Dag 18: Usbekistan

På grunn av tidspress, ble oppholdet i Usbekistan svært kort. Les om turen gjennom Usbekistan her.



Mellom den Turkmenistanske og den Usbekistanske grensen var ca. 1 km ingenmannsland. Der kunne vi ikke gå, vi måtte kjøre! En soldat ble sinna på oss og sa at hvis vi gikk, skulle snikskyttere som satt på tårnene rundt, skyte oss. Vi visste at det bare var tull, og at alt handlet om pengene til den «godkjente» taxisjåføren, som kjørte folk mellom de to grensene. Vi kjørte to ganger med Pajeroen, og nektet å bruke taxi. Marek og Joachim som skulle vente på den andre runden, hadde et lite «krangle-party» med soldatene. Det viste seg siden at dette var en viktig øvelse for de to. Det får du lese mer om i de neste artiklene.

Grensen til Usbekistan gikk også smertefritt. Det var den siste dagen vi hadde visum til Usbekistan, men vi fortalte at vi bare ville kjøre så fort som mulig gjennom landet, og være i Tadsjikistan før midnatt. Klokka var da 12 på dagen. Det er nesten umulig å kjøre gjennom hele Usbekistan på en dag (800 km – som vanlig på dårlig vei), men vi hadde unnskyldningen klar: «Hvis vi ikke rekker det, så forlenger vi visumet i Tashkent» sa Marek. Da fikk alle stempel i passene, og sa «спасибо».

Rett etter grensen stod det masse taxier. Vi ville finne ut om det lønte seg å ta taxi til Samarkand, for å slippe å kjøre med 7 personer i en bil. Det ble med en gang helt kaos. Alle ville kjøre oss, men ikke dit hvor vi ville, og ikke for den pris vi ville betale. Det viste seg at det ikke hadde vært et bra valg å ta taxi. Det ville ha kostet masse penger, og ville ha vært veldig slitsomt – vi hadde dårlig tid og måtte presse tempoet.

 
En haug med taxisjåfører

I den første rundkjøringen i Usbekistan, klarte vi å ta feil avkjørsel, og rett etterpå ble vi stoppet av politiet – som egentlig kontrollerte den motgående kjøreretningen. Etter kontrollen ønsket vi ikke å snu, for så å måtte kjøre gjennom kontrollen en gang til, og bestemte oss bare for å finne en parallellvei. Vi passet på å kjøre i riktig retning – sydøst. Vi visste at vi måtte krysse en elv for å finne hovedveien som gikk gjennom landet, og lette det vi kunne etter noe som kunne ligne på vann. Etter noen titals minutters leting fant vi en elv og en bru over elva.

 

Dette er den rareste brua noen av oss har kjørt over noen gang. Det utkonkurrerer alle hengebruer i Indiana Jones. Brua var satt sammen av flere flytebrygger som var lenket sammen. Hele brua var dekket av metallplater, som noen steder var rimelig medtatt av vær og vind og eventuelt andre ting som har kommet på opp gjennom årene. Vann-nivået i elva varierte tydeligvis ganske mye, for deler av brua stod på fast grunn (sand). Måten de da utjevnet nivået mellom flytebryggene, var å legge sand i overgangen, slik at man kunne kjøre opp/ned uten for mye problemer. Dette gjaldt tydeligvis bare når nivåforskjellen var over ca. 30cm. Greit nok for oss som hadde en bil med store dekk, men her kjørte busser, lastebiler, store og ikke minst små biler!

 


Politikontroll i Usbekistan var det bare å venne seg til. De stod oppstilt på faste steder, hvor alle bilene måtte kjøre gjennom kontrollen. På den første stoppen ble vi litt redde for at politimannen skulle oppdage de som satt bak i bilen, så vi dekket over dem med gensere. Det viste seg etterpå at dette ikke var nødvendig. I disse landene er det helt vanlig at folk kjører med 15 personer i en minibuss som er beregnet for 8. Mitsubishien vår var registrert for 7 personer (vi hadde tatt ut to seter), så hadde vi ikke noe å være bekymret for. Vi fant raskt ut at de bare stopper oss fordi de er nysgjerrige. Noen ganger trengte vi ikke å stoppe. Vi kunne bare kjøre gjennom kontrollen, og hilse pent på en smilende politimann.

 
Politikontroll

Vi kjørte så raskt vi kunne nedover landet. Av og til minnet landskapet litt om ørkenlandskapet i Turkmenistan, og av og til minnet det litt om østeuropeisk landskap. Vi hadde bare en kort stopp for å kjøpe mat. Da traff vi noen veldig nysgjerrige, men vennlige folk. De er ikke vandt med turister, så de vil gjerne vite hvem du er og hvor du kommer fra. Det er veldig lett å komme i kontakt med folk, selv om de er helt fremmede mennesker. Vi fikk også prøve den verste dassen på hele turen. Det lignet et sprengt krater i et betong-gulv. Vi prøvde å ta noen bilder av den, men på alle bildene kan man kun se fluer.

 
 
 

På kvelden kom vi til Samarkand. Det er en vakker by med masse orientalske kunstverk som f. eks «Registan» - et gammelt Persisk universitet. Det er et palass helt dekket av fargerik mosaikk. Vi hadde ennå ca. 40km igjen til grensen, og bare en halvtime igjen på visumet, så vi brukte bare noen få minutter for å se på byen. En mann foreslo å komme opp på en av Registans tårn og se på hele byen ovenifra.
«Beklager, vi har ikke tid til det. Hvis det kommer politi kan vi få problemer pga visum»
«Jeg er politimann... kan du ikke se?»
«Oj! Unnskyld! Det var mørkt»
«Det er greit... kom opp på tårnet da!»

 
Registan

Vi nektet likevel, og kjørte videre til den Tadsjikistanske grensen. Hver gang vi skulle spørre om veien, kom det plutselig masse folk rundt oss. Alle var veldig nysgjerrige, og ekstremt vennlig innstilt.

Det var «ramazan» (ramadan) for muslimene, og da har de ikke lov å spise om dagen. Da spiser de heller på kvelden og om natten. Det skapte en unik stemning. Grill-lukten svevde i lufta. De spiste grillkjøtt med sterk krydder, og drakk masse te fra «samovar» - en stor, pyntet kanne som de kokte te i. Det fantes også ulemper med denne vakre stemningen. På dagen var vi sultne. På butikken fantes det bare «lepioshki» – et lite, rundt og flatt brød, egentlig uten noe smak.

«Vi er langt mer trofaste mot Ramadan enn det muslimene er», Eirik

Vi kom til grensen ca. kl. ett på natta, og forventet problemer med visum siden vi var en time for sene. Men, vi hadde flaks! Alle grensevaktene var helt fulle og så ikke noen problemer med noen ting. En av dem prøvde å skremme oss ved å fortelle masse rare historier om den farlige veien vi skulle kjøre i Tadsjikistan. Blant annet var det noen som hadde kjørt av veien og blitt drept der i det siste, og terrorister venter på oss. «Bin Laden selv er blant dem». Vi lot oss ikke skremme. Han luktet spirit, og hadde altfor rare ideer. Etterpå innrømte han at det bare var tull, men sa til Marek at han ikke måtte oversette det til norsk. «La dem frykte, hahaha». Resten var bare en standardprosedyre: Fylle ut et lite skjema og få et stempel i hvert pass. Da kunne vi si «до свидания» til Usbekistan.

Read More! >>