NorskVelkommen til Central Asia 2008! En innføring kan du lese her. Artikler arkiveres automatisk. Du finner alle artikler ved å bla i arkivet til høyre.

EnglishWelcome to Central Asia 2008! An introduction can be read here. Articles is been automatically archived. You will find all articles in the sidebar.
Photos from the trip can be seen at Eiriks Picasa Photo Album, and will be updated regularly.

Monday, June 8, 2009

Kirgisistan, Kasakhstan og London!


Kirgisistan var et av de vakreste land på ruten vår. Som nevnt i forrige artikkel, var grensen vi nettopp hadde krysset praktisk talt stengt. Vi kjørte derfor gjennom områder som sjelden er besøkt av turister. Vi fikk se hvordan kirgisere faktisk lever, bor og jobber. Les den spennende avslutningen på turen her!

Se bilder fra kjøring gjennom Kirgisistan!
Se bilder fra Bishkek i Kirgisistan her!
Se bilder fra Almaty og London her!


NB! Klikk på YouTube-logoen for å se filmen i bedre kvalitet på YouTube.

Det var nesten ingen biltrafikk, så veiene ble brukt som underlag for å tørke høy. Husene deres så ut som om de var bygget av jord. Det mest populære transportmiddelet så ut til å være esel og hest. Litt lengre opp i fjellet mange, bodde mange kirgisere i «Jurt» – et rundt telt bygget med trekonstruksjon og dekket med skinn. De lever ofte helt uten strøm, og henter vann fra nærmeste kilde. De beiter sauer og hester. Alt dette skapte en atmosfære som minnet oss om at vi befant oss på et veldig fjernt sted.










Da vi hadde kjørt noen kilometer, traff vi et ektepar fra Belgia som syklet i motgående retning. Vi utvekslet litt praktisk informasjon, og ønsket dem lykke til med å krysse den ukrysselige grensen inn til Tadsjikistan.

Neste stopp var et liten tettsted med en enkel bensinstasjon. Noen flinke gutter fylte på diesel ved å bruke bøtter. Vi kjøpte også litt mat og suvenirer – kirgisisk vodka og kirgisiske nasjonalluer.




Noen kilometer senere ble vi stoppet ved en militærpost. Soldatene ville virke seriøse og viktige, men for oss virket de nysgjerrige og helt fortapte. De sa at vi måtte melde oss for registrering på en militærstasjon i Osh, ellers ville vi bli etterlyst. Etter hvert ble de mer interessert i mobiltelefonene og telefonnumrene våre. Se film her:



På veien til Osh ble vi stoppet av politi. Vi hadde kjørt for fort. Da bestemte vi oss for en eksperimentere litt med «vi forstår ingenting». Vi skulle ikke skjønne et ord av russisken de snakket. Da gjorde konstabelen en enorm jobb for å vise oss hva som var problemet. Han pekte på fartsmåleren, viftet med hendene og vi måtte trekke godt i smilebåndet.
- «Du kjørte sånn: bzzzzzzzzz», sa han og beveget hånden raskt forbi sjåføren.
- «...og det er kun tillat å kjøre sånn: b z z z z z z», sa han og viste en langsom bevegelse med hånden.
Vi bare ristet på hodet og smilte. Konstabel hadde ingen andre valg enn å gjøre det samme.

Da vi endelig kom til Osh, fant vi først «militærstasjonen» for å sjekke om det med registrering var seriøst. En ung vaktsoldat ringte til sjefen sin, og etter en stund snakket vi med en meget høflig og humoristisk offiser. Han så på passene våre, sa at alt var i orden, smilte, hilste på oss og ønsket lykke til videre.




Neste prosjekt i Osh var Leninstatuen og mat. En 6 meter høy onkel-Lenin var veldig lett å finne, i motsetning til mat. Vi fant en restaurant anbefalt av «Lonely Planet» men det viste seg å være en missforståelse. Restauranten var ekkel, og menyen absolutt ukjent selv for den ensomme servitøren. Vi kjørte frem og tilbake på de 3 hovedgatene byen bestod av for til slutt å ende opp med en grillrestaurant. Vi fikk pommes frites med okse- og sauekjøtt rett fra en stor grill som stod på gata like utenfor restauranten. For å sikre at maten trivdes i magen, tok vi en runde eller to med vodka.

Foran restauranten sto det en Mitsubishi Pajero med rattet på høyre side – helt lik som bilen vår. Vi fant ut hvem som eide den, og fikk snakket litt om bilen, verdi og evtentuelle muligheter for å selge den i Bishkek. Samtalen var veldig trivelig og håpefull, for vi fikk høre at bilen var verdt 6-8 tusen dollar.

Vi måtte atter en gang kjøre hele natten for å komme oss til Bishkek. Ca. Kl. 6 om morgenen nærmet vi oss byen og ble naturligvis stoppet av politi igjen. Det var brei og fin vei, men 40-sone, og vi kjørte ca. 90km/t. Konstabelen kom til oss og sa:
- «Har du sett 40-skiltet?»
- «Nei, det har jeg ikke sett, beklager.»
- «Hmm... Hjemme i land ditt, kjører dere så fort der også?»
- «Ja»
- «Ok.», svarte konstabelen, og lot oss kjøre videre.



I Bishkek hadde vi et stort oppdrag: Å selge bilen. Vi fant et billig og råttent hotell. Etter å ha sjekket inn, begynte vi å rydde opp i bilen. Vi kastet masse ting og skrapet av alle klistermerkene. Vi fant en bilvask i nærheten hvor 3 flinke gutter vasket og polerte bilen vår.
Etterpå kjørte vi hele dagen rundt i byen for å finne en kjøper.

Vi besøkte masse bilforhandlere og privatpersoner, men fikk bestandig det samme problemet: De var veldig interessert i bilen, men hadde ikke penger. Ingen hadde penger! Selv om det var en sjef for en stor bilforretning, og det sto masse fine biler på plassen, hadde han ikke mer enn 500 dollar. Over alt hørte vi «Jeg vil kjøpe den, men vent to, tre dager, jeg skal jeg klare å skaffe penger». Det var kun én dag igjen til flyet fra Kasakhstan til London gikk, så vi måtte bli kvitt med bilen i løpet av morgendagen, samt ordne alle tolldokumenter – vi kunne jo ikke risikiere å bli stoppet på grensa igjen. Se artikkelen fra Aserbajdsjan for å lese hvordan det gikk da vi prøvde på det. Situasjon hadde blitt svært alvorlig da kvelden kom, og bilforhandlerne begynte å stenge sine markedsplasser.

Vi stoppet ved den store markedsplassen i Bishkek for å kjøpe litt mat, og tenke litt over situasjonen vår. Vi spurte hele tiden folk om de kjente noen som kanskje kunne være interessert i bilen vår. En mann sa at det var en bilforhandler fra India som hadde forretning i nærheten. Det hørtes litt rart ut, men nettopp derfor tok vi den siste sjansen – med stort håp.

Vi kjørte bort dit og fikk snakke med ham. Indiagutten sa akkurat det samme – at han ikke hadde penger og at det egentlig ikke var aktuelt for ham. Men, vi så en liten gnist i øyene hans mens han så på bilen. Han likte den uten tvil, men det var dessverre sant: han hadde ikke penger.

Vi visste at dette var vår siste sjanse. Vi måtte ordne alle dokumenter, og selge bilen, for så å kjøre 400 kilometer – uten bil. Ja, nettopp. Vi måtte også ordne transport til den siste delen av turen. Vi gikk bort til hinduen igjen, og sa at det var hans store sjanse. Vi måtte bli kvitt bilen, og han kunne benytte anledningen til å få den på veldig bra pris. Etter noen forhandlinger fikk vi avtale med hinduen og skulle fikse alle papirer neste dag.

Midt på dagen hadde vi en matpause. Etter pausen gikk vi ut på gata. Der stod det en politimann midt i et veikryss, og dirigerte trafikken. Trafikken stod helt stille i en retning, og de tømte gaten for biler. Eirik tok noen bilder av politimannen. Plutselig stoppet det en gammel og sliten Passat rett ved oss. I bilen satt det en stor og kraftig mann, sammen med en liten jente. Mannen gikk ut og svinset litt. Straks Eirik tok opp kameraet for å ta noen nye bilder, kom mannen bort og sa med alvorlig stemme: «No pictures». Tydeligvis en sivil politimann, som ingen av oss ville vurdert å slåss med. Litt kjedelig egentlig, for like etter kjørte en eskorte med 4-5 svarte biler med sotete ruter forbi – presidenten.





På kvelden gikk vi en tur i byen, og fant en pizza restaurant. Vi spiste masse og hadde en skikkelig avslappende kveld. Tilbake på hotellet var det ikke noe varmt vann i dusjen – det var vel egentlig ikke noe dusj heller. Vi måtte fylle opp brusflasker med vann fra vasken og helle over seg. Deilig. Veggene og taket så veldig løst ut, men vi tok sjansen med å sove uten hjelm på.

Neste dag skulle vi besøke noen venner i Bishkek. To av oss brukte tiden for å fikse papirene for bilen, og fullføre transaksjon. Det viste seg at ting ikke gikk så lett som planlagt og vi brukte nesten hele dagen for å få alt på plass. Vi måtte få tak i konsul fra den britiske ambasaden for å få godkjent alle dokumenter, og måtte ordne flere ting før vi kunne snakke om penger. Da vi endelig hadde alt i orden, viste det seg at hinduen heller ikke hadde penger, og han måtte skrape her og der. Vi kjørte rundt med ham til forskjellige steder og besøkte folk som skyldte ham penger, eller som hadde litt å låne bort. Til slutt fikk han skrapt $2200, og sa at det var maksimum. Det var ikke den beste prisen, men vi fikk i hvert fall alle sakene i orden, og kunne stikke videre til Kasakhstan. Forresten tjente vi inn pengene for begge bilene ved å selge den ene bilen i Kirgisistan.

Vi hadde i løpet av dagen bestemt oss for å avslutte turen med litt luksus. Vi bestilte derfor limousin fra Bishkek til Almaty (400km) – en seks meter lang Lincoln. Vi hadde avtalt avreise kl. 10 på morgenen, men på grunn av forsinkelse med bilsalg, måtte sjåføren vente til kl. 11 på kvelden. Etter 5 minutters latter og glede, sovnet vi momentant.Soldatene på grensen mellom Kirgisistan og Kasakhstan ble litt overrasket over oss, men hele overgangen gikk raskt og uten problemer. Det skal nevnes at grensevaktene hadde sagt at de skulle sjekke all bagasjen, men det tok litt tid, så sjåføren av limousinen bestemte seg for at vi skulle stikke videre uten å bråke for mye. Vi ankom flyplassen i Almaty 6 timer før avreise. Vi var da for oppspilte til å klare å sovne, så vi satt lenge på internetcafé, spiste såkalte «cheeseburgere» (som minnet oss om at vi fortsatt var i Asia), og kjøpte suvenirer (kasakhstansk vodka).



Flyturen fra Kasakhstan var veldig spesiell – det eneste sikre tegn i løpet av de tre siste ukene, på at vi var på vei hjem. Det var veldig deilig å sove litt, ta en liten Whisky, og drikke kaffe for første gang siden Istanbul.

Senere samme kveld, nøt vi livet på en pub i London sentrum. Etter fem timers søvn, var vi på vei mot Stansted Airport. Etter å ha sendt av gårde flyet til Østerrike, spiste resten av oss «Full English breakfast» på et koselig lite hotell i en landsby.

Mission complete!

Sunday, December 14, 2008

Dag 20-21: Grensen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan

Som nevnt i forrige artikkel, gikk ikke grenseovergangen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan helt smertefritt. Se film, og les den spennende historien her!

Se flere bilder fra grenseovergangen her!



Vi hadde planlagt å kjøre Pamir Highway. Ordet «highway» i denne sammenhengen betyr ikke en firefelts asfaltvei med et bredt gressfelt i midtrabatten. Dette er verdens høyeste internasjonale vei, som går langs grensen til Afghanistan og Kina. På grunn av dårlig tid måtte vi forkorte ruten vår og kjøre en annen fjellvei istedet for. Den kalles for «Lille Pamir».

Både grenseovergangen og veien vi brukte var ikke internasjonale. Dette visste vi ikke, da vi bestemte oss for å endre reiseruten. Det skapte en veldig spennende historie, som gjorde at vi fort sluttet å angre over at vi måtte droppe den berømte Pamir Highway. Vi kommer aldri til å glemme den stengte grenseovergangen vi krysset! Det gjør ikke grensevaktene heller!

 

Tirsdag ettermiddag kom vi frem til grensen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan. Den ligger ved en landsby som heter «Karamyk». Grensen bestod av et trehus som var «tollkontor», og ca 200m lenger borte stod det en liten brakke. Terrenget rundt brakka ble patruljert av unge soldater med AK-47 geværer. Det var der hele sirkuset foregikk.

Vi stoppet ved siden av tollhuset og Marek gikk inn, som vanlig med et strålendes smil. Da fikk han høre at vi manglet et dokument, og selv om han har lagt masse forskjellige papirer på pulten, var det fortsatt noen ting han manglet.
- «Dette var alt vi fikk på grensen inn i Tadsjikistan, og offiseren sa at det var alt vi trengte. Vi betalte masse penger for det også!», sa Marek.
- «Hvor mye har dere betalt?», spurte offiseren, tydeligvis for å sjekke hvor «rike» vi var.
- «$30», svarte Marek.
Da sa offiseren at han kunne hjelpe oss med det, men først måte Marek snakke med grensesjefen, for å finne ut om han ville slippe oss videre. Marek forstod ikke hvorfor det kunne bli et problem...

Grensesjefen som kalles for «natsjelnik» (hovedleder) hadde kontoret sitt på grenseposten bak bommen. Marek gikk opp mot brakken for å treffe ham, men plutselig begynte en soldat å rope noe i sitt morsmål. Det var absolutt uforståelig for Marek, men han forstod at det tydeligvis ikke var lov å gå over bommen, så han ropte tilbake: «Slapp av, jeg må bare snakke med natsjelnik», og gikk videre. Soldaten var litt for ivrig. Han ropte igjen, enda høyere og tok geværet frem fra ryggen. I det Marek tok et skritt til, tok soldaten magasin med patroner opp fra lommen, satt det på geværet, og truet Marek.
Heldigvis hørte offiseren noe rare lyder og kom ut fra brakka. Da ropte han til soldaten at han må slippe Marek inn.

Grensesjefen sa at dette var en «to-nasjonsvei», dvs stengt for utlendinger. Grenseovergangen i «Korog» var ikke bare anbefalt, men også obligatorisk for oss. Marek forklarte situasjonen, at vi ikke hadde tid og at visumet ville gå ut om noen timer. I tillegg visste vi ingenting om at det var en to-nasjonsvei. Offiseren så på passene våre og sa:
- «Dette vil koste penger»
- «Hvor mye?», spurte Marek
- «Hvor mye ville du gi?»
- «Vi er studenter, vi kan tilby maks $100», sa Marek
- «$100 ... men per person!», svarte offiseren. «Det blir.. 1..2 ..3… $600, den siste skal få det gratis!»
- «Det er tull! Vi har ikke så mange penger!»
- «$600, ellers drar dere tilbake!», sa offiseren og slo hele bunken med passene våre på bordet.
Da ble han hissig og ville ikke snakke lenger om saken. Marek gikk tilbake til bilen, hvor resten av gjengen nøt de siste solstrålene og smilte som alltid.
- «Gikk det greit?», spurte Joachim
- «Nei, vi har faktisk et stort problem her», svarte Marek. «De snakker om at veien er sperret for utlendinger, og krever masse penger!»
- «Dette er bare tull, de får absolutt ikke noe av oss!», sa Thomas
- «Ja, det er klart at de ikke får penger, men da blir vi nektet fra grensen og har ingen alternativ.»

Marek prøvde å forklare at offiseren var ganske hissig og at situasjon hadde blitt alvorlig.
Peter tok satellitt-telefonen vår og ringte til ambassaden for å spørre om dette med to-nasjonsvei var sant eller tull. På ambassade sa de at det er bare var tull og de har ikke hørt noe om dette. Det som viste seg etterpå var at ambassaden også tok feil, men det var bare til fordel for oss. Vi fikk nemlig ikke dårlig samvittighet idet vi kranglet med offiserene om dette.

Mens vi holdt på å finne løsning, kom det en annen offiser, fra narkotikaavdelingen for å sjekke bilen vår. Han virket veldig proff, så Marek fortalte hele historien om at vi ble nektet og at de krevde vanvittig masse penger. Offiseren sa at han skulle fikse dette. Han skulle snakke med «natsjelnik», mens vi holdt på å fikse alle papirerene i tollen.

Offiseren sjekket grundig hele bilen i samarbeid med en hund. Denne grensen er kjent for narkotikasmugling. Det smugles mye kokain fra Afghanistan over til Russland og Kina hver dag, så narkotikasjekk i dette området er spesielt strengt.

Etter at bilen hadde blitt sjekket, stakk Marek tilbake til trehuset, mens narkotikaoffiseren snakket med grensesjefen. Manglede papirer for bilen kostet $30. Marek gikk sammen med Joachim til et rom for å fullføre «betalingen». Mannen som skulle få penger løftet teppet på sengen sin og sa:
- «Legg pengene her.»
Marek tok $20 og la den på plass.
- «Er det nok?», spurte Marek
- «Nei! Jeg sa $30!»
- «Er du sikker på at det ikke er greit?», spurte Marek igjen, fordi han visste at mannen var redd for at noen kunne se ham holde teppet med penger under.
- «Jaaa... det er greit, svarte han med et veldig ufornøyd ansikt.»
Tollpapirene ble fikset. Vi angret litt på de $20. Det hadde vel fungert med $10 også.

Da guttene kom ut fra huset satt grensesjefen, som ville ha $600, på trappa og røykte. Da han så at vi var ferdige og satte oss inn i bilen, gikk han foran oss og åpnet bommen, og fulgte med oss helt til grenseposten.

Forhandlingene startet på nytt, men offiseren var sterkt bestemt på at vi bare måtte snu. Han ville ikke lenger høre om penger heller! Det gjorde oss enda mer sikre på at dette måtte det være noe tull med. Hvorfor slapp han oss videre hvis vi ikke hadde lov å kjøre videre? Alle forslag om eventuelle alternativer gjorde ham bare hissig. Grensesjefen og en lavere offiser bestemte seg for å kaste oss ut fra grensen. Vi måtte sitte inne i bilen. Kun Marek fikk lov å stå ute og forhandle. Marek tok med seg Joachim og sa at han var sjefen og at de måtte holde kontakt sammen.

Forhandlinger ga like mye resultat som arbeid i offentlig sektor, så vi vurderte å ringe ambassaden igjen for å få hjelp. Peter tok satellitt-telefonen, men akkurat der hvor han stod var det ingen dekning! Trærne og brakka stod i veien for signalet, og Peter kunne heller ikke gå bort fra bilen pga soldatene, så det eneste han kunne gjøre var å gå ut av bilen og skuespille en telefonsamtale.

Etter at Peter hadde «snakket» med ambassaden, gikk Marek for å snakke med offiseren en gang til.
- «Vi ringte til ambassaden, og de har ikke hørt noe om to-nasjonersvei.»
- «Jo! Den er stengt for utlendinger», svarte den gjenstridige offiseren.
- «Da må du si hva er navnet ditt, slik at jeg kan si fra til ambassadøren hvem som sier at vi ikke kan krysse grensen!»
-
Offiseren ville ikke svare på dette spørsmålet.
- «Hvem er du?», Spurte Marek igjen
- «Jeg er en grenseoffiser», svarte han.
- «Har ikke grenseoffisere navn i Tadsjikistan?»

Han nektet å si navnet sitt. Det eneste han klarte å si, var at vi måtte snu og kjøre tilbake. Alle på grensen ble mer og mer hissig og situasjonen ble varmere.
Da sa Marek til offiseren:
- «Vi ringte utenriksdepartementet, og de har deres lokasjon og alle navn allerede. Vi sa at dere er korrupte og lager problemer, så saken gikk direkte til utenriksministeren! Dere får store problemer nå!»
- «…eeh... vent litt, innen en time kommer en offiser med høyere grad. Da kan du spørre ham om dere får lov eller ikke.», svarte han.
- «Det er ikke snakk om å få lov eller ei. Vi fikk det allerede fra ambassaden! Det er ikke noe spørsmål om å krysse eller ei! Vi kjører videre!», fortsatte Marek
- «Vent på min sjef da.»
Offiserene bestemte seg for å kaste oss tilbake bak bommen. Vi fikk beskjed om at vi måtte rygge bilen tilbake. Marek og Joachim lot seg ikke skremme. Vi bestemte oss for å ikke rygge bilen tilbake uansett hva offiseren sa. Forresten, Pajero hadde ikke revers-gir, så det passet oss bra!
- «Vi rygger ikke tilbake! Vi venter på sjefen din her! Vi er ferdig med alt tollkontroll, og det er ikke noe vits å kjøre tilbake ditt. Det var du som sa at vi skulle kjøre frem hit, så nå må du slappe av», sa Marek
Offiserene ble kjempehissige og ville at soldatene skulle kaste oss ut, men vi ignorerte dem og de måtte gi seg etter hvert.

Endelig kom «sjefen». Offiseren som ikke ville slippe oss videre, løp mot ham for å sladre på oss, men guttene var litt raskere. Marek gikk inn i brakka med sjefen og forklarte alt hva som hadde skjedd. Da spurte han om telefonsamtalen vår med utenriksdepartement:
- «Det er ingen dekning her. Hvordan ringte du?»
- «Vi har satellitt-telefon. »
- «Ooh, kan jeg få ringe jeg og?»
- «Selvfølgelig, du må bare gå ut på åpent område.»
Han ville bare sjekke om vi jukset, og om hele historien med utenriksdepartement stemmet. Han trodde på oss, og prøvde ikke om det fungerte å ringe. Han tenkte seg om, og etter en stund gav han beskjed til de andre offiserene at de måtte ordne alt for oss. De så veldig sure ut når de holdt på å stemple passene våre. Vi stod ved siden av og smilte ironisk. :)

Etter at vi hadde kommet ut av Tadsjikistan, tok Marek og Joachim en skikkelig glededans! Vi visste ikke at problemene ennå ikke hadde begynt...

 
 
 
 
 
 

Vi kjørte innover en smal fjellvei, med bratt ned på den ene siden, og bratt opp på den andre siden. Vi befant oss i ingenmannsland mellom Tadsjikistan og Kirgisistan! Etter omtrent fem kilometer, kom vi frem til en militærpost. Den bestod av en liten, enkel bunker gravd ned i bakken. Terreng foran bunkeren var patruljert av to unge soldater med AK-47. Inne i bunkeren satt en soldat med høyere grad. Selve grenseovergangen befants seg nede i dalen, enda to kilometer videre. Peter tok med seg papirer og pass og gikk inn for å fikse dokumentene. Vi forventet at alt skulle gå smertefritt. Dersom offiseren begynte å snakke om to-nasjonersvei osv, skulle Peter late som om han ikke forstod.

 

Dessverre hadde soldaten som hadde ansvar for bunkeren et veldig lavt IQ-nivå (for å si det mildt). Det eneste han klarte å si var at vi måtte snu og kjøre tilbake til Tadsjikistan, selv om Marek forklarte flere ganger hele situasjonen ved å bruke veldig enkle setninger. Han prøvde og skylde på de Tadsjikistanerne, som «tok feil», og forklarte at det ikke var mulig å kjøre tilbake. Soldaten kommuniserte med offiseren nede på grensen over radio. Grensesjefen blåste i det og svarte bare at soldatene måtte sende oss tilbake. Soldaten skalv for offiseren nede, og i tillegg forstod han ikke situasjonen vår i det hele tatt! Når soldaten endelig etter hvert begynte å forstå hva vi snakket om, kalte han opp offiseren nede igjen, men da var offiseren allerede blitt veldig sint og hissig. Soldaten fikk klart beskjed at han måtte kaste oss bort, og ikke begynne noe diskusjon!

Situasjonen ble alvorlig. Soldaten kunne ikke hjelpe uten tillatelse fra sjefen. Han ville ikke kontakte sjefen, fordi han allerede hadde fått kjeft for det. Vi kunne ikke kontakte sjefen direkte. De hadde ingen telefon – det var jo ikke dekning. Vi kunne ikke komme tilbake heller, for visumet til Tadsjikistan hadde allerede gått ut. Soldatene fikk klart beskjed om å kaste oss ut fra grensen. Vi ville kjempe til siste bloddråpe, så tok de geværene, ladet med patroner og truet Marek og Joachim slik at de måtte trekke seg tilbake til bilen. Marek fikk en av soldatene som pekte gevær mot ham til å ro seg ned, og han spurte:
- «Hva kan vi gjøre nå? Problemet blir ikke løst hvis vi bare stikker her ifra.»
- «Vi fikk klar beskjed å få dere bort her ifra og skal bruke våpen hvis det blir nødvendig, så bare stikk! Jeg forstår dere ganske bra og vil gjerne hjelpe, men jeg kan ikke gjøre noen ting her. Kjør to-tre kilometer tilbake og finn et sted for å overnatte. I morgen blir kanskje situasjonen litt annerledes», svarte han.

Soldaten hadde rett. Vi gjorde dem bare mer hissige, og skapte problemer. Vi gjorde slik som han anbefalte.

Peter ringte den Tajikistanske ambassaden og forklarte hele situasjon. Da fikk han høre for første gang at det var faktisk sant at det var en to-nasjonersvei. Men de sa at vi bare måtte fortsette å presse, og at det skulle gå bra likevel. Vi fikk beskjed om kjøre tilbake til grensen, og da ringe igjen, og gi telefonen til soldaten. Vi gjorde det, men når vi kom til grensen igjen, var soldaten veldig sint. Han ville bruke våpen med en gang, og det var vanskelig å overtale ham til å ta telefonen. Vi overtalte han, og han snakket med mannen fra ambassaden. Da samtalenn var ferdig, ba soldaten oss om å vente litt, og forsvant inn i bunkeren. Etter en kort stund kom han tilbake og sa, at dessverre loven om to-nasjonersveien er vedtatt av presidenten, som har høyere rang enn denne mannen i ambassaden, og at vi derfor ikke kan kjøre videre. Da ringte vi igjen til ambassaden og forklarte at det ikke fungerte. Da fikk vi et annet nummer å ringe. Marek skulle gjøre det samme igjen, men denne gangen nektet soldaten å ta imot telefonen. Sannsynligvis fikk han kjeft forrige gang fordi han ikke fikk lov å snakke med noen uten å spørre sjefen først. Marek forsøkte uansett å gi ham telefonen, men soldaten ble veldig sint og sa at han ville skyte dersom Marek ikke trakk seg tilbake til bilen. Soldaten ble veldig nervøs. Det var helt mørk og skummelt, og han stod alene på vakt, og vi ville ikke høre på ham.

Telefonen var hele tiden på, så vår eksterne kontakt hørte hva som skjedde. Han forsøkte samtidig å kontakte grenseovergangen lenger nede i dalen. Etter en stund klarte han å kontakte grensen, mens Marek hold på å krangle med soldaten. Da kom det en annen soldat ut fra bunkeren og sa at vi må vente litt, fordi sjefen hans snakker med noen om saken. Etter fem minutter kom soldaten tilbake med en gladnyhet: Vi fikk lov å fortsette! «Yes, yes!» sa han, og smilte bredt.

Vi jublet og ga soldaten et fast håndtrykk, og Marek spurte soldaten:
- «Er du min venn?»
- «Ja, selvfølgelig! Jeg er din venn!», svarte soldaten og smilte bredt.
- «Men, hvorfor vil du skyte din venn da?»
- «Øø uuhm, det var ikke meningen. Det var bare tull!», svarte soldaten, tydelig flau over det som hadde skjedd.

Dessverre var grenseovergangen allerede stengt, og vi måtte vente til neste dag. Vi fikk lov å slå opp teltet i nærheten og sove i ingenmannsland, 2400 meter over havet. Soldatene var snille, og delte maten sin med oss til og med. Gjennom hele natten hørte vi soldatene patruljere området rundt teltet, så vi visste at det var helt trygt. Vi hadde fått beskjed om å prøve å være stille, for de reagerer på alle lyder. Noen ganger hørte vi også hunder som snuset rundt teltet. Heldigvis hadde vi ikke noe narkotika på oss.

Neste morgen kom soldatene og ville ta et bilde med oss. Vi gav dem noen suvenirer fra norge, og kjørte ned til grenseovergangen. Sjefen som dagen før hadde bestemt seg for å kaste oss ut fra grensen, var veldig høflig denne gangen, og ville fikse det dårlige inntrykket han hadde laget. Alt gikk smertefritt. Marek hadde en trivelig samtale med offiseren mens han holdt på å fikse alle stempler i passene våre.

Vi var alle sammen veldig slitne og sultne. De fleste hadde allerede skjegg. Sola skinnte gjennom morgendisen, og vi så på den vakre utsikten rundt oss. Vi pustet dypt i den kalde friske luften, og var alle enige om at det var den beste morgenen i vårt liv.

 
 
 
 

Flere filmer fra turen!

7 filmer fra turen er lagt ut:

Grenseovergangen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan
Usbekistan
Aserbajdsjan
Georgia
Turkmenistan
Darvaza Gas Crater - Turkmenistan
Tadsjikistan

Flere filmer kommer etter hvert.

Saturday, November 29, 2008

Fullstendig posisjonslogg!

Vi har nå publisert den fullstendige posisjonsloggen fra turen!

Du kan nå zoome inn og se helt nøyaktig vår posisjon til enhver tid. Detaljgraden på loggingen er 50 meter, og man kan tydelig se små bevegelser, som f.eks når vi kjører feil og må snu osv.

Du kan se kartet ved å klikke på «Se stort kart!» i høyrespalten, eller klikke her: Posisjonslogg

Sunday, November 9, 2008

Dag 19-20: Tadsjikistan

Grensen til Tadsjikistan var en av de enkleste vi har sett noen gang. Det var rett og slett en liten brakke med et bord og en seng inni. Les mer om turen gjennom Tadsjikistan.

Vi snakket med en rar fyr, mens en soldat holdt på å sjekke passene våre. Etter en lang og trivelig samtale oppdaget vi at den elendige mannen i joggebukse og flip-flops, som vi snakket med, var sjefen for hele grenseovergangen.

Se flere bilder fra Tadsjikistan her!



Passkontrollen gikk greit, men problemene oppstod da de skulle sjekke bilen og bagasjen. Offiseren som skulle gjøre det, så tydeligvis sjansen til å tjene litt ekstra penger. Vi hadde dårlig tid, fordi vi måtte rekke Anzob-tunnellen tidlig neste morgen. Tunnellen er offisielt stengt på dagtid. Det kostet oss $40 for å fikse alle papirer for bilen. (Vi planla å selge bilen allerede i Dusjanbe, og deretter ta fly direkte til Bishkek).

Tollmannen ville ha $110 ekstra for at han ikke skulle gjennomgå all bagasjen vår. «Jeg skal se på hver eneste ting dere har. Hvis jeg gjør det, rekker dere ikke tunnellen», sa han. Vi hadde ikke noe å skjule, og kunne bare latt ham sjekke bagasjen. Han kunne ikke holde på lenger enn en time heller, men vi visste at hvis han ikke hadde fått penger, hadde han blitt sinna på oss, og hadde sikkert laget problemer med alt vi hadde i bilen for å tvinge oss til å betale.

Etter noen forhandlinger fikk han bare $70, men likevel var det den dyreste bestikkelsen vår på hele turen.



På veien til Anzob måtte vi registrere oss på en politipost. Det var to mann som satt ute på en seng. En av dem hadde russisk uniform med CCCP på. Da de oppdaget at to mann lå i bagasjerommet, spurte de om vinduet var sotet – for det var ikke lov i landet. Overfylte biler hadde de visst tydeligvis sett masse av. Da registrering var ferdig kjørte vi videre gjennom en liten, helt mørk landsby og videre mot fjellet.

 
 
 
Kinesiske arbeidere på vei opp til tunnellen.

 
Anzob-tunnellen.

Etter noen timer måtte vi fylle på diesel. Området var helt øde og det var midt på natten. Heldigvis traff vi folk, og spurte etter drivstoff. Vi brukte ikke ordet «bensinstasjon». Bensin solgtes som regel fra lastebiler, i plastikkflasker. En fyr vi traff på veien sa at vi måtte fortsette to kilometer til, og da skulle vi finne diesel. Fyren hadde rett. Vi fant en elendig brakke. Det var mørkt og stille rundt, men vi begynte å banke på et vindu. Da kom det en trøtt mann ut. Vi kjøpte fire bøtter med diesel. Jaa, omtrent 40 liter… Vi hadde ikke peiling på når neste anledning til å fylle på diesel skulle komme, men det burde holde hele natta. Til Dusjanbe var det enda noen timer å kjøre, og i tillegg begynte dieselmåleren å jukse litt, så vi visste ikke nøyaktig hvor mye vi hadde igjen på tanken.

Litt før soloppgang kom vi frem til Anzobpasset. Den nydelige veien, som gikk opp til 3500 meter over havet, ble for oss den første høyfjellsopplevelsen. Der kunne vi se snø på fjelltoppene etter bare 12 timers kjøring fra ørkenen i Usbekistan! Dette er det eneste stedet i hele verden hvor du kan kjøre fra ørken til evig snø på så kort tid! Det høyeste punktet på veien var den velkjente Anzobtunnellen, som fortsatt er «under construction». Det er en fem kilometer lang tunnell, som blir laget for at folk skal slippe å kjøre over det høyeste punktet på Anzobpasset. Vi vekket alle som sov i bilen, for dette var en unik opplevelse. Tunnellen var nesten helt mørk, og fylt opp med vann. Det så ut som en grotte. Vann sprutet opp foran bilen. Vi måtte kjøre forsiktig, for vi så ikke hva som var under vannet, men vi merket i hvert fall at bunnen var ganske hullete.

Fra en mørk tunnell, kjørte vi inn i et paradis. Det var en vakker utsikt, og solen skinte gjennom den tåkelagte dalen. Dette var et perfekt tidspunkt å ta en pause etter en hel natts kjøring. Vi tok oss god tid på det unike utsiktstoalettet, og spiste frokost: en melon selvfølgelig.


Utsiktstoalett

 
 

Vi traff to arbeidere fra Anzobtunnellen. En var fra Tadsjikistan, og den andre kom fra Iran. De likte bildene av oss, som Thomas hadde tatt med seg for å vise litt av vårt dagligliv. De fortalte også gjerne om seg selv. Til slutt tok vi et bilde sammen, og de fikk en liten gave av oss: Horze-caps.

 
 

Vi kjørte videre på en trang vei nedover. Veien var ikke offisielt stengt, som grensevaktene hadde sagt, men det var masse veiarbeid og trafikken gikk ganske treigt. Det var masse lastebiler og gravemaskin som jobbet midt i veien, så vi måtte bare vente på at de skulle bli ferdige. Overalt så vi kinesere jobbe. De sveiset konstruksjon for tunneller, kjørte lastebiler og store gravemaskiner. Anzob blir til en kjempefin vei om 2-3 år.

 

På veien ned traff vi en flokk med sauer. Det var rett og slett et stort sauehav. Vi prøvde å kjøre forsiktig gjennom, fordi de brukte hele veibredden. Vi snakket litt med gjeterne. De likte oss og fortalte at i flokken var det omtrent 500 sauer, og til sammen hadde de ca. 1000 sauer. De brukte esler til å bære alt utstyr og mat for gjeterne.

 

Etter en halvtime ble veien bedre og bedre. Snart fant vi også den første «vanlige» bensinstasjon siden Samarkand i Usbekistan. Vi skjønte at vi nærmet oss Dusjanbe. Ved en stor rundkjøring stod det en mann og kostet veien. Vi spurte om dette var riktig vei til Dusjanbe. Han svarte: «Jaja… Dusjanbe». Da forsto vi at han kanskje ikke forstod helt spørsmålet, og spurte en gang til: «Hvilken retning må vi kjøre for å komme til Dusjanbe?» Han pekte i alle mulige retninger og sa: «Dusjanbe, Dusjanbe, Dusjanbe...». Vi kjørte den retningen som så best ut, og det viste seg raskt at vi allerede var i Dusjanbe, og han fyren med kost hadde rett, vi stilte bare et litt upresist spørsmål. Det var ikke smart å spørre etter Dusjanbe, i Dusjanbe!

Vi hadde to store oppdrag i Dusjanbe: Finne et fly til Bishkek, og spise noe annet enn vann og «lepioshki». Vi besøkte ca ti forskjellige reisebyråer, og spurte etter flybilletter. I de fleste fikk vi høre at det flyet vi hadde funnet frem til, ikke eksisterte. Det neste flyet skulle gå om 3 dager, og billettene var allerede utsolgt. Til slutt oppdaget vi at alle reisebyråer er knyttet til det samme flyselskapet, og hvis det ikke finnes billetter i et, finnes det ikke i det hele tatt. En mann kunne skaffe ekstra billetter for en eller to personer, men ikke for flokken på syv stykk!

Vi tok et kort planleggingsmøte med kart, og vurderte å kjøre videre med bil. Vi hadde egentlig nok tid til å nå Bishkek, og siden vi hadde kommet så langt til tross alle våre problemer og forsinkelser, kunne vi jo godt ta en sjanse på å fortsette turen på samme måte.

Da var det neste punkt på agendaen: MAT! Vi fant en restaurant som hadde «Pizza» i navnet og bestilt selvfølgelig pizza med cola. Det vi fikk spise hadde ikke så mye til felles med pizza som vi kjenner den, men det var likevel et måltid vi aldri kommer til å glemme. Det forrige måltidet hadde vi i Ashkabad to dager før, og siden da hadde vi kun spist to meloner, en pose med kjeks og «lepioshki».

 
 

Mette og glade gjorde vi det vi kunne best: kjøre videre! Tadsjikistan er et vakkert fjelland. Veien gikk opp og ned i flere hundre km med en vakker utsikt på begge sider. Det var veldig spennende kjøring men vi ble alle kjempetrøtte og vurderte å finne et sted for overnatting. Dette var ikke så enkelt. Det var allerede mørkt, og vi kunne nesten ikke se noen bygninger.

 
 

For å finne hotell, måtte vi spørre folk. Vi besøkte et familiehus som besto kun av en stue uten møbler i, og til slutt besøkte vi et teppelager – et stort hus som det bodde masse arbeidere fra en fabrikk i nærheten. De spiste akkurat kveldsmat, og satt rundt på et teppe, med te og brød. En del arbeidere sov allerede i sine «senger» – rett på gulvet. En av arbeidere sa at vi bare måtte kjøre til byen. Da skulle vi finne et hotell. Vi gjorde som han foreslo, og fant en kjempeliten by. Det var ikke vanskelig å finne hotellet der.

Mannen på hotellet gav oss et skikkelig tilbud: en seng til hver, og tilgang til dusj med ikke bare kaldt vann. Vi hadde dessverre ingenting å spise. Butikken var allerede stengt, og det fantes selvfølgelig ingen restauranter. Mannen på hotellet hadde kun te. Vi gikk en tur ut i byen og fant to lastebiler som stod ved veien. Vi startet en samtale, og sa at vi var grisesultne. Det viste seg at de lastebilene var fylt opp med druer som skulle kjøres fra en vingård til Dusjanbe for salg. Vi fikk kjøpe druer og i tillegg fikk vi igjen «lepioshki». Druene var skikkelig gode, men neste morgen fikk vi alle diaré! For å vurdere hvem som hadde det verst, fant Thomas på «Strubreiters konsistens-skala» – en skala fra 0 til 10 hvor 10 var stein og 0 var vann. Vi hadde i området 1 til 4.

Vi tok en tur på et typisk Tadsjikistansk marked. Det var en veldig spesiell opplevelse. Kjøtt lå ute med masse fluer på. Masse forskjellige matvarer lå rett på bakken i sekker og bøtter, og det var masse lokale godteri og klær. Dessverre vekket vi alt for stor oppmerksomhet blant folket – som gjerne ville snakke med oss. Plutselig kom det en konstabel i sivile klær og sa veldig snilt at vi bare måtte gå tilbake til hotellet. Vi forklarte at våre hensikter kun var å oppleve litt av deres kultur, men han var litt redd for at det blir alt for mye uro. Det skjer ikke så ofte at de får besøk av utlendinger. Forresten fikk vi kjøpe litt Snickers og vann for den videre turen, og vi kjørte av gårde.

 
 
 
 

Veien fortsatte med flere timers kjøring gjennom fjellene. Vi fulgte en elv som gikk nede i dalen, som noen ganger så ut nesten som en innsjø. Av og til var det vanskelig å finne riktig vei. Det fantes ingen veiskilt. Kun gamle skilt med navn på byer, eller politiske tekster. Vi måtte også finne en omvei for en bru som hadde blitt ødelagt av elven.

 

Da det nærmet seg kvelden, nådde vi grensen til Kirgisistan, og da kom turens høydepunkt – en absolutt uforglemmelig opplevelse for alle, og spesielt for soldatene og offiserene på grensen :). Det får du lese om i den neste artikkelen!

Se flere bilder fra Tadsjikistan her!

Jump to page:
 
  • Sponsorer:
  • Risa Elektriske AS
  • iMap Norge AS
  • Kvalitet og Sikkerhet AS
  • Faktum Software GmbH
  • Raskelund ICT & MEDIA
  • BK Bygg AS
  • SKY Reklam