Dag 7: Georgia

Etter en kjempelang kjøretur gjennom hele Tyrkia, var forventningene til Georgia veldig store. I tillegg hadde vi ikke noe informasjon om situasjon i Georgia for de to siste dagene.

Les mer om Georgia her.



Grensen selv var en spesiell opplevelse. Det kom to menn til oss og foreslo hjelp: «Dere betaler 25 dollar per bil, og vi ordner med at dere er i Georgia om en halv time». Vi sa «Nei takk... vi klarer det selv» og det var nettopp sant. Det tok litt lengre tid, men helt gratis og smertefritt.


Grenseovergangen var en eneste stor byggeplass


De ser ikke akkurat så veldig smarte ut...

Først utgangen fra Tyrkia: En stor flokk svetter og presser seg frem til en liten passkontroll-bu. Vi stilte oss lydig i køen og snart ble vi sendt videre til den Georgiske siden av grensen. Stemningen på grensen viste klart at dette ikke er det beste landet for turister. Grensevekterne ble litt overrasket over turen vår, men hele kontroll gikk uten problemmer.


Her svettet vi sammen med Georgere


Med mindre Arve sover, gliser han.

Rett etter grenseovergangen fikk vi snakke med en lastebilsjåfør. Vi spurte om muligheter for å komme seg gjennom Georgia. Han svarte at det finnes omvei for Tbilisi, men det finnes absolutt ikke omvei for Gori. Samtidig var Gori fullt av russene som etter planen skulle trekke seg tilbake i løpet av de to neste dagene, men som da hersket over byen. Vi fikk høre litt forskellige russiske banneord i denne sammenhengen, men av hensyn til barna som leser denne artikkelen, skal det ikke oversettes. Allikevel mistet vi ikke håpet, og kjørte inn i Georgia.


Det første som møtte oss over grensen - ungdommer i tog med Georgisk flagg.

Vi stoppet på den første bensinstasjon for å få litt mer informasjon. Det ble plutslig en lang stopp. Vi har hørt at folk i Georgia er veldig gjestfrie, og vi fikk kjenne dette med en gang. Vi fikk smake russisk øl, og etter at vi spurte om georgisk øl, fikk vi 3 liter rett fra kran - gratis. En av dem stakk hjem og hentet hjemmelaget vodka på 70% - så kraftig at vi var redd for at plastikkflasken ikke skulle holde.



De som skulle hjelpe oss, hadde aldri sett ett så nøye kart over sitt eget område. En mann som virket litt mindre full en de andre, ville hjelpe oss med å finne vei. Han tok sin egen bil og kjørte med oss gjennom en liten by. Da sa han at vi bare må fortsette rett frem selv om veien blir litt dårlig. Forresten fikk han en flaske vin som vi kjøpte i Wien for 1 euro. Vi gjorde som han foreslo, men forstod ikke helt hva han mener med «dårlig vei». Det var en fjellovergang - skikkelig trang steinvei som det kunne bli vanskelig å gå på uten skikkelige fjellsko. Av og til kalte vi den helst for en elv enn en vei. Vi kjørte ca 80 km med gjennomsnitt på 10 km/h, med høyde opptil 2000m over havet.


Store og dype hull i veien


Smal vei, og bratt på begge sider




Elv midt i veien

Vi kom til en liten landsby igjen, helt tom og mørk, ingen skilter og ingen biler. Heldigvis fant vi tre gutter i en liten lastebil som akkurat tok en liten melonspisepause på vei til Armenia. Vi spurte dem igjen om situasjon i Gori og eventuelle alternative veier. Vi fikk bekreftet at det nesten ikke er mulig å kjøre gjennom Gori. Med deres hjelp kom vi ut fra landsbyen og fant den riktige veien. De kjørte samme retning og sa at hvis det blir noe problem, må vi bare stoppe og vente på dem så hjelper de videre.

Veien var ganske bra, og selv om det var mørkt kunne vi oppleve litt av det vakre georgiske landskapet. Skiltingen var kjempedårlig, eller rett og slett ingen skilting. Klokka 3 om natten kjørte vi gjennom øde landsbyer, og stemmningen var ekkelt. Ingen av husene hadde belysning. Vi kunne ikke finne ut hvor vi befant oss. Etter flere kilometer oppdaget vi et skilt som viste at vi er bare 15 km unna grensen til Armenia. Vi snudde med engang og prøvde å komme oss ut av området. Etter en stund fant vi tilbake til en bensinstasjon. Der oppdaget vi et «hjemmelaget» skilt, som vi skulle følge. Vi hadde problemer med å finne vei til Erevan selv om det er hovedstaden til Armenia. Rett før svingen mot Tibilisi traff vi igjen guttene fra Armenia. De kjørte rett frem, mens vi svingte mot venstre. Da kom vi igjen inn på en kjempedårlig vei, som vi fulgte ca 110km.

Veien hadde så store huller og var en stor påkjenning for bilene. På den ene bilen hoppet radiatoren ut av festet, og fikk kontakt med viften, som igjen laget hull i radiatoren. Oppe på fjellet, midt på natten. Da forsvant vannet fra radiatoren, og motoren begynte å koke. Heldigvis hadde vi en fix-kit for radiatorhull, som vi bruke til å lime den.





Vi måtte hente vann fra en innsjø i dalen for å fylle på radiatoren igjen. Dessvere var det ganske lang vei til insjøen, så vi gikk bare ut fra bilen med to plastkanner gjennom en veldig liten og fattig landsby. Det var nesten som å være tilbake i steinalderen. En mann kom ut fra huset og gav oss vann og inviterte oss på kaffe. Dessvere måtte vi si nei pga dårlig tid. Dette angret vi på etterpå. Sannsynligvis har folk som bor i denne landsbyen aldri sett noe utlendinger, og kanskje ikke heller smakt sjokolade som gav dem som «takk for vannet»-gave (Deilig Manner Schnitten, fra Wien). Til nærmeste by har de ca. 60km med fjellvei, som tar minst 6 timer med bil.












Georgia har et eget skriftspråk, som ikke er særlig lett å forstå. Vi skulle mot venstre. Skjønner ikke hvorfor de ikke bare skriver «Tbilisi»

Vi fortsatte på veien mot Tbilisi. I Tbilisi forventet vi litt kaos og krigsstemning, men det viste seg at byen lever sitt eget liv, rolig og stille. På veien så vi bare 2 biler med soldater på, og noen reklameskilter for rekruttering til militæret. Vi tok en runde i byen, kjøpte litt vann, og fikk gratis georgisk brød rett fra bakeriet. Vi kjørte videre mot Aserbajdsjan. I nærheten av grensen forandret landskapet seg. Det ble plutselig ingen trær, men mest ørken. Det minnet mer om Asia.


Tbilisi


Landskapet endret seg fort

Read More! >>