Dag 8-10: Aserbajdsjan

Fra Georgia, kom vi til grensen ca. kl. 12 og kjørte forbi The Red Bridge. Det er den gamle grenseovergangen mellom Georgia og Aserbajdsjan, og det er ikke lov å ta bildet av brua (se bildet).



Utreise av Georgia fungerte raskt og smertefritt. Innreisen til Aserbajdsjan skulle vise seg å være en historie for seg selv. Vi kjørte forbi en byggeplass med brakker i veldig dårlig stand, ned en grusvei til en port. Veien var smal og bratt, og vi tvilte litt på om det virkelig var grenseovergangen. Nede ved porten stod det 3 veldig unge soldater uten skjeggvekst, i grønn uniform. Soldatene sjekket passene våre. Rett ved siden av porten stod en dame som ville selge oss bananer. Både bananene og damen så overmodne ut.

Etter den første porten måtte vi parkere bilene foran noen brakker. Vi måtte parkere helt inntil brakkene for å kunne slippe forbi andre biler. Det lovte ikke godt for oss. En offiser tar seg god tid til oss i en brakke med aircondition. Han sier at det ikke er lov å kjøre med bil med høyre ratt i Aserbajdsjan. Thomas få sjokk, og frykter at hele turen skulle stanses allerede ved grensen til Aserbajdsjan. Å kjøre tilbake gjennom Georgia hadde vi lite lyst til. Det var forresten Thomas’ idé å kjøpe billige biler fra England. Dette var første gangen vi var virkelig takknemlig for Mareks russisk-kunnskaper. Han forklarte at vi er på en Ekspedisjon på vei til Sentral-Asia. Klistremerke på bilene hjalp veldig. Vi ble spurt flere ganger om vi er deltagere i den kjente årlige Mongolian Rally (London – Mongolia med biler med motor på under 1000 cm3). Offiseren som sjekket oss ringte til sin sjef og forklarte situasjonen høylytt, med veivende bevegelser. Etter noen minutters telefonsamtale fikk vi beskjed om at vi fikk lov. Vi måtte betale et gebyr på $30 per bil. Pengene forsvant rett i offiserens nederste kontorskuff.

Deretter gikk vi tilbake til den første brakken for å betale forsikring og veiavgift. Kontoret for forsikring er godt bemannet, med hele fire voksne mannfolk, og aircondition på maks. Mannen vi skulle snakke med lå på pulten sin og sov. Da vi kom, våknet han, og noterte ned de to bilene i boken sin. Vi diskuterte med en annen mann som hadde ansvar for kassen, om vi kunne betale i USD. I mellomtiden benyttet mannen som sov da vi kom, tiden til å – ja, riktig – til å sove. Da prisen og betalingsmetoden var avtalt vekket vi kameraten og fikk notert navn og diverse på skjema. Mannen sov nok ennå litt, for navnet STRUBREITER ble engang til SIUZER og andre gangen til STEBNER. Alle opplysninger ble flittig tastet inn på data. MITSUBISHI ble MISUY og ISUZU ble til SUZUKI. Dette var nok for Marek og Peter, som snudde seg mot veggen og brøt ut i latter. Dette var pinlig for Thomas som ikke kunne se dataskjermen.

Rundt bilene samlet seg minst 10 personer i forskjellige uniformer, som bare så på. De ville gjerne inn i bilene og finne ut hva som var der. Vi hadde hele tiden en person i hver bil som holdte dørene stengt og holdt vakt. Joachim ble bedt inn i et annet kontor hvor de forklarte at de trengte et 9V batteri til metalldetektoren. De oppdaget også våre gode luftmadrasser og spurte om vi virkelig trengte alle. En gammel offiser ville se på absolutt alt vi hadde i bilen, og spurte hele tiden om han kunne få lommelykt, vodka, batterilader og andre ting vi hadde. «Suvenir? Suvenir? Suvenir?». Vanligvis pleier det å være motsatt.

Plutselig fant en offiser kartsamlingen vår. Disse tok han bare og forsvant med flere andre i et kontor. Joachim sprang etter fordi kartene var absolutt nødvendige for oss. Da han kom inn der stod hele gjengen bøyd over Kaukasus-kartet. Gori, Gori ropte de! De visste ingenting om Georgia og Kaukasus selv om det bare lå noen få kilometer unna. Joachim forklarte så godt han kunne hvor den aktuelle konflikten i Georgia fant sted. Etter at de hadde fått informasjon var de vel fornøyde, og gav kartene tilbake. Etter 2,5 timer med diverse action på grensen, var vi inne i Aserbajdsjan.

 
 


Førsteinntrykket av Aserbajdsjan: Masse kuer og esler, og veldig uttørket jord. Vi reiste ca. 1 time inn i landet, og fant tilslutt et sted i skyggen for en pause. Vi spiste brødet fra Tbilisi, og melon. Verden rundt oss var ganske annerledes en vi var vant til hjemme. Vi så hyrder som passet på sauer, folk red på hester, og kuer gikk langs veiene.

 
 

20 min etter pausen fikk vi igjen store problemer med Izusuen. Bilen fikk veer og vannet gikk (ut av radiatoren). I den nærmeste landsbyen fant vi et bilverksted der en bilmekaniker prøvde å fikse radiatoren med kit. Dette måtte tørke i 2 timer. Alt dette foregikk i en tropisk storm med lyn og torden. Skyene fikk veer, og vannet gikk der og.

 
 

Optimistiske som vi var kjørte vi videre etter 2 timers pause (kl. 11 om natten). Vi skulle absolutt rekke Baku så fort som mulig. Etter 1 km kjøring viste det seg at problemet ikke var løst. Vi forsøkte å slepe bilen med en stang. Dette var i grunn et lite gjennomtenkt og dristig forsøk på å få bilen 390 km til Baku på ekstrem dårlige veier om natten.

Selvfølgelig møtte vi en politikontroll litt senere på veien. En politikonstabel sjekket første bilen. Da den var sjekket fikk den beskjed om å kjøre videre, noe vi også gjorde. Den andre bilen, som politimannen var på vei til å sjekke, fulgte med 1,5 meters avstand etter første bilen – slepestang. Politimannen begynnte å rope «stopp» og blåste i fløyten. Vi kunne jo ikke annet enn å kjøre videre.

«Hvis de stopper oss senere så sier vi bare at det er en helt vanlig hilsen å blåse etter biler i England», Thomas

Rett etter kontrollen delte veien seg i to, og vi trodde at vi hadde kjørt feil. Etter at vi hadde studert kartet nøye, fant vi ut at Aserbajdsjan nest største by var rett for oss. Vi bestemte oss for ikke å slepe bilen helt til Baku, men å stoppe der.

I byen, Genze, stoppet vi ved første anledning. «Tilfeldigvis» viste det seg å være en parkeringsplass med flere bilverksted rundt. Vi betalte $5 for parkeringsavgift, og ble lovet at det er trygt å sove der. Vi la oss tilrette i bilen, og på bilens tak med luftmadrass. Nesten morgen skulle vi møte den flinkeste bilmekanikeren, som alle kalte for «master».

 

På morgenen kom «master» selvfølgelig sist, da det allerede var masse nysgjerrige folk rundt oss. Masteren het Asim, og siden han var den mest flinke i området ble han kalt for «Baba» (Bestefar). «Asim Baba» var faktisk veldig flink bilmekaniker, det merket vi med engang. Han oppdaget veldig fort at vannet ikke bare lekket fra den ødelagte radiatoren, men også fra vannpumpen. Det fantes ikke reservepumpe i hele Aserbajdsjan men «Asim Baba» gav seg ikke så lett. Han jobbet nesten hele dagen for å lage alle manglede pakninger selv, og fikk loddet radiatoren.

 
 
 
 
Asim «Baba»

Til kvelden, da alt var ferdig skulle vi prøve om alt gikk greit. Dessverre oppdaget vi at radiatoren «kastet opp» vann, og at pakningen på selve motoren hadde blitt gjennombrent, og at vann gikk inn i sylinderen. Også trykk fra sylinderen gikk til kjølesystemet. Det betydde egentlig «død» for Isuzu, men vi mistet ikke håpet. Vi fant ut at det finnes Isuzuverksted i Baku. Det var allerede sent på kvelden da Asim fikk betalt for hele dagens jobb. Han hadde et trist ansikt, fordi han var skuffet over at vi ikke fikk reparert bilen. Han hjalp oss å finne en lastebil som kunne kjøre oss sammen med den ødelagte bilen til Baku. Hele dagen hadde Asim en flink hjelper. Hans sønn på ca 8-10 år. Han hadde sine egne arbeidsklær og jobbet fullt skift. Hadde kontroll over alt sammen med pappa. Uten tvil blir han en gang ny «Baba» i området.

 

«Baba Junior»

Hele dagen hos Asim var en fargerik dag. Vi fikk snakke med forskjellige folk. Rett ved siden av verkstedet var det bilvaskeri. Eieren var en grei man, og fortalte om den dårlige økonomiske situasjonen i Aserbajdsjan, om krigen mot Armenia og at alt dette er Russland sin skyld. Etter hvert fikk vi gratis bilvask. Neste mann var en sy-mann, han hadde ikke så masse å gjøre i sitt lille verksted. Han ville fikse setene våre, men siden vi hadde største utfordringer med bilen, brukte han tiden til å snakke med oss, se på bilder vi hadde med oss, og fortelle litt om seg selv.

Det var flere som kom til verkstedet bare for å fikse tuter. Ja, riktig. Tuter og bilalarm er definitivt blant de viktigste tingene i hele bilen, selv om selve bilen er en gammel og stygg Lada.

Mot slutten av dagen ble vi invitert på Aser-te, i et verksted hvor 4 gutter laget plastvinduer for eksport. På denne måten fikk vi kontakt med ekte Aserfolk, og det var litt av en opplevelse. «Baku er ikke Aserbajdsjan» sa en av dem. «Aserbajdsjan det er oss - folk som lever her i denne håpløse virkeligheten». Overalt traff vi veldig gjestfrie og åpne mennesker. Mange av dem fikk noen smågaver av oss (caps, lighter osv), men det var alltid de som gav oss hjelpende hender først!

 

Lastebilen som skulle hjelpe oss, kom rett fra Baku, og sjåføren måtte sove litt. Etter noe forhandlinger lovet han å komme tilbake kl 8 neste morgen. Vi måtte derfor betale $5 til, og overnatte på verkstedet en natt til. Vi slo opp teltet midt på plassen, og luftmadrass på taket. Parkeringsvakten lovet å ikke slippe bikkjene ut, slik at vi fikk sove i ro.

Neste morgen kom lastebilen. Vi fikk lastet Isuzuen på den kjørte mot Baku. Det var dessverre bare to plasser i lastebilen og 5 i Pajeroen, så en av oss måtte sitte i Isuzu, på lasteplanet. Av hensyn til Politi, skulle han ligge, og vinduene skulle være lukket. Veien til Baku ble en 5 timers badstue, med ekstra 4D-effekter, når bilen hoppet på den dårlige veien.

 

Halvveis, skulle vi fylle på bensin og diesel. Da viste det seg at vi hadde mistet nøkkelen til Isuzu. Den hadde vi mistet på bakken da vi stresset hos Asim for å kjøre så fort som mulig til Baku for å nå verkstedet før det stengte. Situasjon ble da enda mer komplisert, men vi bestemte oss for å kjøre videre. «Hvis de klarer å fikse motoren, skulle ikke tenningen bli noe problem».


 
 
 

Vi kom til Baku sent på ettermiddagen, og heldigvis fant vi Isuzu-verkstedet. Da fikk vi tilbudet: «Vent en uke». Det var ikke aktuelt for oss i det hele tatt pga visum og tiden for resten av turen, men det var ikke noe annet mulighet. «Vi må hente reservedeler fra Kina eller Japan, og det tar minst en uke».

Etter en kort dialog, bestemte vi oss å selge bilen. I Turkmenistan skulle vi ha guide med bil, og videre kunne vi ta taxi. Bilen var helt ødelagt, og de på verkstedet skjønte situasjonen vår. Etter noen forhandlinger fikk vi tilbud om $700. Dette var egentlig en bra pris i forhold til det vi har betalt for den i England. For å fullføre transaksjonen måtte vi få en signatur av myndighetene på kontrakten. Vi kjørte med taxi til 3 forskjellige steder i byen, men ingen ville signere dette. Biler med rattet på høyre side er forbudt i Aserbajdsjan, og det var et stort unntak at vi i det hele tatt fikk lov å kjøre den inn i landet. Allikevel solgte vi bilen, som delebil. Vi skrev med hånd en erklæring på russisk om at bilen overlates til disse folk. Mens to mann holdt på å selge bilen, jobbet resten med å pakke om Pajeroen, slik at all vår bagasje kunne få plass i en bil. Fra nå av ble turen litt mer utfordrende, men det skaper jo bare spenning.

 
 
 
 

Se mange bilder fra dagene her!

Read More! >>