Sunday, December 14, 2008

Dag 20-21: Grensen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan

Som nevnt i forrige artikkel, gikk ikke grenseovergangen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan helt smertefritt. Se film, og les den spennende historien her!

Se flere bilder fra grenseovergangen her!



Vi hadde planlagt å kjøre Pamir Highway. Ordet «highway» i denne sammenhengen betyr ikke en firefelts asfaltvei med et bredt gressfelt i midtrabatten. Dette er verdens høyeste internasjonale vei, som går langs grensen til Afghanistan og Kina. På grunn av dårlig tid måtte vi forkorte ruten vår og kjøre en annen fjellvei istedet for. Den kalles for «Lille Pamir».

Både grenseovergangen og veien vi brukte var ikke internasjonale. Dette visste vi ikke, da vi bestemte oss for å endre reiseruten. Det skapte en veldig spennende historie, som gjorde at vi fort sluttet å angre over at vi måtte droppe den berømte Pamir Highway. Vi kommer aldri til å glemme den stengte grenseovergangen vi krysset! Det gjør ikke grensevaktene heller!

 

Tirsdag ettermiddag kom vi frem til grensen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan. Den ligger ved en landsby som heter «Karamyk». Grensen bestod av et trehus som var «tollkontor», og ca 200m lenger borte stod det en liten brakke. Terrenget rundt brakka ble patruljert av unge soldater med AK-47 geværer. Det var der hele sirkuset foregikk.

Vi stoppet ved siden av tollhuset og Marek gikk inn, som vanlig med et strålendes smil. Da fikk han høre at vi manglet et dokument, og selv om han har lagt masse forskjellige papirer på pulten, var det fortsatt noen ting han manglet.
- «Dette var alt vi fikk på grensen inn i Tadsjikistan, og offiseren sa at det var alt vi trengte. Vi betalte masse penger for det også!», sa Marek.
- «Hvor mye har dere betalt?», spurte offiseren, tydeligvis for å sjekke hvor «rike» vi var.
- «$30», svarte Marek.
Da sa offiseren at han kunne hjelpe oss med det, men først måte Marek snakke med grensesjefen, for å finne ut om han ville slippe oss videre. Marek forstod ikke hvorfor det kunne bli et problem...

Grensesjefen som kalles for «natsjelnik» (hovedleder) hadde kontoret sitt på grenseposten bak bommen. Marek gikk opp mot brakken for å treffe ham, men plutselig begynte en soldat å rope noe i sitt morsmål. Det var absolutt uforståelig for Marek, men han forstod at det tydeligvis ikke var lov å gå over bommen, så han ropte tilbake: «Slapp av, jeg må bare snakke med natsjelnik», og gikk videre. Soldaten var litt for ivrig. Han ropte igjen, enda høyere og tok geværet frem fra ryggen. I det Marek tok et skritt til, tok soldaten magasin med patroner opp fra lommen, satt det på geværet, og truet Marek.
Heldigvis hørte offiseren noe rare lyder og kom ut fra brakka. Da ropte han til soldaten at han må slippe Marek inn.

Grensesjefen sa at dette var en «to-nasjonsvei», dvs stengt for utlendinger. Grenseovergangen i «Korog» var ikke bare anbefalt, men også obligatorisk for oss. Marek forklarte situasjonen, at vi ikke hadde tid og at visumet ville gå ut om noen timer. I tillegg visste vi ingenting om at det var en to-nasjonsvei. Offiseren så på passene våre og sa:
- «Dette vil koste penger»
- «Hvor mye?», spurte Marek
- «Hvor mye ville du gi?»
- «Vi er studenter, vi kan tilby maks $100», sa Marek
- «$100 ... men per person!», svarte offiseren. «Det blir.. 1..2 ..3… $600, den siste skal få det gratis!»
- «Det er tull! Vi har ikke så mange penger!»
- «$600, ellers drar dere tilbake!», sa offiseren og slo hele bunken med passene våre på bordet.
Da ble han hissig og ville ikke snakke lenger om saken. Marek gikk tilbake til bilen, hvor resten av gjengen nøt de siste solstrålene og smilte som alltid.
- «Gikk det greit?», spurte Joachim
- «Nei, vi har faktisk et stort problem her», svarte Marek. «De snakker om at veien er sperret for utlendinger, og krever masse penger!»
- «Dette er bare tull, de får absolutt ikke noe av oss!», sa Thomas
- «Ja, det er klart at de ikke får penger, men da blir vi nektet fra grensen og har ingen alternativ.»

Marek prøvde å forklare at offiseren var ganske hissig og at situasjon hadde blitt alvorlig.
Peter tok satellitt-telefonen vår og ringte til ambassaden for å spørre om dette med to-nasjonsvei var sant eller tull. På ambassade sa de at det er bare var tull og de har ikke hørt noe om dette. Det som viste seg etterpå var at ambassaden også tok feil, men det var bare til fordel for oss. Vi fikk nemlig ikke dårlig samvittighet idet vi kranglet med offiserene om dette.

Mens vi holdt på å finne løsning, kom det en annen offiser, fra narkotikaavdelingen for å sjekke bilen vår. Han virket veldig proff, så Marek fortalte hele historien om at vi ble nektet og at de krevde vanvittig masse penger. Offiseren sa at han skulle fikse dette. Han skulle snakke med «natsjelnik», mens vi holdt på å fikse alle papirerene i tollen.

Offiseren sjekket grundig hele bilen i samarbeid med en hund. Denne grensen er kjent for narkotikasmugling. Det smugles mye kokain fra Afghanistan over til Russland og Kina hver dag, så narkotikasjekk i dette området er spesielt strengt.

Etter at bilen hadde blitt sjekket, stakk Marek tilbake til trehuset, mens narkotikaoffiseren snakket med grensesjefen. Manglede papirer for bilen kostet $30. Marek gikk sammen med Joachim til et rom for å fullføre «betalingen». Mannen som skulle få penger løftet teppet på sengen sin og sa:
- «Legg pengene her.»
Marek tok $20 og la den på plass.
- «Er det nok?», spurte Marek
- «Nei! Jeg sa $30!»
- «Er du sikker på at det ikke er greit?», spurte Marek igjen, fordi han visste at mannen var redd for at noen kunne se ham holde teppet med penger under.
- «Jaaa... det er greit, svarte han med et veldig ufornøyd ansikt.»
Tollpapirene ble fikset. Vi angret litt på de $20. Det hadde vel fungert med $10 også.

Da guttene kom ut fra huset satt grensesjefen, som ville ha $600, på trappa og røykte. Da han så at vi var ferdige og satte oss inn i bilen, gikk han foran oss og åpnet bommen, og fulgte med oss helt til grenseposten.

Forhandlingene startet på nytt, men offiseren var sterkt bestemt på at vi bare måtte snu. Han ville ikke lenger høre om penger heller! Det gjorde oss enda mer sikre på at dette måtte det være noe tull med. Hvorfor slapp han oss videre hvis vi ikke hadde lov å kjøre videre? Alle forslag om eventuelle alternativer gjorde ham bare hissig. Grensesjefen og en lavere offiser bestemte seg for å kaste oss ut fra grensen. Vi måtte sitte inne i bilen. Kun Marek fikk lov å stå ute og forhandle. Marek tok med seg Joachim og sa at han var sjefen og at de måtte holde kontakt sammen.

Forhandlinger ga like mye resultat som arbeid i offentlig sektor, så vi vurderte å ringe ambassaden igjen for å få hjelp. Peter tok satellitt-telefonen, men akkurat der hvor han stod var det ingen dekning! Trærne og brakka stod i veien for signalet, og Peter kunne heller ikke gå bort fra bilen pga soldatene, så det eneste han kunne gjøre var å gå ut av bilen og skuespille en telefonsamtale.

Etter at Peter hadde «snakket» med ambassaden, gikk Marek for å snakke med offiseren en gang til.
- «Vi ringte til ambassaden, og de har ikke hørt noe om to-nasjonersvei.»
- «Jo! Den er stengt for utlendinger», svarte den gjenstridige offiseren.
- «Da må du si hva er navnet ditt, slik at jeg kan si fra til ambassadøren hvem som sier at vi ikke kan krysse grensen!»
-
Offiseren ville ikke svare på dette spørsmålet.
- «Hvem er du?», Spurte Marek igjen
- «Jeg er en grenseoffiser», svarte han.
- «Har ikke grenseoffisere navn i Tadsjikistan?»

Han nektet å si navnet sitt. Det eneste han klarte å si, var at vi måtte snu og kjøre tilbake. Alle på grensen ble mer og mer hissig og situasjonen ble varmere.
Da sa Marek til offiseren:
- «Vi ringte utenriksdepartementet, og de har deres lokasjon og alle navn allerede. Vi sa at dere er korrupte og lager problemer, så saken gikk direkte til utenriksministeren! Dere får store problemer nå!»
- «…eeh... vent litt, innen en time kommer en offiser med høyere grad. Da kan du spørre ham om dere får lov eller ikke.», svarte han.
- «Det er ikke snakk om å få lov eller ei. Vi fikk det allerede fra ambassaden! Det er ikke noe spørsmål om å krysse eller ei! Vi kjører videre!», fortsatte Marek
- «Vent på min sjef da.»
Offiserene bestemte seg for å kaste oss tilbake bak bommen. Vi fikk beskjed om at vi måtte rygge bilen tilbake. Marek og Joachim lot seg ikke skremme. Vi bestemte oss for å ikke rygge bilen tilbake uansett hva offiseren sa. Forresten, Pajero hadde ikke revers-gir, så det passet oss bra!
- «Vi rygger ikke tilbake! Vi venter på sjefen din her! Vi er ferdig med alt tollkontroll, og det er ikke noe vits å kjøre tilbake ditt. Det var du som sa at vi skulle kjøre frem hit, så nå må du slappe av», sa Marek
Offiserene ble kjempehissige og ville at soldatene skulle kaste oss ut, men vi ignorerte dem og de måtte gi seg etter hvert.

Endelig kom «sjefen». Offiseren som ikke ville slippe oss videre, løp mot ham for å sladre på oss, men guttene var litt raskere. Marek gikk inn i brakka med sjefen og forklarte alt hva som hadde skjedd. Da spurte han om telefonsamtalen vår med utenriksdepartement:
- «Det er ingen dekning her. Hvordan ringte du?»
- «Vi har satellitt-telefon. »
- «Ooh, kan jeg få ringe jeg og?»
- «Selvfølgelig, du må bare gå ut på åpent område.»
Han ville bare sjekke om vi jukset, og om hele historien med utenriksdepartement stemmet. Han trodde på oss, og prøvde ikke om det fungerte å ringe. Han tenkte seg om, og etter en stund gav han beskjed til de andre offiserene at de måtte ordne alt for oss. De så veldig sure ut når de holdt på å stemple passene våre. Vi stod ved siden av og smilte ironisk. :)

Etter at vi hadde kommet ut av Tadsjikistan, tok Marek og Joachim en skikkelig glededans! Vi visste ikke at problemene ennå ikke hadde begynt...

 
 
 
 
 
 

Vi kjørte innover en smal fjellvei, med bratt ned på den ene siden, og bratt opp på den andre siden. Vi befant oss i ingenmannsland mellom Tadsjikistan og Kirgisistan! Etter omtrent fem kilometer, kom vi frem til en militærpost. Den bestod av en liten, enkel bunker gravd ned i bakken. Terreng foran bunkeren var patruljert av to unge soldater med AK-47. Inne i bunkeren satt en soldat med høyere grad. Selve grenseovergangen befants seg nede i dalen, enda to kilometer videre. Peter tok med seg papirer og pass og gikk inn for å fikse dokumentene. Vi forventet at alt skulle gå smertefritt. Dersom offiseren begynte å snakke om to-nasjonersvei osv, skulle Peter late som om han ikke forstod.

 

Dessverre hadde soldaten som hadde ansvar for bunkeren et veldig lavt IQ-nivå (for å si det mildt). Det eneste han klarte å si var at vi måtte snu og kjøre tilbake til Tadsjikistan, selv om Marek forklarte flere ganger hele situasjonen ved å bruke veldig enkle setninger. Han prøvde og skylde på de Tadsjikistanerne, som «tok feil», og forklarte at det ikke var mulig å kjøre tilbake. Soldaten kommuniserte med offiseren nede på grensen over radio. Grensesjefen blåste i det og svarte bare at soldatene måtte sende oss tilbake. Soldaten skalv for offiseren nede, og i tillegg forstod han ikke situasjonen vår i det hele tatt! Når soldaten endelig etter hvert begynte å forstå hva vi snakket om, kalte han opp offiseren nede igjen, men da var offiseren allerede blitt veldig sint og hissig. Soldaten fikk klart beskjed at han måtte kaste oss bort, og ikke begynne noe diskusjon!

Situasjonen ble alvorlig. Soldaten kunne ikke hjelpe uten tillatelse fra sjefen. Han ville ikke kontakte sjefen, fordi han allerede hadde fått kjeft for det. Vi kunne ikke kontakte sjefen direkte. De hadde ingen telefon – det var jo ikke dekning. Vi kunne ikke komme tilbake heller, for visumet til Tadsjikistan hadde allerede gått ut. Soldatene fikk klart beskjed om å kaste oss ut fra grensen. Vi ville kjempe til siste bloddråpe, så tok de geværene, ladet med patroner og truet Marek og Joachim slik at de måtte trekke seg tilbake til bilen. Marek fikk en av soldatene som pekte gevær mot ham til å ro seg ned, og han spurte:
- «Hva kan vi gjøre nå? Problemet blir ikke løst hvis vi bare stikker her ifra.»
- «Vi fikk klar beskjed å få dere bort her ifra og skal bruke våpen hvis det blir nødvendig, så bare stikk! Jeg forstår dere ganske bra og vil gjerne hjelpe, men jeg kan ikke gjøre noen ting her. Kjør to-tre kilometer tilbake og finn et sted for å overnatte. I morgen blir kanskje situasjonen litt annerledes», svarte han.

Soldaten hadde rett. Vi gjorde dem bare mer hissige, og skapte problemer. Vi gjorde slik som han anbefalte.

Peter ringte den Tajikistanske ambassaden og forklarte hele situasjon. Da fikk han høre for første gang at det var faktisk sant at det var en to-nasjonersvei. Men de sa at vi bare måtte fortsette å presse, og at det skulle gå bra likevel. Vi fikk beskjed om kjøre tilbake til grensen, og da ringe igjen, og gi telefonen til soldaten. Vi gjorde det, men når vi kom til grensen igjen, var soldaten veldig sint. Han ville bruke våpen med en gang, og det var vanskelig å overtale ham til å ta telefonen. Vi overtalte han, og han snakket med mannen fra ambassaden. Da samtalenn var ferdig, ba soldaten oss om å vente litt, og forsvant inn i bunkeren. Etter en kort stund kom han tilbake og sa, at dessverre loven om to-nasjonersveien er vedtatt av presidenten, som har høyere rang enn denne mannen i ambassaden, og at vi derfor ikke kan kjøre videre. Da ringte vi igjen til ambassaden og forklarte at det ikke fungerte. Da fikk vi et annet nummer å ringe. Marek skulle gjøre det samme igjen, men denne gangen nektet soldaten å ta imot telefonen. Sannsynligvis fikk han kjeft forrige gang fordi han ikke fikk lov å snakke med noen uten å spørre sjefen først. Marek forsøkte uansett å gi ham telefonen, men soldaten ble veldig sint og sa at han ville skyte dersom Marek ikke trakk seg tilbake til bilen. Soldaten ble veldig nervøs. Det var helt mørk og skummelt, og han stod alene på vakt, og vi ville ikke høre på ham.

Telefonen var hele tiden på, så vår eksterne kontakt hørte hva som skjedde. Han forsøkte samtidig å kontakte grenseovergangen lenger nede i dalen. Etter en stund klarte han å kontakte grensen, mens Marek hold på å krangle med soldaten. Da kom det en annen soldat ut fra bunkeren og sa at vi må vente litt, fordi sjefen hans snakker med noen om saken. Etter fem minutter kom soldaten tilbake med en gladnyhet: Vi fikk lov å fortsette! «Yes, yes!» sa han, og smilte bredt.

Vi jublet og ga soldaten et fast håndtrykk, og Marek spurte soldaten:
- «Er du min venn?»
- «Ja, selvfølgelig! Jeg er din venn!», svarte soldaten og smilte bredt.
- «Men, hvorfor vil du skyte din venn da?»
- «Øø uuhm, det var ikke meningen. Det var bare tull!», svarte soldaten, tydelig flau over det som hadde skjedd.

Dessverre var grenseovergangen allerede stengt, og vi måtte vente til neste dag. Vi fikk lov å slå opp teltet i nærheten og sove i ingenmannsland, 2400 meter over havet. Soldatene var snille, og delte maten sin med oss til og med. Gjennom hele natten hørte vi soldatene patruljere området rundt teltet, så vi visste at det var helt trygt. Vi hadde fått beskjed om å prøve å være stille, for de reagerer på alle lyder. Noen ganger hørte vi også hunder som snuset rundt teltet. Heldigvis hadde vi ikke noe narkotika på oss.

Neste morgen kom soldatene og ville ta et bilde med oss. Vi gav dem noen suvenirer fra norge, og kjørte ned til grenseovergangen. Sjefen som dagen før hadde bestemt seg for å kaste oss ut fra grensen, var veldig høflig denne gangen, og ville fikse det dårlige inntrykket han hadde laget. Alt gikk smertefritt. Marek hadde en trivelig samtale med offiseren mens han holdt på å fikse alle stempler i passene våre.

Vi var alle sammen veldig slitne og sultne. De fleste hadde allerede skjegg. Sola skinnte gjennom morgendisen, og vi så på den vakre utsikten rundt oss. Vi pustet dypt i den kalde friske luften, og var alle enige om at det var den beste morgenen i vårt liv.

 
 
 
 

Flere filmer fra turen!

7 filmer fra turen er lagt ut:

Grenseovergangen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan
Usbekistan
Aserbajdsjan
Georgia
Turkmenistan
Darvaza Gas Crater - Turkmenistan
Tadsjikistan

Flere filmer kommer etter hvert.

Saturday, November 29, 2008

Fullstendig posisjonslogg!

Vi har nå publisert den fullstendige posisjonsloggen fra turen!

Du kan nå zoome inn og se helt nøyaktig vår posisjon til enhver tid. Detaljgraden på loggingen er 50 meter, og man kan tydelig se små bevegelser, som f.eks når vi kjører feil og må snu osv.

Du kan se kartet ved å klikke på «Se stort kart!» i høyrespalten, eller klikke her: Posisjonslogg

Sunday, November 9, 2008

Dag 19-20: Tadsjikistan

Grensen til Tadsjikistan var en av de enkleste vi har sett noen gang. Det var rett og slett en liten brakke med et bord og en seng inni. Les mer om turen gjennom Tadsjikistan.

Vi snakket med en rar fyr, mens en soldat holdt på å sjekke passene våre. Etter en lang og trivelig samtale oppdaget vi at den elendige mannen i joggebukse og flip-flops, som vi snakket med, var sjefen for hele grenseovergangen.

Se flere bilder fra Tadsjikistan her!



Passkontrollen gikk greit, men problemene oppstod da de skulle sjekke bilen og bagasjen. Offiseren som skulle gjøre det, så tydeligvis sjansen til å tjene litt ekstra penger. Vi hadde dårlig tid, fordi vi måtte rekke Anzob-tunnellen tidlig neste morgen. Tunnellen er offisielt stengt på dagtid. Det kostet oss $40 for å fikse alle papirer for bilen. (Vi planla å selge bilen allerede i Dusjanbe, og deretter ta fly direkte til Bishkek).

Tollmannen ville ha $110 ekstra for at han ikke skulle gjennomgå all bagasjen vår. «Jeg skal se på hver eneste ting dere har. Hvis jeg gjør det, rekker dere ikke tunnellen», sa han. Vi hadde ikke noe å skjule, og kunne bare latt ham sjekke bagasjen. Han kunne ikke holde på lenger enn en time heller, men vi visste at hvis han ikke hadde fått penger, hadde han blitt sinna på oss, og hadde sikkert laget problemer med alt vi hadde i bilen for å tvinge oss til å betale.

Etter noen forhandlinger fikk han bare $70, men likevel var det den dyreste bestikkelsen vår på hele turen.



På veien til Anzob måtte vi registrere oss på en politipost. Det var to mann som satt ute på en seng. En av dem hadde russisk uniform med CCCP på. Da de oppdaget at to mann lå i bagasjerommet, spurte de om vinduet var sotet – for det var ikke lov i landet. Overfylte biler hadde de visst tydeligvis sett masse av. Da registrering var ferdig kjørte vi videre gjennom en liten, helt mørk landsby og videre mot fjellet.

 
 
 
Kinesiske arbeidere på vei opp til tunnellen.

 
Anzob-tunnellen.

Etter noen timer måtte vi fylle på diesel. Området var helt øde og det var midt på natten. Heldigvis traff vi folk, og spurte etter drivstoff. Vi brukte ikke ordet «bensinstasjon». Bensin solgtes som regel fra lastebiler, i plastikkflasker. En fyr vi traff på veien sa at vi måtte fortsette to kilometer til, og da skulle vi finne diesel. Fyren hadde rett. Vi fant en elendig brakke. Det var mørkt og stille rundt, men vi begynte å banke på et vindu. Da kom det en trøtt mann ut. Vi kjøpte fire bøtter med diesel. Jaa, omtrent 40 liter… Vi hadde ikke peiling på når neste anledning til å fylle på diesel skulle komme, men det burde holde hele natta. Til Dusjanbe var det enda noen timer å kjøre, og i tillegg begynte dieselmåleren å jukse litt, så vi visste ikke nøyaktig hvor mye vi hadde igjen på tanken.

Litt før soloppgang kom vi frem til Anzobpasset. Den nydelige veien, som gikk opp til 3500 meter over havet, ble for oss den første høyfjellsopplevelsen. Der kunne vi se snø på fjelltoppene etter bare 12 timers kjøring fra ørkenen i Usbekistan! Dette er det eneste stedet i hele verden hvor du kan kjøre fra ørken til evig snø på så kort tid! Det høyeste punktet på veien var den velkjente Anzobtunnellen, som fortsatt er «under construction». Det er en fem kilometer lang tunnell, som blir laget for at folk skal slippe å kjøre over det høyeste punktet på Anzobpasset. Vi vekket alle som sov i bilen, for dette var en unik opplevelse. Tunnellen var nesten helt mørk, og fylt opp med vann. Det så ut som en grotte. Vann sprutet opp foran bilen. Vi måtte kjøre forsiktig, for vi så ikke hva som var under vannet, men vi merket i hvert fall at bunnen var ganske hullete.

Fra en mørk tunnell, kjørte vi inn i et paradis. Det var en vakker utsikt, og solen skinte gjennom den tåkelagte dalen. Dette var et perfekt tidspunkt å ta en pause etter en hel natts kjøring. Vi tok oss god tid på det unike utsiktstoalettet, og spiste frokost: en melon selvfølgelig.


Utsiktstoalett

 
 

Vi traff to arbeidere fra Anzobtunnellen. En var fra Tadsjikistan, og den andre kom fra Iran. De likte bildene av oss, som Thomas hadde tatt med seg for å vise litt av vårt dagligliv. De fortalte også gjerne om seg selv. Til slutt tok vi et bilde sammen, og de fikk en liten gave av oss: Horze-caps.

 
 

Vi kjørte videre på en trang vei nedover. Veien var ikke offisielt stengt, som grensevaktene hadde sagt, men det var masse veiarbeid og trafikken gikk ganske treigt. Det var masse lastebiler og gravemaskin som jobbet midt i veien, så vi måtte bare vente på at de skulle bli ferdige. Overalt så vi kinesere jobbe. De sveiset konstruksjon for tunneller, kjørte lastebiler og store gravemaskiner. Anzob blir til en kjempefin vei om 2-3 år.

 

På veien ned traff vi en flokk med sauer. Det var rett og slett et stort sauehav. Vi prøvde å kjøre forsiktig gjennom, fordi de brukte hele veibredden. Vi snakket litt med gjeterne. De likte oss og fortalte at i flokken var det omtrent 500 sauer, og til sammen hadde de ca. 1000 sauer. De brukte esler til å bære alt utstyr og mat for gjeterne.

 

Etter en halvtime ble veien bedre og bedre. Snart fant vi også den første «vanlige» bensinstasjon siden Samarkand i Usbekistan. Vi skjønte at vi nærmet oss Dusjanbe. Ved en stor rundkjøring stod det en mann og kostet veien. Vi spurte om dette var riktig vei til Dusjanbe. Han svarte: «Jaja… Dusjanbe». Da forsto vi at han kanskje ikke forstod helt spørsmålet, og spurte en gang til: «Hvilken retning må vi kjøre for å komme til Dusjanbe?» Han pekte i alle mulige retninger og sa: «Dusjanbe, Dusjanbe, Dusjanbe...». Vi kjørte den retningen som så best ut, og det viste seg raskt at vi allerede var i Dusjanbe, og han fyren med kost hadde rett, vi stilte bare et litt upresist spørsmål. Det var ikke smart å spørre etter Dusjanbe, i Dusjanbe!

Vi hadde to store oppdrag i Dusjanbe: Finne et fly til Bishkek, og spise noe annet enn vann og «lepioshki». Vi besøkte ca ti forskjellige reisebyråer, og spurte etter flybilletter. I de fleste fikk vi høre at det flyet vi hadde funnet frem til, ikke eksisterte. Det neste flyet skulle gå om 3 dager, og billettene var allerede utsolgt. Til slutt oppdaget vi at alle reisebyråer er knyttet til det samme flyselskapet, og hvis det ikke finnes billetter i et, finnes det ikke i det hele tatt. En mann kunne skaffe ekstra billetter for en eller to personer, men ikke for flokken på syv stykk!

Vi tok et kort planleggingsmøte med kart, og vurderte å kjøre videre med bil. Vi hadde egentlig nok tid til å nå Bishkek, og siden vi hadde kommet så langt til tross alle våre problemer og forsinkelser, kunne vi jo godt ta en sjanse på å fortsette turen på samme måte.

Da var det neste punkt på agendaen: MAT! Vi fant en restaurant som hadde «Pizza» i navnet og bestilt selvfølgelig pizza med cola. Det vi fikk spise hadde ikke så mye til felles med pizza som vi kjenner den, men det var likevel et måltid vi aldri kommer til å glemme. Det forrige måltidet hadde vi i Ashkabad to dager før, og siden da hadde vi kun spist to meloner, en pose med kjeks og «lepioshki».

 
 

Mette og glade gjorde vi det vi kunne best: kjøre videre! Tadsjikistan er et vakkert fjelland. Veien gikk opp og ned i flere hundre km med en vakker utsikt på begge sider. Det var veldig spennende kjøring men vi ble alle kjempetrøtte og vurderte å finne et sted for overnatting. Dette var ikke så enkelt. Det var allerede mørkt, og vi kunne nesten ikke se noen bygninger.

 
 

For å finne hotell, måtte vi spørre folk. Vi besøkte et familiehus som besto kun av en stue uten møbler i, og til slutt besøkte vi et teppelager – et stort hus som det bodde masse arbeidere fra en fabrikk i nærheten. De spiste akkurat kveldsmat, og satt rundt på et teppe, med te og brød. En del arbeidere sov allerede i sine «senger» – rett på gulvet. En av arbeidere sa at vi bare måtte kjøre til byen. Da skulle vi finne et hotell. Vi gjorde som han foreslo, og fant en kjempeliten by. Det var ikke vanskelig å finne hotellet der.

Mannen på hotellet gav oss et skikkelig tilbud: en seng til hver, og tilgang til dusj med ikke bare kaldt vann. Vi hadde dessverre ingenting å spise. Butikken var allerede stengt, og det fantes selvfølgelig ingen restauranter. Mannen på hotellet hadde kun te. Vi gikk en tur ut i byen og fant to lastebiler som stod ved veien. Vi startet en samtale, og sa at vi var grisesultne. Det viste seg at de lastebilene var fylt opp med druer som skulle kjøres fra en vingård til Dusjanbe for salg. Vi fikk kjøpe druer og i tillegg fikk vi igjen «lepioshki». Druene var skikkelig gode, men neste morgen fikk vi alle diaré! For å vurdere hvem som hadde det verst, fant Thomas på «Strubreiters konsistens-skala» – en skala fra 0 til 10 hvor 10 var stein og 0 var vann. Vi hadde i området 1 til 4.

Vi tok en tur på et typisk Tadsjikistansk marked. Det var en veldig spesiell opplevelse. Kjøtt lå ute med masse fluer på. Masse forskjellige matvarer lå rett på bakken i sekker og bøtter, og det var masse lokale godteri og klær. Dessverre vekket vi alt for stor oppmerksomhet blant folket – som gjerne ville snakke med oss. Plutselig kom det en konstabel i sivile klær og sa veldig snilt at vi bare måtte gå tilbake til hotellet. Vi forklarte at våre hensikter kun var å oppleve litt av deres kultur, men han var litt redd for at det blir alt for mye uro. Det skjer ikke så ofte at de får besøk av utlendinger. Forresten fikk vi kjøpe litt Snickers og vann for den videre turen, og vi kjørte av gårde.

 
 
 
 

Veien fortsatte med flere timers kjøring gjennom fjellene. Vi fulgte en elv som gikk nede i dalen, som noen ganger så ut nesten som en innsjø. Av og til var det vanskelig å finne riktig vei. Det fantes ingen veiskilt. Kun gamle skilt med navn på byer, eller politiske tekster. Vi måtte også finne en omvei for en bru som hadde blitt ødelagt av elven.

 

Da det nærmet seg kvelden, nådde vi grensen til Kirgisistan, og da kom turens høydepunkt – en absolutt uforglemmelig opplevelse for alle, og spesielt for soldatene og offiserene på grensen :). Det får du lese om i den neste artikkelen!

Se flere bilder fra Tadsjikistan her!

Thursday, October 9, 2008

Dag 18: Usbekistan

På grunn av tidspress, ble oppholdet i Usbekistan svært kort. Les om turen gjennom Usbekistan her.

Se flere bilder fra Usbekistan her!



Mellom den Turkmenistanske og den Usbekistanske grensen var ca. 1 km ingenmannsland. Der kunne vi ikke gå, vi måtte kjøre! En soldat ble sinna på oss og sa at hvis vi gikk, skulle snikskyttere som satt på tårnene rundt, skyte oss. Vi visste at det bare var tull, og at alt handlet om pengene til den «godkjente» taxisjåføren, som kjørte folk mellom de to grensene. Vi kjørte to ganger med Pajeroen, og nektet å bruke taxi. Marek og Joachim som skulle vente på den andre runden, hadde et lite «krangle-party» med soldatene. Det viste seg siden at dette var en viktig øvelse for de to. Det får du lese mer om i de neste artiklene.

Grensen til Usbekistan gikk også smertefritt. Det var den siste dagen vi hadde visum til Usbekistan, men vi fortalte at vi bare ville kjøre så fort som mulig gjennom landet, og være i Tadsjikistan før midnatt. Klokka var da 12 på dagen. Det er nesten umulig å kjøre gjennom hele Usbekistan på en dag (800 km – som vanlig på dårlig vei), men vi hadde unnskyldningen klar: «Hvis vi ikke rekker det, så forlenger vi visumet i Tashkent» sa Marek. Da fikk alle stempel i passene, og sa «спасибо».

Rett etter grensen stod det masse taxier. Vi ville finne ut om det lønte seg å ta taxi til Samarkand, for å slippe å kjøre med 7 personer i en bil. Det ble med en gang helt kaos. Alle ville kjøre oss, men ikke dit hvor vi ville, og ikke for den pris vi ville betale. Det viste seg at det ikke hadde vært et bra valg å ta taxi. Det ville ha kostet masse penger, og ville ha vært veldig slitsomt – vi hadde dårlig tid og måtte presse tempoet.

 
En haug med taxisjåfører

I den første rundkjøringen i Usbekistan, klarte vi å ta feil avkjørsel, og rett etterpå ble vi stoppet av politiet – som egentlig kontrollerte den motgående kjøreretningen. Etter kontrollen ønsket vi ikke å snu, for så å måtte kjøre gjennom kontrollen en gang til, og bestemte oss bare for å finne en parallellvei. Vi passet på å kjøre i riktig retning – sydøst. Vi visste at vi måtte krysse en elv for å finne hovedveien som gikk gjennom landet, og lette det vi kunne etter noe som kunne ligne på vann. Etter noen titals minutters leting fant vi en elv og en bru over elva.

 

Dette er den rareste brua noen av oss har kjørt over noen gang. Det utkonkurrerer alle hengebruer i Indiana Jones. Brua var satt sammen av flere flytebrygger som var lenket sammen. Hele brua var dekket av metallplater, som noen steder var rimelig medtatt av vær og vind og eventuelt andre ting som har kommet på opp gjennom årene. Vann-nivået i elva varierte tydeligvis ganske mye, for deler av brua stod på fast grunn (sand). Måten de da utjevnet nivået mellom flytebryggene, var å legge sand i overgangen, slik at man kunne kjøre opp/ned uten for mye problemer. Dette gjaldt tydeligvis bare når nivåforskjellen var over ca. 30cm. Greit nok for oss som hadde en bil med store dekk, men her kjørte busser, lastebiler, store og ikke minst små biler!

 


Politikontroll i Usbekistan var det bare å venne seg til. De stod oppstilt på faste steder, hvor alle bilene måtte kjøre gjennom kontrollen. På den første stoppen ble vi litt redde for at politimannen skulle oppdage de som satt bak i bilen, så vi dekket over dem med gensere. Det viste seg etterpå at dette ikke var nødvendig. I disse landene er det helt vanlig at folk kjører med 15 personer i en minibuss som er beregnet for 8. Mitsubishien vår var registrert for 7 personer (vi hadde tatt ut to seter), så hadde vi ikke noe å være bekymret for. Vi fant raskt ut at de bare stopper oss fordi de er nysgjerrige. Noen ganger trengte vi ikke å stoppe. Vi kunne bare kjøre gjennom kontrollen, og hilse pent på en smilende politimann.

 
Politikontroll

Vi kjørte så raskt vi kunne nedover landet. Av og til minnet landskapet litt om ørkenlandskapet i Turkmenistan, og av og til minnet det litt om østeuropeisk landskap. Vi hadde bare en kort stopp for å kjøpe mat. Da traff vi noen veldig nysgjerrige, men vennlige folk. De er ikke vandt med turister, så de vil gjerne vite hvem du er og hvor du kommer fra. Det er veldig lett å komme i kontakt med folk, selv om de er helt fremmede mennesker. Vi fikk også prøve den verste dassen på hele turen. Det lignet et sprengt krater i et betong-gulv. Vi prøvde å ta noen bilder av den, men på alle bildene kan man kun se fluer.

 
 
 

På kvelden kom vi til Samarkand. Det er en vakker by med masse orientalske kunstverk som f. eks «Registan» - et gammelt Persisk universitet. Det er et palass helt dekket av fargerik mosaikk. Vi hadde ennå ca. 40km igjen til grensen, og bare en halvtime igjen på visumet, så vi brukte bare noen få minutter for å se på byen. En mann foreslo å komme opp på en av Registans tårn og se på hele byen ovenifra.
«Beklager, vi har ikke tid til det. Hvis det kommer politi kan vi få problemer pga visum»
«Jeg er politimann... kan du ikke se?»
«Oj! Unnskyld! Det var mørkt»
«Det er greit... kom opp på tårnet da!»

 
Registan

Vi nektet likevel, og kjørte videre til den Tadsjikistanske grensen. Hver gang vi skulle spørre om veien, kom det plutselig masse folk rundt oss. Alle var veldig nysgjerrige, og ekstremt vennlig innstilt.

Det var «ramazan» (ramadan) for muslimene, og da har de ikke lov å spise om dagen. Da spiser de heller på kvelden og om natten. Det skapte en unik stemning. Grill-lukten svevde i lufta. De spiste grillkjøtt med sterk krydder, og drakk masse te fra «samovar» - en stor, pyntet kanne som de kokte te i. Det fantes også ulemper med denne vakre stemningen. På dagen var vi sultne. På butikken fantes det bare «lepioshki» – et lite, rundt og flatt brød, egentlig uten noe smak.

«Vi er langt mer trofaste mot Ramadan enn det muslimene er», Eirik

Vi kom til grensen ca. kl. ett på natta, og forventet problemer med visum siden vi var en time for sene. Men, vi hadde flaks! Alle grensevaktene var helt fulle og så ikke noen problemer med noen ting. En av dem prøvde å skremme oss ved å fortelle masse rare historier om den farlige veien vi skulle kjøre i Tadsjikistan. Blant annet var det noen som hadde kjørt av veien og blitt drept der i det siste, og terrorister venter på oss. «Bin Laden selv er blant dem». Vi lot oss ikke skremme. Han luktet spirit, og hadde altfor rare ideer. Etterpå innrømte han at det bare var tull, men sa til Marek at han ikke måtte oversette det til norsk. «La dem frykte, hahaha». Resten var bare en standardprosedyre: Fylle ut et lite skjema og få et stempel i hvert pass. Da kunne vi si «до свидания» til Usbekistan.

Se flere bilder fra Usbekistan her!

Thursday, October 2, 2008

Dag 16-18: Turkmenistan

Etter 60 timer på båt og 8 timer på grensa, var vi endelig inne i Turkmenistan. Dette var det aller første «stan»-landet vi besøkte, og vi hadde våre mistanker om at det kom til å bli langt mindre «badeferie» enn det det hadde vært frem til nå.

Se mange bilder fra Turkmenistan her!



Vi hadde to guider, og de kjørte egen bil. Det passet oss perfekt, da vi kun hadde én bil å kjøre med. Vi hoppet inn i vår Mitsubishi, og i guiden sin Land Rover, og kjørte inn i det tørre landet. Snart fikk vi se den første kamel, som ble til like stor glede for oss, som snø for de fra Jamaica. Etter hvert ble vi ganske lei av kameler som gikk over alt, uten noen kjennskap til trafikkloven.

 
Forbikjøring på høyre side

Vi hadde vurdert å kjøre direkte gjennom hele landet, men det viste seg at det ikke var lov for utlendinger å kjøre på natten gjennom landet. Vi måtte derfor overnatte da det ble mørkt. Vi nådde byen Balkanabad. Hotellet var valgt av vår kjære guide, og gikk langt over våre forventninger. For de fleste av oss var det beste hotellet vi hadde sovet på en gang i livet, og guiden syntes at det var et av de beste i hele Turkmenistan – også det dyreste. Det kostet $100 per natt per person. Ironisk nok, vi fikk den beste overnattingen på turen i et av de fattigste og verdens mest lukkede land.

Kveldsmaten var like bra og velsignet. I salongen stod det et flygel, og Eirik spilte bordverset. Vi spiste pizza med russisk øl, Baltika, og store bagetter – sandwich med kjøtt, ost og salat – som i menyen stod som «cheeseburger». Vi håper at McDonalds lærer seg å lage cheeseburger som Turkmenere. Til slutt fikk vi dessert: is for de is-begeistrede, og øl til «resten». Noen tok begge deler.

 
 

Etter middagen, satte vi oss i foajeen, og slappet av. Siden vi bodde helt alene på hotellet, passet det seg å gå i joggebukse, og på sokkelesten. Vi sjekket også hva som gikk på TV. Det var 5 TV-kanaler:
  1. Presidenten
  2. Presidenten
  3. Presidenten
  4. Presidenten
  5. «Vi er tilbake i morgen...»
Vi gikk for å sove, og var virkelig redde for at presidentens fjes skulle plage oss i våre drømmer.

Neste dag var vi igjen klare for en lang reise. Dette skulle bli den lengste kjøreturen i ett strekk – så lang at den strekker seg over 3 hele artikler! Etter noen timer kom vi frem til den velkjente byen Ashkabad. Vi tok et måltid på en restaurant: Kyllingrullade med Cola. Servitøren kom med store flasker Cola, og passet godt på at alle hadde rikelig med påfylt hele tiden. Da ble var mette, dro vi videre til sentrum. Vi brukte en halvtime for å se på de kjente bygningene som f. eks. gullstatue av presidenten som snur seg etter solen, presidentens palass, nasjonalteateret osv. Noen av dem, som f. eks. presidentens palass, var det strengt forbudt å ta bilder av. (Se bildet under).

 
 
 
 

På veien ut av byen kjøpte vi Turkmensk «matpakke», som bestod av to svære meloner, før vi dro videre til Kara-Kum ørkenen. Det var ikke meningen å stoppe i ørkenen for å nyte utsikten, leke med kameler osv, men... alt dette fikk vi tid til å gjøre uansett. Plutselig røyk viftereima på guiden sin bil. Vi stod midt i ørkenen og kunne ikke kjøre videre. Situasjon var litt «ukomfortabel» både for oss som måtte være i Usbekistan neste dag, og for guiden som skulle følge oss helt til grensen. Det var selvfølgelig ingen mobildekning i ørkenen, men heldigvis hadde vi satellitt-telefon, og guiden kunne ringe sin kollega. Han skulle komme med bilen sin og kjøre oss videre. Dessverre misforsto han posisjonen vår og prøvde å finne oss i en ørkenlandsby 10km unna oss. Han kunne ikke ringe tilbake til oss fordi han hadde kun vanlig mobiltelefon. Vi måtte vente ca 3-4 timer før han fant oss, og vi brukte tiden til å leke litt i sanden og spise en melon eller to.

Se mange bilder fra Turkmenistan her!

Vi kunne også se litt nærmere på kamelenes privatliv. De fleste kameler er halvville. De går flere måneder ute i ørkenen, opp til 60 km fra menneskers bolig for å finne mat: En liten busk med smale skarpe blader på, nesten som nåler – верблъуже калъучки (Verbluzhe Kaluchki) Buskene har også andre evner: den kan brukes til å lage te. Den er veldig sund for halsen og smaker veldig godt. Etter hvert kommer kamelene tilbake for å få vann, og da fanger eieren dem for å få litt melk. Kamelens melk er det beste for varmt vær, langt bedre enn vann og nesten så bra som øl. Smaken kan diskuteres.

 
 
 
 
 

Etter solnedgangen gikk temperaturen fort ned. Det ble fort helt mørk, slik at vi nesten ikke kunne se magene våre (unntatt Eirik, for han har veldig bra øyne). Da satt vi ute på sanden som ennå var skikkelig varm, og så på himmelen. Vi var langt unna byen, så stjernehimmelen var veldig klar og skarp. Man kunne se melkeveien som et stort lysende belte over hele himmelen. Det var helt stille rundt oss. En helt uforglemmelig og digg opplevelse – som det nok er umulig for oss å formidle med tekst og bilder!

 
 

Omsider kom den andre guiden vår, og vi pakket om bilene og dro videre. Han hadde med seg en kollega og skulle kjøre ham hjem. Han bodde i en liten ørkenlandsby midt i ørkenen. Vi kjørte litt ut av veien til et område med veldig enkle hytter bygget rett på sanden. Inne i hyttene var det bare en stue med teppe på og ingen dør – kun gardiner. Ved siden av hytta var et lite gjerde med 2 kameler inne. «Slik bor folk – folk i Kara-Kum», sa guiden før vi kjørte videre. En liten tilleggsopplysning kan vel være at det på vinteren er 30 minusgrader der, mot 40 plussgrader på sommeren.

Langs reiseruta vår, lå gasskrateret som vi har skrevet om tidligere. Vi så allerede et rødt lys i horisonten over ørkenen, men for å komme nærmere var det nok en utfordring. Vi kjørte rundt med langlys på, for å prøve å finne «veien» – et spor med litt hardere sand. Vi kjørte ca 10 km «offroad», som minnet litt om «Paris – Dakar», og kom til et vakkert sted. Et 60 meter stort hull i bakken, fullt av ild. «Et lite helvete» tenkte vi i det første øyeblikket.



 
 
 

Det var en gassgruve, fra den tiden da Turkmenistan ennå var en del av Russland – for nesten 60 år siden. Det gikk greit helt til den første røykepausen. Da eksploderte hele bakken, og det har brent der siden! Vi så rester av gruveanlegget liggende i bunnen. Det har vært flere forsøk på å slukke brannen bl.a. med en liten atombombe som skulle bruke opp all oksygenet over. Det var dessverre alt for mange små sprekker og huller hvor det samlet seg gass og oksygen samtidig, og en kort tid etter eksplosjon, kom brannen tilbake igjen. Sånne steder er det flere av i Turkmenistan. Guiden fortalte om den største, som ligger nordvest i landet, og brenner selv om gruven er fylt opp med vann. «Den ser ut som en geysir» sa han.

På morgenen var vi allerede ved grensen til Usbekistan. Fra nå av skulle vi kjøre videre i én bil, så vi gav bort alt gassgrillutstyr og en del mat til guiden. Luftmadrasser og pumper gav vi til en liten familie som bodde i nærheten. Barna fikk en bedre seng da. Det meste av bagasjen fikk plass på taket, slik at vi akkurat klarte å lage en ekstra plass i bagasjerommet. Bilen var egentlig registrert for 7 personer, men vi hadde fjernet de to setene bakerst for å få mer plass til bagasje, så vi hadde til og med bilbelte bak. Det så ikke ut som vanlig seter bak der, men var ganske greie til f. eks å sove.

 
Siste avskjed med guidene

 
To mann måtte ligge bak

Grensen «ut fra Turkmenistan» var helt konge. Sjefen snaket litt engelsk og var veldig vennlig innstilt. I tillegg hadde han ganske bra humor, og etter en kort stund var vi på vei til Usbekistan, det andre av «stan»-landene våre.

Se mange bilder fra Turkmenistan her!
 
  • Sponsorer:
  • Risa Elektriske AS
  • iMap Norge AS
  • Kvalitet og Sikkerhet AS
  • Faktum Software GmbH
  • Raskelund ICT & MEDIA
  • BK Bygg AS
  • SKY Reklam