Dag 6: Kjøring fra Istanbul

Vi planla å kjøre direkte fra Istanbul til den Georgiske grensen. Vi forlot Istanbul 19. august kl. 13.00. Daniel Ö. kjørte med oss til et verksted hvor vi kunne fikse Air Condition-anlegget til den ene bilen.

Det viste seg at Pajeroen vår er import fra Japan til Storbritannia, og verkstedet kunne ikke fylle på gass fordi ventilen var anderledes. Vi betalte ingenting for en 1,5 timers jobb. «Klarer de ikke å fikse problemet, får dem heller ikke penger», sa Daniel. Slik er det bare i Tyrkia.


På verkstedet.

Vi fortsatter på motorveien østover. Masse trafikk og flere små ulykker skapte litt problemer. Det tok ca. 3 timer gjennom den europaiske delen av Istanbul, inkludert en stopp ved Mediamarkt for å kjøpe et ekstra batteri til videokameraet vårt. Elektrisk utstyr som TV og kamera koster mer enn hjemme i Norge. Rart å tenke på, når en vanlig jobb i Tyrkia ikke gir mer enn NOK 2000 til 3000 i måneden. Eirik får kjøpt en del t-skjorter og andre ting for en grei pris i et kjempestort supermarked ved veien.


Vann er sundt, året rundt. (Spesielt i Tyrkia.)


En lastebil med øl hadde krasjet. Redningsmannskapet tar seg god tid.

Etter noen timer krysset vi over Bosporus – bruen over til Asia. Vi hadde ikke anledning til å stoppe på brua – men spenningen og følelsen over at vi var i Asia, var topp. Motorveien mot Ankara er perfekt utbygget og vi kom raskt fram. Dette skal også betales for ved flere bomstasjoner på veien østover. Egentlig er det mest riktig og si at det skulle betales for. Som tidligere anbefalt av Aksel Ö., tok vi en snarvei gjennom «Automatisk betaling» ved bomstasjonen. Aksel uttalte seg om juks og usannheter: «Vi i Tyrkia lyver ikke. Bare hvis det er nødvendig».


Brua over til Asia - Bosporus


Utsikt fra brua


Noe humor må vi ha felles, selv om vi kjører to biler. «Boring? Ja, Nei, Hvet ikke» :)


Vannmelonpause. «Det hadde skjært seg helt på turen uten kniv», Thomas


Dette kalte vi «Kamikazevei». Man kan kjøre forbi i begge kjøreretninger. Det står et skilt før veien deles, hvor det står en «anbefalt kjøreretning», men etter det er det første mann til mølla.

På kvelden ankom vi Samsun, en større by ved Svartehavet. Klokka var 03.30, og det er vanskelig å finne en plass å telte på natta. Etter noen kilometer fant vi en vei mot havet. Vi kjørte langs stranden, og Peter satt seg fast med Pajeroen i sanden. Han bruker 4-hjulstrekk med differensialsperre for å komme seg løs. Da tygger bilen de fleste underlag.

Etter 2 dager med luxus (madrass og dusj), bestemte vi at det er ok å overnatte i bilen i stedet for å rigge opp telt og det som hører til. Marek og Joachim sov med luftmadrasser på taket til bilene. Vi sovnet inn til lyden av Svartehavets bølger, og klokka 5 om natten hørte vi bønnerop fra en moske. Merkelig stemning for oss.

Om morgenen klokka 8 ble vi vekket av en tysker som eide området. Heldigvis var han vennlig mot oss, og ønsket oss god tur videre. Vi tok et bad i bølgene i Svartehavet (som for øvrig hadde en perfekt temperatur, og blå farge), og spiste frokost før vi reiste videre.


Den tyske «vekkerklokka»


Det kan være farlig å campe på natta. Heldigvis havnet vi på rett sted.


Bading i Svartehavet. En deilig opplevelse!


Oppvasken må også tas. Selv i saltvann.

360km til Trabzon lovte skiltene. Etter noen timer kom vi til Rize, hvor vi skulle kjøpe en pumpe for luftmadrassene. Vi møtte en vennlig mann som raskt hjalp oss med å finne en pumpe i den totalt ukjente byen. Han kunne faktisk snakke litt svensk. Nå gjaldt det å komme seg så fort som mulig videre til grensen i Georgia.


Det begynte å regne, og det var Tyrkerne tydeligvis ikke vandt med.


I Rize


Pause for å spise Tyrkisk kebab...


...som så slik ut


...og om noen timer vil kanskje disse også se slik ut!

Read More! >>