Dag 3 og 4: Wien, og kjøring til Istanbul

For å spare tid, planla vi å kjøre i ett strekk fra Wien til Istanbul. Dette er omtrent 1500 km, og vi så for oss å klare det på 24 timer – medregnet grenseoverganger og de nødvendige pauser. Det stemte temmelig nøyaktig!

Som dere sikkert vet, er Central Asia 2008 sponset av flere bedrifter (se til høyre). Disse får hver sine logoer på bilene, noe vi begynte med på dag 3. Dette ble faktisk ganske kult, og vekker stor oppsikt i trafikken.









Etter å ha klistret plakater på, og pakket om bilen, dro vi på shopping. På dag 1, glemte vi en spade på taket, som vi kalte Fido. I Wien glemte vi en vaskeklut på taket, og kjørte med den ganske lenge. Den har vi nå kalt Knut.

Vi hentet Thomas – det siste reisemedlemmet – på flyplassen i Wien. Han er for øvrig lei av jobb, og klar for noen uker på reise. Vi hadde et skilt med oss, for at Thomas skulle kjenne oss igjen. Det viste seg at vi kunne klare det uten skiltet, fordi vår strålende entusiasme for å møte ham ble ganske synlig. Slik humor kan vi ikke bruke lenger øst, derfor benytter vi anledningen i Wien.




Thomas fester på taket


Siste sjekk før langkjøring

Vi kjørte gjennom landene Ungarn, Serbia, og Bulgaria. I Ungarn kjørte vi delvis gjennom Budapest, fordi vi tok feil avkjørsel. Dette kostet oss litt mer tid, men Budapest er en fin by – selv på natten. Etter store forventninger til grensen til EU, gikk overgangen til grensen til Serbia fint, uten noen problemer. Serbia er et moderne land, i stor vekst, og landet overgikk alle våre forventninger. På grensen snakket de engelsk, og overalt bygges det nye veier og bedre veier.


Kø for å komme inn i EU.


Landskap syd i Serbia

Vi spiste frokost kl 0630 i Serbia på en kafé. Eieren snakket engelsk, og prøvde å selge oss alt han hadde. Vi ba om frokost, og han prøvde å selge Mixed Grill. Vi spurte hva mer han hadde, og bestilte så Ham & Egg, med Tomat-salat. Tomatsalaten bestod av kjempestore tomater (som vi kalte for Tjernobyl-tomater), og sterk hvit paprika, innbakt i en slags ost. Ham & Egg var som navnet tilsier, skinke og egg, speilet. Vi drakk serbisk kaffe, som var så sterk (og god) at man kunne spå oss i underbuksene i etterkant. Vi fikk selvfølgelig tilbud om å kjøpe Mixed Grill tre ganger til, noe som gjorde oss så nysgjerrige at det var rett før vi bestilte én stk, bare for å se hva det egentlig var, og hvordan det smakte. Det gjorde vi ikke, fordi vi vet at han hadde kommet med 8 stk Mixed Grill, for slike ting er lett å misforstå for en selger. Her fikk vi også møte det første «hull i gulvet»-toalettet på reisen. «Luksus!» kommer vi til å tenke om det om 3 uker...




Tomatsalat med brød

Bulgaria er et land som minnet mer om steppene i Argentina. Det så tomt ut, og hadde dårlige veier. Jo lenger syd vi kom i landet, jo høyere ble temperaturen. Nord i landet var det omtrent 25 grader, og syd i landet ble det opp til 38 grader. Selv om vi er vandt til et anderledes klima, taklet vi varmen bra, ved blandt annet å drikke masse vann.


Litt snakk må til for å få to engelske biler inn i et slikt land.



Grensen til Tyrkia var den verste til nå. Vi måtte skaffe ekstra papirer og visum, og det var rimelig varmt, for å si det mildt. Vi brukte over en time på å komme over grensen. «Luksus!» kommer vi til å tenke om dette om 3 uker... Fra grensen, og flere kilometer inn i Tyrkia, står det lastebil på lastebil på rad og rekke i kø for å komme inn i Bulgaria. Det ser ut til at de er vandt med dette, og bruker tiden til å nyte en god kopp kaffe eller hundre, mens de venter i dagevis på å komme gjennom.





Veiene i Tyrkia er veldig bra, og trafikk-kulturen er nydelig. Landskapet gjenspeiler at det er et varmt klima, og vi merker tydlig at vi er på vei inn i Asia. Bebyggelsen og arkitekturen har en god standard (utvendig i hvert fall), og er farget i farger som passer inn i landskapet. Dét, i kombinasjon med bønnerop fra moskéene, synes vi er spesielt å oppleve – i hvert fall så lenge vi bare er på gjennomreise.

Vi skrev tidligere at vi mistet revers-giret på bilen. Denne kom tilbake da vi startet på turen til Istanbul, men fjerde gir forsvant. Dette var litt dumt egentlig, for vi hadde akkurat funnet ut at vi ikke trenger å rygge. Vi kan bare snu setene.

Vi bruker radiokommunikasjon mellom bilene. Vi snakker mye, så disse går ganske fort tomt for batteri. Hvis vi ikke har tid til å stoppe, må vi pent bytte radio mens vi kjører. Dette gjøres ganske enkelt ved en håndsutstrekning.



«Thomas? Ikke kjør over 120km/t, for Mitsubishien har nå samme aerodynamikk som et dianahus», Marek om at det koster mye drivstoff å kjøre med to bildekk på taket.

«Den paprikaen brenner to ganger - på vei inn, og på vei ut», Marek på kaféen om en veldig sterk paprika.

Read More! >>