt i den siste McDonalds på ruten vår. Der inne var det bestandig 3-4 vektere. Alt så litt annerledes ut. Spesielt alle navn på menyene, som ble oversatt fonetisk. Vi fikk dessverre ikke lov å ta bilder. Den ene gangen var Arve veldig sliten, og sovnet ved bordet. Vi satte en kopp på hodet hans. Da kom en av vaktene som hadde nektet oss å ta bilder (i bakgrunnen på bildet under), og tok bilde av Arve med mobilkameraet sitt – ironisk nok. Til kvelds spiste vi en ekte italiensk pizza med aserbajdsjansk øl til.

 

 
Herlig menykart. «File-o-Fis»

 
På pizzarestaurant

Mens en del av gjengen holdt på å skaffe informasjon i havna, fant de andre en internettkafé, og oppdaterte bloggen. Vi ladet batteriene til det elektroniske utstyret vårt ute. Det er nok å finne en is- og brus-selger på gata, og koble seg til deres kjøleskap. Vi fikk leke litt i barneparken. Den var egentlig bare for barn, så vi måtte overbevise en mann at vi var barn. Bare litt større...

 
Gratis internett på McDonalds...

 
...og gratis strøm i parken!

Forresten ble vi ganske kjent i byen. I supermarkedet var ofte butikkdelen knyttet sammen med søppeldelen, og det stinket litt. Det finnes ikke fulle folk om kvelden. Muslimer har veldig strengt forhold til alkohol. Det samme gjelder klær. I korte bukser var vi ganske synlige. T-skjorte er absolutt obligatorisk!

 
Bilkjøring begynner i tidlig alder her

 

Baku er generelt en pen by. Også når det gjelder folk. Arve var litt uenig, men det går greit.

 

Read More! >>